I Kunstkritikks julekalender saumfarer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2018 på jakt etter de mest minneverdige utstillingene, eventene og utgivelsene. Dagens bidragsyter er kunstner og komponist Elin Már Øyen Vister. Tidligere i år deltok Øyen Vister på utstillingen Let the River Flow på Office of Contemporary Art Norway. For tiden forbereder hen ett nytt arbeid sammen med kunstner Máret Anne Sara til Barents Spektakel. Neste år deltar hen også i utstillinger på Rake Visningsom i Trondheim og Garage Museum of Contemporary Art i Moskva.
UTSTILLINGER
Marjolijn Dijkman og Toril Johannessen, Liquid Properties, Munchmuseet i bevegelse, Oslo
Oslofjorden og utsikten til den, som jeg vokste opp med, er radikalt endret for all fremtid og er ikke lenger allemannseie. Nå ruver Barcode aka kapitalkreftene over fjorden vår. I vannkanten finner vi den nye bydelen Bjørvika der det nye Munchmuseet bygges. Med utgangspunkt i livet i brakkvannet der Akerselva kommer ut under Barcode og møter Oslofjorden, har kunstnerne Toril Johannessen og Marjolijn Dijkman skapt Liquid Properties. I filmen Reclaiming Vision, som er en del av verket, får vi nærkontakt med det mikroskopiske livet i Oslofjorden blandet med algekulturer dyrket fram på et laboratorium, samt mikroplast og andre materialer som viser spor av menneskelig aktivitet. Med sine slående vakre bilder gir filmen oppmerksomhet til viktige mikroorganismer som alger og bakterier, og skaper empati for det mangfoldige skapningene som lever i havvannet som denne fjorden rommer. Reclaming Vision ble vist utendørs, prosjektert på et lerret hengende fra Nybrua i August og hatt flere visninger utover høsten.
Ekologins visionärer, Bildmuseet, Umeå /Ubmeje
Tross den noe klamme tittelen hadde denne gruppeutstillingen, kuratert av svenske Sofia Johannson, flere gripende arbeider som blant annet viser ikke-vestlige alternative måter å forholde seg til naturen på. Den Los Angeles-baserte, columbianske kunstneren Carolina Caycedos Be Dammed ble påbegynt i 2012, og viser hennes omfattende kunstneriske forskning på hvordan demninger og annen infrastruktur fra hydroelektriske vannkraft påvirker biomangfold i elver og menneskene som lever ved elvene. Vi suges momentant inn i en mural som ved første blikk minner om en skinnenede marmoroverflate. I virkeligheten er det en fotomontasje av satelittbilder fra tre forskjellige stadier i damprosjektet El Qimbo i Magdalena River i Columbia, der kunstneren har vokst opp. Vi får også mulighet til å se flere av hennes video-essays og studere hennes håndmalte «River Books», inkludert et nyskapt verk som forteller historien om søsterelvene Ubmejen Jiännuo /Ume elven og Vidduolienuo /Vindel-elva som beveger seg gjennom det samiske området som ble kolonisert og industrialisert av den svenske kolonimakten fra 1500-tallet og fram til vår tid.
Sissel Bergh, Okside rïhpesie, Sámi Dáiddaguovddáš / Samisk senter for samtidskunst (SDG), Kárášjohka/Karasjok
Selv om jeg ikke fikk med meg denne utstillinga, vil jeg allikevel trekke den fram fordi jeg beundrer Sissel Berghs arbeider, jobbet fram gjennom grundig kunstnerisk forskning. I utstillinga Okside rïhpesie (sørsamisk for: «dørene åpner seg») presenterer Berg sitt mangeårige arbeid med å sette sørsamisk historie på kartet og forteller historier om hvordan den norske nasjonsbyggingen fra 1800-tallet fram til i dag systematisk har ignorert samisk kultur og historie. Hennes 30 kvadratmeter store kartarbeid som fylte murveggen på Sámi Dáiddaguovddáš er både nybrottsarbeid og en hyllest til samisk stedsnavnforskning og stedsnavnsfornorskningens historie. Kartarbeidet sender også et nikk til Hans Ragnar Mathisens’ innsamling av samiske stedsnavn og visualisering av disse gjennom sine kunstkart.
EVENTS
The Voice and The Institution, Kunsthøgskolen i Oslo
Dette var en liten perle på tampen av 2018, organisert og moderert av Lisa Rosendahl og Marthe Ramm Fortun, som ønsket at folk skulle komme sammen for å kreve rom for polyfoni: tenke og føle sammen omkring kunstens potensial til å skifte maktposisjoner, samt vie oppmerksomhet til og sosialisere opplevelser av overgrep og diskriminering. Med bidrag fra Maria Navarro Skaranger, Ahmed Umar, Lisa Vipola, Malin Arnell & Åsa Elzén, Lars Brekke og Goro Tronsmo og alle som deltok, ble dette et viktig kroppslig og politisk rom jeg håper vi får oppleve igjen i 2019.
Kulturrådets årskonferanse, Kunst og kultur i miljøkrisenes tid, Bergen
Endelig! tenkte jeg da Norsk Kulturråds årskonferanse skulle ta for seg klimakrisa i Grieghallen i Bergen. Konferansen var en energiinnsprøytning ledet av en alltid strålende Asta Busingye Lydersen, og ga i hvert fall meg et håp om at også kulturlivet er på vei inn i en økologisk omstillingsprosess og vil ta ansvar. Jeg lot meg rive med av miniinnlegg og korte kunstneriske bidrag fra blant andre Amund Sjølie Sveen (Slagr) og Jana Winderen, samt spenstige debattinnlegg. To av fire hovedtalere snakket til oss på video, noe som ga håp om mindre frenetisk innflyvning av akademikere for framtida (tør ytre et forslag om kortreiste akademikere fra Nordkalotten?) Alle ble vi litt irritert på WWFs eplekjekke generalsekretær, Bård Vegar Solhjell, som mente at konferansens kunstneriske tone var dystopisk og at vi måtte «chin up». Men irritasjonen svant vekk til økopoesi av Sigmund Løvåsen som tok meg til verna hus i gamle trær og sommer på landet. Alle var enige om at det hadde vært en super dag og så fløy de hjem – bortsett fra den harde kjerna, da, som tok toget og planla nye kulturhappenings over en middels god NSB-middag servert på hardplasttallerken.
Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm, Vi ror til Tromsø
Kunstnerduoen Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm la i august i år ut på det som blei en 11 dager rotur fra Sørfinnset i Gildeskål til Tromsø. Nordlandsbåten de brukte, blei reparert som en del av virksomheten til Sørfinnset skole/ The Nord Land samme sommer, og inngikk etter ankomsten i Tromsø i separatutstillinga deres Samarbeid (1993-2018), som sto på Tromsø kunstforening til langt ut i desember i år. Hvor mange gnagsår hendene fikk, og hvor mange torsk, sei, hyse, alger, akkar, sel, kval og håkjerringer som lyttet til skroget møte bølgene og poetiske samtaler og småkrangler på ferden, vites ei, men denne fysiske handlingen kunne du oppleve hvis du befant deg et sted langs kysten av Nordland mellom 11. og 22.august.
PUBLIKASJONER
Eline McGeorge, As spaces fold, companions meet, Uten tittel
Jeg synes det er noe spesielt fint med gode retrospektive utstillinger: en kunstners livsreise, utviklingen underveis, tanker som dukker opp, blir ved, resirkuleres og finner nye former. I fjor utkom Eline McGeorges bok As spaces fold, companions meet. Her kan du bli bedre kjent med det egenartede universet hun har skapt og fortsetter å skape med sine tegninger, kollasjer, tekstilarbeider, videoer og tekster, som snakker mye til økosorgen mange av oss kjenner på kroppen. Digitale og analoge verdener eksisterer side om side i hennes arbeider og jeg lar meg desorientere av tiden som oppløses, rom som foldes og parallelle universer.
Marte Michelet, Hva visste hjemmefronten, Gydendal
Dette er jo ikke en kunstpublikasjon, men jeg har valgt fram denne boka fordi jeg trengte å bli minnet om Holocaust og ikke minst om de 700 norske jøder, fra spedbarn til demente, som ble sendt til konsentrasjonsleirer med båter som Donau under 2.verdenskrig, og fikk en uforståelig, tragisk og makaber ende på livet. Vi lever i en tid der fascisme, nasjonalisme og fremmedfiendtlighet er på frammarsj; eller kanskje bare kommer det fram at den alltid har ligget og ulmet. Mangel på selvbestemmelse for det samiske folket og behandlingen av for eksempel mindreårige asylsøkere i dag, forteller oss at «vi-dem»-mentaliteten fortsatt lever i beste velgående i dette landet. Med denne boka viser Marte Michelet oss at mange av dem som skrev og forska på motstandskampen hadde noe å skjule i årene etter krigen. Boka ser urett og rasisme i hvitøyet.
Sovereign Words. Indigenous Art, Curation and Criticism, Office for Contemporary Art Norway, OCA / Valiz
OCA er vel den statlige norske institusjonen som har kommet lengst med å avkolonisere egen praksis. Det er ikke så enkelt å avkolonisere en institusjon når institusjonen selv må eksistere og agere innefra en vestlig hierarkisk struktur. Så det er i dette enn så lenge umulige rommet at OCAs Katya García-Antón og hennes medarbeidere jobber med å finne handlingsrom. De 16 stemmene du kan lytte til i denne publikasjonen var for første gang samlet under OCAs tredje utgave av Critical Writing Ensembles, holdt under Dhaka Art Summit i februar 2018. Utgivelsen spør: «Hvordan vil de nye fortellingene og kunsten skapt av urbefolkningsutøvere se, føles og høres ut?» Kunstner og forfatter Máret Ánne Sara, kunsthistoriker Irene Snarby og multikunstner og jusprofessor Ánde Somby fra Sápmi, er blant bidragsyterne.
Læserindlæg