Oslo er tilstede både som scene og medaktør i Jon Benjamin Tallerås’ separatutstilling på Kunsthall Oslo. Byen er den nødvendige kulissen som også ser ut til å ha vært inspirasjon for Tallerås’ fotografier, film- og skulpturarbeider. Oslofolk kan dra kjensel på konkrete steder (særlig på Grønland og Grünerløkka), rotete skråninger og småslitte bygårder i en by som kanskje er i endring, men som likevel har sin karakter, et sted mellom likegyldig, hjemmekjær og begivenhetsrik. Og sett fra disse lokalene i Bjørvika, hvor noe som ligner glitrende høyhus nå skyter opp, blir denne utstillingen ekstra konsentrert og poengtert. Den blir en kontrast til bygningens businessorientering og byplanleggingens store vyer. For det er det alternative og utilgjengelige, de subjektive smutthullene, som Tallerås kretser rundt, med seg selv som hovedfigur.
Byens oversette geografi blir kanskje mest fysisk tilstedeværende i videoen Climbing, Swinging, Leaping, som i forskjellige små klipp med statisk kamera viser kunstneren kontant klyve opp fasader via gesimser, takrenner og små tilfeldige bygningsdetaljer. Tallerås forserer uten å nøle tak, suser suverent forbi vinduer og inntar arkitekturen som en målbevisst, men mystisk inntrenger. Videoen med disse avgrensede episodene er projisert på et lerret lagt over et sikkerhetsgjerde, for ikke å ikke etterlate noen tvil om at dette er en grenseoppheving av byens sedvanlige normer for adferd. Den forbryterske undertonen forblir ambivalent. Det er en arkitektonisk mulighet like mye som et lovbrudd som manifesteres her. Å ta seg til rette som en streetwise akrobat er en priviligert og aktiv posisjon – både frekk og frigjørende. Også en serie fotografier tatt med selvutløser, Etyder, viser en ikke-funksjonell bruk av omgivelsene. I et av bildene henger kunstnerens kropp som en levende skulptur over et gjerde, i et annet klatrer han i en lyktestolpe.
Å følge byens flyt og omdirigere denne som en kreativ og eksperimentell handling har mange forløpere innen kunsten. En opplagt historisk parallell er 1800-tallets flanør, beskrevet av Walter Benjamin som den essensielt moderne figuren, som adspredt inntar bylandskapet som en blanding mellom oppdagelsesreisende og privatetterforsker på sporet av indisier. Flanøren signaliserte en fascinasjon for moderniteten, men også en reaksjon på dens distanserende kapitalkrefter. Surrealistenes ymse ekspedisjoner i Paris på 1920-tallet, styrt av tilfeldighetenes spill, danner også et performativt bakteppe, i likhet med situasjonistenes senere antikapitalistiske dérive. Ved å oppgi viljestyrt mål og mening i den urbane geografien var idealet at en lekende, impulsiv oppførsel skulle ta over, som et nødvendig alternativ. I så måte representerer utstillingen på kunsthallen en kontinuitet, et utslag av en tankegang som er nokså etablert i all sin alternative manøvrering. Byens logikk omdefineres og underliggjøres gjennom en fysisk, truende eller slentrende, inntrengen i dens rasjonelle rom. En lengselsfull jakt etter dens forfall eller potensielle merkverdighet, kanskje til og med magi, er heller ikke fjern.
Skulpturen Inntrinn, Opptrinn og Tristesse fremstår i lys av dette som utstillingens mest interessante verk. Dette er en avstøpning av asfalt som grunnet en eller annen tabbe begynte å flyte nedover en trapp i sentrum av Oslo. Tallerås lot det ikke være med en enkel avbildning av denne funnede hendelsen, men satte like godt opp et arbeidstelt rundt trappetrinnene og brukte omsorgsfullt og absurd en uke på å ta en avstøpning. Feilen fikk sin fysisk fordoblende dokumentasjon i denne sære og avlange, hvite gjenstanden.
Byen er en dobbel størrelse i Lediggang og Omkringdriven. Den kan selvfølgelig oppfattes som en repressiv struktur, men her er den også et løsere nett med faktiske åpninger og mellomrom som ennå ikke har blitt tettet igjen. Byens strukturer kan brytes opp for involvering, både politisk og estetisk. Og det er i disse mellomrommene Tallerås kiler seg inn. Eksempelvis lar han en rekke fotografier av fasader dekkes til av maskeringstape i forskjellige gule toner (Gaps and Spaces). Kun smale mellomrom mellom husene står udekte. Like fullt skinner motivene gjennom tapen, stripene i tapens horisontale mønster blir en slags persienne som både understreker og negerer det fotografiske rommet i en konseptuell gest.
Byens ustoppelige ekspansjon omdannes i kunsthallens største utstillingsrom til en kroppslig erfaring. Betrakterens bevegelser i gallerirommet er her vanskeliggjort av et skulpturelt verk som består av elementer fra bygningsstillaser. Et kaos av stålrør i alle retninger fremstår som en poengtert kontrast til kunstnerens egne urbane freestyling. Hvordan ta seg videre herfra?
