Markeringen av at det er 50 år siden Norge avkriminaliserte homofili, går mot slutten. Det skeive kulturåret har satt LHBTIQ+-tematikk høyt på agendaen, men har også vært preget av en del debatt. Fra reaksjoner på at etablerte, velbemidlede institusjoner har fått mest økonomisk støtte, i motsetning til skeive aktivister på grasrotnivå, til bekymring for om interessen for tematikken vil avta etter at de ekstraordinære midlene for 2022 tar slutt, og initiativ for opprettelsen av et eget skeivt kultur- og kunstsenter. Andre har også vektlagt behovet for mer fokus på interseksjonalitet i tilnærmingen til skeives kamp, i lys av sosiale kategorier som hudfarge, religion, etnisitet eller funksjonsvariasjon.
Sist onsdag, 9. november, skulle tilfeldighetene ha det til at det på en og samme dag ble holdt et seminar om det skeive ikonet Kewpie fra Sør-Afrika på storbyuniversitetet OsloMet og en samtale om skeiv islamsk kunst ved Damien Ajavon, kunstner med bakgrunn blant annet fra Senegal, på Nasjonalmuseet. Begge disse arrangementene løftet blikket fra den norske konteksten og tok for seg diskursen om LHBTIQ+-tematikk i Afrika, og bidro til å løfte frem perspektiver på skeivhet på et kontinent som har en rekke forbud og fordommer å håndtere, men hvor det også finnes en avkriminaliseringsbølge. Det er i dette spennet skeive afrikanere lever, en langt mer kompleks virkelighet enn det et enkelt narrativ kan gjøre rede for.
Glamdronning under apartheid
– Vi blir selvtilfredse og klarer ikke å forstå at ikke alle har de samme frihetene som oss selv, sa den sørafrikanske ambassadøren til Norge, Delores Camilla Kotzė under åpningen av fotoutstillingen Kewpie – Daughter of District Six.
Oppkalt etter en populær dukke og tegneseriefigur i sin samtid, var Kewpie (1942-2012) en velkjent hårfrisør og fashionista under apartheid. Hun ble identifisert som mann ved fødselen, men brukte pronomen hun/henne om seg selv og sine andre kjønnsbrytende venninner, som beskrev seg selv som «the girls and gays».
Ambassadøren holdt åpningstalen til dagens lunsjseminar, deretter var det et foredrag av Ruth Ramsden-Karelse , som nylig skrev doktorgrad om Kewpie og arkivet hennes ved Oxford University. Det ble avsluttet med en panelsamtale med universitetslektor Remi Johansen Hovda, hjernen bak enkeltemnet «Kunsten å dragge» om skeiv performance ved OsloMet, direktør for Wikimedia Norway Elisabeth Carrera, og Kristoffer Kringe og Stian Amadeus Antonsen fra Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).
Tretti fotografier fra Kewpies liv er nå utstilt på OsloMet, for første gang utenfor Sør-Afrika. Utstillingens blikkfang er et life size-bilde av Kewpie som poserer stolt foran hårsalongen sin. I et annet bilde har hun på en lakserosa bluse og et matchende brunt antrekk, og en karakteristisk oppsatt, 60-talls beehive-frisyre. I et tredje poserer venninnegjengen midt på gata, og man skimter så vidt fjellkjeden som Cape Town omkranser i bakgrunnen. Den glamorøse estetikken kan få en til å tro det var lett å være skeiv i District Six, men det er langt fra hele historien.
Verdensskapende praksis
– Ofte har District Six blitt fremstilt som et fristed for fargede skeive i Sør-Afrika under apartheid. Det er riktigere å si at Kewpie og hennes venninner skapte rom og tok plass, til tross for at det var risikabelt, fortalte Ramsden-Karelse, og understreket at Kewpies liv var risikabelt på to fronter. Som «colored», en person med blandet opphav, befant hun seg i en marginalisert posisjon i det sørafrikanske rasehierarkiet. Det hvite nasjonalistpartiet spredte myter om at fargede nabolag som District Six var fylt av kriminalitet og umoralsk atferd og måtte ryddes vekk. Derfor ble fargede personer, gjennom Group Areas Act of 1950, gradvis tvangsfjernet fra områdene, for å rydde plass til at hvite sørafrikanere kunne bosette seg i den strategiske posisjonen nær havna.
I tillegg var det høye strafferammer for å bryte kjønns- og seksualitetsnormer i det konservative apartheidregimet. Homofili var forbudt og ifølge the Prohibition of Disguises av 1969, var det straffbart å gå med «kvinnelige klær» om man ikke var registrert som kvinne ved fødselen. Med det diskriminerende lovverket i mente, blir Kewpies liv og bilder ennå mer oppsiktsvekkende. De over 600 fotografiene som ble tatt mellom 1966 til 1982 viser hvordan Kewpie og andre skeive levde flamboyant i en tid hvor de verken hadde rettigheter eller privilegier på sin side.
Ramsden-Karelse vektla at Kewpie og venninnegjengen var i en aktiv prosess med å skape den verdenen de ønsket seg, ikke på grunn av aksept, men til tross for homofiendtlighet og rasisme. Særlig ett bilde har festet seg i Ramsden-Karelses minne, og hun viste det under foredraget. Det er ett hvor Kewpie tar en spagat gjennom et bilhjul. Hun mente det illustrerer godt hvordan Kewpie får det umulige – å være skeiv, farget og synlig, i det undertrykkende apartheidregimet – til å bli mulig.
Skeiv islamsk kunst
Mens Kewpie-utstillingen er relativt kortvarig (siste visningsdag er søndag 27. november), er Skeiv islamsk kunst et treårig forskningsprosjekt som vil undersøke hvordan skeivhet kan forstås i lys av islamsk kultur og historie, og som skal kulminere i en kunstutstilling på Nasjonalmuseet i 2025. Prosjektet er ledet av kurator Noor Bhangu og billedkunstner Hanan Benammar. De arbeider «målbevisst sakte» for å løfte og sentrere skeive muslimske kunstnere, og hvordan deres identitetsmarkører vever seg inn i verkene.
Startskuddet for prosjektet ble markert med en samtale mellom Bhangu og tekstilkunstneren Damien Ajavon, født i Frankrike med familiebakgrunn fra Senegal og Togo. Hen fortalte om hvordan hen ut av en taktil, genuin interesse for tekstil, ble inspirert til å livnære seg av håndverket. Gjennom årene har hen arbeidet med alt fra å filte hatter i Quebec til fjærarbeid i Italia og mønster, strikk i New York. Ajavon er nå bosatt i Oslo, hvor hen eksperimenterer med digital strikking. Men hen holder spesielt kjær manjak, en vevteknikk fra en av sine rotkulturer, Senegal. Ajavon hadde med seg en vevramme med dyprosa, havgrønt og himmelblått stoff, og tok seg på Bhangus oppfordring tid til å veve underveis i samtalen. Da nervøsiteten tok overhånd, var det betryggende å kunne gjemme seg bak den, sa hen.
Å lære seg manjakveving var derimot ingen lett sak. Det tok tid å bygge tillit til de lokale håndverkerne, som var redde for at Ajavon skulle lære seg teknikkene deres og tjene godt på deres bekostning. Hen trodde dette henger sammen med kolonihistorien til Frankrike, som var så preget av utbytting at «les Français» fortsatt blir møtt med mistenksomhet. I tillegg måtte hen monitorere egen atferd og fremtreden, i et land hvor homofili er stigmatisert og forbudt.
– Noen ganger hendte det at folk ikke sa noe, men ga deg det blikket, et blikk som sier «Jeg vet du er homofil, jeg vet du er en av dem», fortalte hen om tiden i Senegal. For å ivareta sin egen psyke, søker hen beskyttelse på flere måter.
– Jeg har en håndfetisj, lo Ajavon, og oppga at hen føler seg trygg med hennamaling på hendene. Ajavon vever også hender inn i store tepper, slik som i Needled Protection fra 2019. Her er det referanser til Hamsa, også kalt «Fatimas hånd», oppkalt etter profeten Muhammads datter Fatima. Den regnes som en beskyttelsesamulett. Det som griper meg her, er hvordan Ajavon snur opp ned på oppfatningen om islam som grunnleggende homofiendtlig, idet hen bruker religionen som kilde til beskyttelse og trygghet. Når de det gjelder slipper til, kan man få andre innfallsvinkler enn de dominerende i media.
Kolonialismens konsekvenser og kompleksitet
Senegal er blant de 32 afrikanske landene hvor homofili er straffbart. I 19 land er forbudene nedarvet fra kolonitiden, for eksempel de tidligere britiske koloniene Gambia, Kenya og Tanzania. Der er forbudene mot homofili, definert som «handlinger som strir i mot naturens orden», påførte viktorianske lover. Bhangu påpekte at man ikke må romantisere prekolonial tid som en LHBTIQ+-utopi, at det var sammensatt og kompleks å være skeiv. I mange afrikanske land er sex generelt og seksuelt samvær mellom likekjønnede spesifikt, ansett som et privat anliggende og tabubelagt. Derfor var det ikke lover som eksplisitt forbød sex mellom personer av samme kjønn. Så lenge man kunne oppfylle forventede milepæler som et heteonormativt ekteskap og stifte familie, ble de facto annen seksuell aktivitet tolerert og akseptert, ifølge historieprofessor Marc Epprecht i «The ʻunsayingʼ of indigenous homosexualities in Zimbabwe: mapping a blindspot in an African masculinity» (1998).
Avkriminalisering i sikte
Samtidig avkriminaliserte de sørlige landene Mosambik, Botswana og Angola homofili i henholdsvis 2015, 2019 og 2021, som del av en større afrikansk avkriminaliseringsbølge. «Likekjønnet samliv, ulike kjønnsuttrykk og seksualiteter er blitt avkriminalisert i 22 afrikanske land […] I de siste tiårene har det altså skjedd små, men ikke ubetydelige fremskritt», sier forfatter av Afrikanske regnbuer – LHBT frigjøring i Afrika (2021) Olav André Manum i et intervju i avisen Utrop. Det afrikanske landet som i dag har sterkest vern av skeives rettigheter er Sør-Afrika, hvor de er nedfelt i grunnloven. Det er også det eneste landet med likekjønnet ekteskap i Afrika, som ble lov tre år før Norge, i 2006. Til tross for vern, lever mange i frykt for vold, særlig i townshipsene.
Å stifte bekjentskap med Kewpie har blitt beskrevet av skeive sørafrikanere som «å møte en skeiv formor for første gang». Slik symbolkraft som Kewpie har, og slik sensitivitet som Ajavon utviser, mener jeg er eksempel på hvordan deres levde erfaringer tilfører tyngde. I spennet mellom forbud og vold, avkriminalisering og aksept, lever skeive på det afrikanske kontinentet, og balansekunsten det innebærer reflekteres i skeive afrikanske kunstneres liv og virke.