Sean Snyders utstilling Room 11 (Virtually Real) på Guttormsgaards arkiv er den tredje i en trilogi basert på en dybdestudie av Sal 11 fra en av Nasjonalgalleriets siste omorganiseringer før de flyttet. Amerikanske, berlinbaserte Snyder har hatt flere streiftog innom Norge siden han var besøker i Office for Contemporary Art Norways internasjonale program på midten av 00-tallet, senest var han med i gruppeutstillingen On Circulation på Bergen Kunsthall i 2019. Visualiseringen av informasjon og dens sirkulasjon har lenge ligget nær kjernen i kunstnerskapet, og det ofte nokså hermetiske og visuelt tilbakeholdne resultatet kopler seg til en avantgard tradisjon for beskrivelsen av livet under modernitetens abstraherende prosesser.
Sal 11 på det gamle Nasjonalgalleriet var full av små studier i maleri og tegning av planter, værfenomener og folk, små nok til å kunne være laget på stedet. Ifølge Nasjonalgalleriets infoplansjer var denne nærheten til motivet – inntrykket – medvirkende til deres uhyre popularitet på sent 1800-tall. De ble ansett som mer troverdige og sanne enn verk produsert i atelieret. Den påfallende hengningen skilte salen fra de andre på Nasjonalgalleriet, med sine mange små bilder gruppert rundt en horisontlinje. Snyders lysbildeserie ROOM 11 (2021/22) – digitale plansjer trykt på diasfilm og vist fra projektorkarusell – presenterer Sal 11 med enkle grafiske virkemidler. Bildene veksler mellom å gjengi figuren i svart mot hvit bakgrunn og omvendt. Skissene i salen er blitt monokrome rektangler; fokuset i Snyders plansjer er bildeobjektenes dimensjoner og gjensidige plassering.
Boris Groys har beskrevet Kazimir Malevichs ikoniske svarte maleri Black Square (ca 1913/15) som «ren relasjon mellom bilde og ramme». Ethvert bilde eksisterer heretter, mener Groys, alltid i en forstand samtidig som et slikt svart bilde, som en demonstrasjon av sine betingelser. Tradisjonelt har den reduserende holdningen i kunsten strebet mot å fange opplevelsen av omgivelsenes forbigående og ubestandig karakter, som kjennetegner moderniteten. Snyders bearbeidelse av Sal 11 virker å peke til denne tradisjonen for en kunst som reflekterer en tilstand av konstant oppløsning og endring, der det ene leder til det andre i en prosess av stadig nye derivasjoner: bildenes innhold blir borte og erstattes av ensfargede, firkantede felt, som igjen deler seg på tangramsk vis og pusles sammen til nye figurer.
Fargeskalaens reduksjon til det binære settet svart/hvitt er gjennomgående i utstillingen. I tillegg til nevnte diasfortelling, som også handler om den norske 1800-tallsmaleren og rettighetsforkjemperen Peder Balke og nordlyset, inngår tangramkollasjer i kartong på nummererte kopiark (25 Tangrams (Ulam spiral), 2022); vitriner med eksempler på svart-hvitt informasjonsgrafikk; og videomontasjen Exhibition (2008) i svart-hvitt basert på en sovjetisk dokumentar om en landlig kunstutstilling med verker sendt fra Mexico til Ukraina (tross geografisk avstand er landene forbundet gjennom deres forhenværende likhet i politiske styreform). Ved å delta i et terningspill med en mangekantet terning med svarte og hvite sider, blir en belønnet med et postkort med strekkodemotiv. I underetasjen kan en legge et tangrampuslespill og få det foreviget i en monotypi med egen håndemakt, og lære noe om trykking i samme vending. Gjennomgående skapes situasjoner som gir assosiasjoner til formalisert overføring av kunnskap: diasprojektor, verkstedsaktiviteter og skjemautfylling(!).
I utstillingen inngår også en Peder Balke-original, Et havparti (ca 1870). Det vesle, glansfulle maleriet stammer fra Guttormsgaards egen samling og er på størrelse med en mobilskjerm, men noe høyere, og viser en båt i storm observert fra land. Maleriet er utført i Balkes sene stil, der han legger lakk over en hvit grundering, og så en lasur som han bearbeider med redskaper som skaft, filler og fingre. I øvre høyre hjørne er et fingeravtrykk som ser ut til å være satt igjen med vilje. Balkes arbeidsmåte ses enda tydeligere i de såkalte inntrykksbildene av nordlyset fra Sal 11, som diasserien til Snyder fokuserer på. Sekvensen leder en til å sammenligne nordlyset, fremstilt med et enkelt skrap, med bildet av en oppsvulmet strekkode: en avlesbar identitet like god som noe fingeravtrykk – såfremt det er registrert i en søkbar database.
Jeg ble først kjent med Guttormsgaards samling gjennom en utstilling på OCA i 2011, Forms of Modern Life: From the Archives of Guttorm Guttormsgaard. Der ble Balke skrevet inn i fortellingen med utgangspunkt i hans aktivitet i den radikale arbeiderbevegelsen. Valget om å male storslagne motiver i svart-hvitt i små formater, ble lest både som visualisering av fremmedgjorthet og som forbundet med trykkpressens folkeopplysende og derfor demokratiske funksjon. Trykkingen la grunnlaget for en omfattende økning i sirkuleringen av informasjon, og var en forløper for de omfattende nettverkene som rammer inn livene våre i dag. En beskrivende tendens for denne utviklingen er at bekreftelsen av ens identitet, som stadig oftere etterspørres, blir en fremmedgjørende operasjon.
Snyders utstilling berører en grunnbetydning av å stille ut: bevisførsel. De abstraherende prosessene menneskelivet stadig er heftet med, er de skyldige – om noen! Det sagt, hva tingene har vært og vitner om, virker underordnet hva som kan gjøres med dem, og underkastelsen de gjør synlig i publikums atferd.
