Så skjer det endelig: Det nye Nasjonalmuseet, som skryter av å være Nordens største museum, åpner for det allmenne publikum – i første omgang for de 15.000 som har sikret seg en billett til åpningshelgen 11.-12. juni. Dermed er signalbyggmuseumstrioen i Oslos havneområde komplett: det privateide Astrup Fearnley Museet, det kommunale Munchmuseet og det statlige Nasjonalmuseet, alle på hver sin måte monumenter over en søkkrik oljenasjon og del av en større byutviklingsprosess hvor man har forlatt den ene gamle bygningen etter den andre for prangende nybygg som passer det norske selvbildet bedre.
Man får anta at denne satsningen på kulturbygg sier noe om en forståelse av viktigheten av kunst og kultur, utover det å være pynt på fasaden og trekkplaster for turister. Uansett hva de styrende myndighetenes motiver måtte være: Etter fem-seks år hvor de fleste av Nasjonalmuseets gamle bygninger har vært stengt, var det ganske overveldende å være på pressevisning sist fredag og kunne virre rundt i timevis i de nærmere hundre små og store salene. Det var fint å få et gjensyn med en del av verkene i samlingen, og dessuten få se en god del verk og kunstnere som aldri har vært vist i museet tidligere. Om bygget ser tungt og lukket ut fra utsiden, virker det åpent og generøst på innsiden. Og med takterrassen på toppen av museet har byen fått et nytt, flott utsiktspunkt, hvor man i forbindelse med åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst kan krype inn i en gammeliknende konstruksjon som er del av Joar Nangos utendørs installasjon A House for all Cosmologies (2022), bygget av restmaterialer fra museet.
Samtidig blir jeg ikke uten videre kvitt uroen over den voldsomme byggeiveren vi har vært og er vitne til i Oslo. Hva slags by er det som er i ferd med å vokse frem? I den rikt illustrerte boken Det nye Nasjonalmuseet, redigert og i stor grad også skrevet av Audun Vinger, som ble gitt ut tidligere i år, finnes et essay av forfatter og kunsthistoriker Lars Mørch Finborud, hvor han skriver om sin oppvekst i området rundt den gamle lysegule jernbanestasjonen, den såkalte Vestbanen, som nå liksom har krympet der den står omkranset av den skifergrå museumskolossen. Det er en oppvekst sentrert rundt skinnene, bryggene og tunnelene i området – altså ikke akkurat en lekeplass for pyser – men også hvor det gamle Nasjonalgalleriet, som det åpenbart også den gang var gratis å besøke for barn, ble flittig benyttet som oppholdssted: «[V]i hadde blitt fortalt at det var en menneskerett å oppholde seg i et nasjonalmuseum». Finborud trekker også linjer lenger bakover i historien, blant annet til Kristianiabohemens tid, da Vika var et sted preget av fattigdom og prostitusjon. Det er ingen grunn til å idyllisere fortiden, men nå er områdene rundt havna – Aker Brygge og den splitternye bydelen Bjørvika – blant de dyreste stedene man kan bo i Oslo, og etter en periode med intens byggevirksomhet er byen langt på vei blitt en annen enn den var for relativt få år siden, med et annet tyngdepunkt: det er som om alt graviterer ned mot fjorden.
Samtidig som de nye boligområdene med sjøutsikt er forbeholdt dem med solid økonomi, og samtidig med at vi lever i et samfunn preget av sterkt økende forskjeller, lyder mantraet fra den offentlige kultursektoren at alle skal med inn i museet, biblioteket, operaen. «Vårt museum er ditt museum», har Nasjonalmuseets direktør kalt forordet sitt i Det nye Nasjonalmuseet. Og ja, det burde være en selvfølge at et nasjonalmuseum er for alle, og at man sørger for tilgjengelighet og mangfoldig representasjon i kulturlivet. Men det kan ikke bare være kulturens oppgave å inkludere folk. Om alle virkelig skal gis like muligheter, må samfunnet utvikles i en annen retning enn det gjør nå. All verdens velmenende formidlingsprosjekter kan for eksempel ikke bøte på de vidt ulike oppvekstvilkårene dagens barn lever under. Jeg mener dette vel å merke ikke som et argument mot formidlingsprosjekter. Det er bare viktig at arbeidet for økt representasjon og mangfold i kulturlivet ikke blir brukt som en offentlig hvilepute for å slippe å gjøre noe med de underliggende, økende klasseforskjellene.
Nasjonalmuseet befinner seg nå på mange måter i en brytningstid. Ikke bare må museet finne sin form som én samlet institusjon: Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet har vært samlet under samme administrasjon siden 2003, men det er først nå at sameksistensen utspiller seg under ett og samme tak. I boken Det nye Nasjonalmuseet er det også tydelig at det jobbes med å definere hva et nasjonalmuseum egentlig skal være i dag. Som kjent har det skjedd mye siden Museet for samtidskunst stengte i 2017. Det var det året at diskusjonene om dekolonisering av kunstfeltet satte i gang for alvor, og siden har både metoo og Black Lives Matter-bevegelsen ført til et intensivert fokus på representasjon. Nasjonalmuseet forsøker helt åpenlyst å svare på dette, både i utvalget av kunstnere som presenteres i boken og i nyervervelser i museet, og det er da enda godt. Men det er som om de samtidig har en berøringsangst for problematikken – i alle fall finner man ikke her noen ordentlig kritisk redegjørelse for hvordan museet ser på sin egen rolle og maktposisjon, historisk, i dag og i fremtiden, bortsett fra noen runde formuleringer i et intervju med samlingsdirektør Stina Högkvist.
Et slags svar på hva det nasjonale består i, synes å ligge i de fire siste delene av boken, som er sentrert rundt motiver og materialer knyttet til fjord, lys, fjell og skog, og hvor det hovedsakelig vises kunst, men også noe arkitektur og design. Hver del har en kort tematisk introduksjon skrevet av redaktør Vinger, og gir inntrykk av en oppdatert nasjonalromantikk, hvor det riktignok også er innlemmet noen verk av internasjonale kunstnere. En smart måte å kunne vise ulike deler av samlingen på, men ikke veldig interessant som innlegg i diskusjonen om hva det vil si å være norsk i dag.
Nasjonalmuseet har i forbindelse med mangfoldsarbeidet etablert det de kaller et «blindsoneteam» som jobber med å identifisere museets egne blindsoner – men samtidig gjør de seg døve for kritikken mot avtalen med milliardærarvingene Cecilie og Kathrine Fredriksen, som har kommet fra mange ulike hold, og som nylig fikk fornyet aktualitet på grunn av Fredriksenfamiliens koblinger til Russland. Direktør Karin Hindsbo nevner ikke samarbeidet i sin korte introduksjon til Det nye Nasjonalmuseet. For øvrig er det noen henvisninger til Fredriksenrommet, rom 89 eller Søylerommet, som det offisielt kalles, blant annet trekker Högkvist det frem, men boken gir ingen nærmere redegjørelse for avtalen eller debatten rundt den.
Da Hindsbo tok over som direktør i 2017, var det med et klart oppdrag fra det den gang Høyre-ledede Kulturdepartementet om å hente inn mer private midler til museet. Mer enn noe annet fremstår samarbeidet med Fredriksensøstrene som uttrykk for en kulturpolitisk ideologi som under den borgerlige regjeringen intensiverte museenes jakt etter rike sponsorer. Bidraget fra døtrene til Norges rikeste skatteflyktning fremstår i alle fall ikke som uunnværlig. Det for tiden rosamalte Fredriksenrommet hvor det vises et utvalg verk av kunstnere som har det til felles at de har «kjempet for å bli anerkjent» – blant annet en skulptur av Venezia-aktuelle Simone Leigh og et tidlig verk av Georgia O’Keeffe – er interessant nok, og tilfører sant å si noe som ikke finnes i museets nokså hullete samling, men jeg kan likevel ikke se at det gjør noen avgjørende forskjell i opplevelsen av museet. Det dreier seg uansett kun om et lån, og ikke noen egentlig utvidelse av Nasjonalmuseets samling. Annethvert år skal Fredriksensøstrene også stå for en utstilling i Lyshallen – den første åpner i november, med Laure Prouvost – og i tillegg skal de sponse fire doktorgradsavhandlinger.
Det store spørsmålet er hvor mye samarbeidet vil koste for Nasjonalmuseets troverdighet og anseelse på sikt. Det er lite som tilsier at motstanden mot å gi innflytelse til etisk problematiske sponsorer vil fisle bort i tiden som kommer, snarere tipper jeg at vi er i starten av et oppgjør i kunstfeltet som bare vil tilta i styrke. Prinsipielt virker det uansett betenkelig om det er slik at man har bygget et så stort statlig museum, med en tydelig ambisjon om å markere seg på verdenskartet, dersom man ikke også er i stand til å finansiere driften av det på det nivået man kan forvente av et slikt museum, uten å være prisgitt rike «velgjørere» som helt åpenbart har egeninteresse av samarbeidet (og som heller kunne ha betalt skatten sin).
Når det er sagt, må satsningen på de store museene heller ikke gå på bekostning av kunstnerne og de små og mellomstore visningsstedene, som er selve fundamentet for en levende kunstscene. I den nye regjeringens utlovede Kulturløft ligger det føringer om at det nå, etter all satsningen på store kulturbygg, omsider er kunstnere og mindre institusjoner som skal prioriteres. Det resulterte i et kutt i Nasjonalmuseets budsjett for i år, så kanskje ligger det an til kamp om midlene fremover. Men vi her i Nordens Dubai burde vel strengt tatt ha råd til begge deler.
