Sidén er en kompromissløs kunstner som skifter ubesværet mellom dokumentasjon, fiksjon og selviscenesettelse.
Når den nordiske nittitalls-kunsten skulle oppsummeres på Moderna Museet i utstillingen Organising Freedom (2000) var Ann-Sofi Sidén et av de mest naturlige valgene blant de svenske kunstnerne. Sidén var en av de første svenskene fra «The Nordic Miracle» som gjorde internasjonal karriere i løpet av nittitallet. Hun stillte ut sitt kanskje mest komplekse DVD-verk Warte Mal! (1999) med 14 forskjellige monitorer/projeksjoner involvert. For å se hennes verk i sin helhet måtte man sitte i forskjellige båser og bruke flere dager. Det er et dokumentarisk verk som handler om prostituerte kvinner i et bordell i en liten by på grensen mellom Tsjekkia og Tyskland, med dybdeintervjuer, dokumentasjon av fester, fra gatemiljøene etc., en installasjon som var meget avansert og plasskonsumerende. Et rykte under åpningen av utstillingen gikk ut på at Sidén under installeringen hadde tatt filmene sine under armen og gått fra museet i protest mot at de ikke gjorde installasjonen eksakt slik hun ville, og kom tilbake etter noen dager når museet hadde gått med på hennes krav. Riktig eller ikke, verket var minutiøst installert, og det må ha kostet en enorm mye bare å bygge deler av det . Til den retrospektive utstillingen på Moderna Museet, In Between the Best of Worlds, med verk fra begynnelsen av nittitallet og frem til idag er dette mastodontarbeidet Warte Mal! ikke med, da man anser at det har vært vist for mange ganger til at det er noe poeng.
Psykologiske innblikk
Sidéns alter ego, Queen of Mud (eller som hun oftest forkorter det «QM»), var hovedpersonen i Sidéns univers gjennom nittiårene, sammen med psykiateren Alice E Fabian. Sidén startet arbeidet med Fabian i 1994 da hun deltok i en gruppeutstilling i et tomt hus på Manhattan, New York. I huset fantes spor fra en tidligere beboer, den paranoide og maniske forhenværende psykiateren Fabian. Hun hadde nøye dokumentert sine paranoide tanker i dagbøker, i notater på vegger, på diktafon etc., som alle handlet om Fabians redsel for å bli overvåket, om stråling fra laser og mikrobølger og om naboenes registreringer av henne. Sidén har brukt mange av Fabians fantasier og hennes innredning i installasjoner og filmatiserte fiksjoner om Fabian.
Queen of Mud
Queen of Mud er derimot en fantasifigur Sidén har funnet opp, med kroppslig form som Sidéns egen kropp innsmurt i leire som har tørket. QM går igjen i en rekke performances fra slutten av åttitallet og inn på nittitallet. QMs beveger seg som en øgle , og de overdrevne trekkene minner om en ape, eller kanskje et urtidsmenneske. QM er en slags katalysator, og også samfunnskritisk, som motsatsen til sivilisasjonens egenutropte høydepunkt, mennesket og mannen, og peker på den måten på dens brister og forfengelighet. I 1997 møttes Alice E Fabian og Queen of Mud i filmen [/]QM, I Think I Call Her QM[/i]. I den 28 minutter lange filmen samles mange forskjellige tråder i Sidéns kunstnerskap. Fabians paranoide redsel for omverdenen kombinert med hennes vitenskaplige syn gjør at hun låser QM inn i et rom, registrerer henne med overvåkningskamera og studerer henne . Det fiktive og det dokumentariske møtes i en metastruktur som ikke bare er en interessant og velgjort film, men et kunstverk det er meget vanskelig å se bort ifra. Det er en horrorfilm om menneskets psyke, om sivilisasjonen, samfunnet og det individuelle mennesket. Filmen er definitivt et nøkkelverk.
I utstillingen vises ikke bare installasjoner inspirert av Fabian eller om QM-figuren (i form av et «museum» om QM), her er også andre verk som tangerer det dokumentariske og det paranoides tematikk. Her finnes for eksempel Who Told the Chambermaid? (1998) – et verk som kom Big Brother og andre doku-program på tv i forkjøpet. 17 monitorer viser diverse svart-hvitt filmer fra hotellrom, kontor og kjøkken osv. i det som ser ut som et og samme hotell. Inneklemt i et fiktivt stuepike-værelse kan betrakteren leve ut sine skopofile og voyeuristiske lyster, i et panopticon verdig Foucault.
Det er denne siden ved Sidéns kunst som utallige ganger har fått kritikere til å sammenligne henne med en annen nordisk komet, Eija Liisa Athila. Mens Athila fortsetter å intressere seg for det fiksjonelle, det psykologiske, det indre i en mytologisk framstilling, har Sidén tråkket opp andre spor.
Like a poor lonesome cowboy…
I det nyeste verket (vist i Basel tidligere i år på Unlimited) rir Sidén i en periode på 25 dager i ro og mak gjennom Texas, nærmere bestemt med farten tre miles i timen, eller 3 MPH som verket også heter, 3 MPH – Horse to Rocket (2003). Vi ser Sidén på en hvit hest og med hvit cowboyhatt, filmet bakfra fra en bil som følger henne. På veien mot Houston og NASA’s Space Center konfronteres hun med menneskelige fordommer av forskjellig slag, og vi med våre egne fordommer om amerikanere. Det går sakte, sakte. Man følger rideturen nesten meditativt, og igjen tydeliggjøres samfunnskritikken etter hvert.
Den retrospektive utstillingen på Moderna er en reise gjennom Sidéns univers, en reise gjennom psykologiske tilstander, gjennom dokumentasjon forvandlet til fiksjon og tilbake igjen. Det som begynte med en total fiksjon (QM) for så å gå over i en fiksjon skapt av en dokumentasjon (Alice B Fabian), har gått over til total dokumentasjon (3 MPH eller Warte Mal!). Sidén har gått fra å lage kunst av livet til å lage livet til kunst.
Dokumentasjonens problematikk
Er det forskjell mellom dokumentarfilm og kunstfilm? Er dette spørsmålet relevant? Mange vil sikkert si at det er en forskjell hva gjelder dokumentarfilmens påståtte objektivitet vs. kunstfilmens påståtte subjektivitet. Vi har naturligtvis et behov for å kategorisere og skille de to genrene fra hverandre. Sidén fant en genial metode der disse grensene overskrides i verket QM, I Think I Call Her QM. Med Warte Mal! er grensene ikke lenger interessante for Sidén, her gir hun oss et nesten manisk utformet bibliotek av en dokumentasjon fra en tidsperiode i en bordellvirksomhet. Her blir hennes måte å installere verket på det som holder henne innenfor kunstverdenen. Innholdet i Warte Mal! er rett og slett kjedelig. Det er også derfor verket ikke er savnet i utstillingen.
At form og innhold sklir over i hverandre og frem og tilbake er et meget interessant aspekt ved Sidéns kunstnerskap. Det pefeksjonistiske formale trekket, som i følge ryktet fikk henne til å å trekke seg fra Organising Freedom, er et svært synlig trekk gjennom hele utstillingen. Det hele er kompromissløst gjort, noe som gjør at timene man bruker i installasjonene blir korte . Moderna Museet har for første gang siden de flyttet tilbake til Skeppsholmen for et år siden, lykkes med å lage en utstilling som er smidd i ett stykke, og troligvis er Sidén selv ansvarlig for dette.
