Nesten 30 år senere – selv forlot jeg Kunstakademiet i Trondheim i 1992 – er kunstutdanningen som kjent blitt sentrifugert og transformert noen runder, og jeg skal være hyggelig og si det er på godt og vondt, selv om det opplagt er mest vondt. Kunststudenter er særdeles tilpasningsdyktige dyr, og det blir uansett kunstnere av dem etterpå, selv om utdannelsen administreres av et apparat som er desorientert i forhold til hva en kunstutdannelse er for noe, under ledelse av styresmakter som fortvilt prøver å reformulere fakta til noe de kan skjønne. Selv om noen studenter kaster inn håndkledet underveis, eller får seg en utmattende pengejobb med å pakke pølsebrød rett etter endt utdannelse, inkludert en blodfattig fremtid med unger og hunder, vil de uansett besitte evner utover det vanlige, og et perspektiv på verden og tilværelsen det ikke lar seg gjøre å reversere i ettertid. De er billedkunstnere, og det vil uansett omstendigheter ikke være noen reell vei tilbake til konvensjoner de sannsynligvis ikke passet inn i en gang som små barn, og garantert ikke som tenåringer heller.
Det går som oftest bra, siden 95% av det å gå på kunsthøgskole handler om å utdanne seg selv. Det er ikke noe som unnskylder at kunsthøgskolene generelt – og i Trondheim spesielt – er blitt dysfunksjonelle new public management-monstere hvor de fleste ansatte er mer eller mindre permanent sykemeldt og situasjonen aller mest likner på et atelierfelleskap. Ikke noe galt med atelierfellesskap, men … det er ikke egentlig den her dritten jeg skal skrive om nå, og all form for institusjonskritikk er uansett sløsing med tid siden den strengt tatt blir ignorert til døde og aldri imøtekommet av noen med fast lønn, ettersom de tisser seg ut ved tanken på muligheten for å miste sin faste lønn. Nei, glem det. Jeg orker ikke. Det mest håndfaste og konkrete å forholde seg til for sånne som meg er fortsatt disse årlige utstillingene. Det er fortsatt her man ser konturene av fremtiden, selv om den i perioder tilsynelatende er blitt resirkulert – og det er noe så sjeldent som et eksempel på noe jeg ikke har forandret mening om på flere tiår.
Så er det av natur svært sjelden det blir særlig homogent, og det er lenge siden jeg klarte å spore noen felles forbindelser i denne sammenhengen. Vi lever i interessante tider, og det skjerper kanskje tilstedeværelsen av det politisk motiverte utsagnet, eller protesten, men det er svært individuelle løp vi er vitne til her, og de 13 masterstudentene som stiller ut under den avventende tittelen Comma på Gråmølna er en påfallende internasjonal samling individer med hva man får anta svært forskjellig bakgrunn.
Protesten er da tilfeldigvis det første man konfronteres med, og den blir egentlig aldri skarpere formulert enn her. Et svært banner med spørsmålet «Will you marry her?» – og før jeg har rukket å se videoarbeidet det henger sammen med, og skjønt hva dette egentlig dreier seg om: at det å tvinges til å gifte seg med sitt offer, noen steder på verdenskartet, er den strengeste straffen for voldtekt – ser jeg det for meg hvordan mitt hjertes utvalgte gir meg en ørefik foran imamen og sier jeg vil bli en god kone. Jeg vet, jeg er en romantiker – det sier alle. Denne tekstil/tekst/video-kombinasjonen av Samrridhi Kukreja er uansett det som sitter sterkest igjen i bevisstheten etterpå.
Det kan være fordi plasseringen gir det ekstra ikonisk boost, det er tross alt det første jeg ser, eller det kan være fordi setningen altså treffer meg ganske annerledes der den innledningsvis oppfattes uten sin underliggende mørke kontekst. Det kan også være fordi det helt uavhengig av hvor det henger eller hvem jeg vil gifte meg med, faktisk er et svært direkte statement i en sammenheng hvor den slags heller ligger latent og ulmer. Comma har en kollektiv nerve, uansett hvor mye det spriker – og det skal det jo gjøre, det er tross alt en avgangsutstilling – men den sammenfattes og formuleres mest nøyaktig i dette spørsmålet og det gir alt annet preg av en kalkulert forsiktighet. Og jeg vil ikke bli misforstått på dette – jeg legger ikke noe nedvurderende i det ordet. Forsiktighet kan være en egen kvalitet, med en egen lumsk agenda under det distanserte og sofistikerte – eller direkte lavmælte.
Typisk nok er det en radikalt annerledes temperatur på søsterplaneten på andre siden av gaten, hvor bachelorstudentene utfolder seg innenfor Adgangsutstillingen (I see what you did there). Ikke mindre individuelt eller sprikende, men «forsiktig» er ikke det første adjektivet som formulerer seg, og det er et helt annet beist på så mange måter. Noe skyldes lokalene; kulvertene i Galleri KiT er langt mer basic enn den labyrintiske planløsningen på Gråmølna – men fremst fordi så mange kjører sine prosjekter helt fryktløst ut i ukjent territorium her.
Jeg nevner i en fleng: Mikkel Marhaug, som med vulkansk logikk driver en streng sorthvit form for tagging/ skribling, langt over kanten til en visuell white-noise, hvor alle tegn dirrer av genuin trang til å bety noe mer. Det er litt som om selve alfabetet var blitt spent fast i den elektriske stol etter å ha dratt et kors gjennom tolv stasjoner under pinsler og slag. Fredrik Stellander Larsen, som gjør noe beslektet, men på video. Også her foregår en språklig kollaps, som underkastet det elektroniske signalets tyranni ikke kan annet enn å reformulere seg selv som alt mer abstrakte spasmer. Og Tuva Holm Nymo, som gjør noe liknende med, og i forhold til, maleri. Intrikat nok til å destabilisere både mediet og diskusjonen rundt det, og personlig på en vagt truende måte, hvor det kan se ut til å utspille seg på begge sider av en polarisert diskusjon (noe jeg for øvrig faktisk tror det gjør).
Begge disse utstillingene bekrefter ellers det aller meste jeg går og tenker om dagen. Om opp til flere ting.
