På åpningen av Steinar Haga Kristensens utstilling Fortvilelse i leire møtte publikum på en pussig figur. En av Kunsthall Oslos ansatte var kledd opp i et kostyme, halvt troll, halvt vaktmester, barfot og sminket med sterke, grelle farger. Hun gikk rundt og sprayet vann på noen av Haga Kristensens mange leireskulpturer. Figuren og galleriet dukker også opp i Untitled, et videoarbeid i 3D, hvor to nakne kropper smelter sammen med leire. Videoen vises i et interiør kunstneren har laget av leire. To skillevegger av betong, med innfelte leirepaneler, skaper et rom i galleriet hvor videoen vises. Et lavt bord med ulike leirekar, lampelignende skulpturer, to stoler, en kollapset, den andre med en ansamling leirekar på ryggen, og veggtablåer dekorerer og definerer rommet. Alt av leire. Her kan man sette seg i leirestolen og se på tv’en, som om det var et rom i en leireleilighet.
Haga Kristensen kunstnerskap kjennetegnes av en forholdsvis eklektisk produksjon, sentrert rundt maleri og skulptur, men valget av leire som medium er ikke tilfeldig. Denne våren har kunsthallen invitert kunstnere til å ta for seg byen under tittelen Jeg ser ikke havet fra der jeg bor. Blåleire, materialet kunstneren har brukt for å skape de rundt 40 arbeidene i utstillingen, utgjør mye av grunnmassen i Oslo. I utstillingen blir leira knyttet opp til spørsmål rundt kreativitet og skapelse, først og fremst gjennom de ulike bruksgjenstandene, og et slags dagligliv med det approksimerte rommet og dets gjenstander. Kopper og kar går igjen i de ulike arbeidene og man finner til og med et askebeger. Ellers er formene enkle og naivistiske, og mange grenser til det abjekte.
I et av de mindre rommene finner man to arbeider, den ene en variasjon av et motiv Haga Kristensen har brukt i en årrekke, den syke profeten. På kunstnerens utstilling på Rod Bianco i fjor dekket malerier av den syke profeten en hel vegg. På kunsthallen er portrettet i leire, hengt på veggen med store spikre. Skikkelsen som er portrettert ser riktignok syk ut og er nok også utgangspunktet for figuren som møtte besøkende på åpningen. Selv om profeten skal uttrykke en angst er det også en del absurditet over arbeidet, spesielt når det blir utført i leire og på grunn av måten den er installert på. Figuren på åpningen var også et møte med det absurde. En annen gjenganger i Haga Kristensen oeuvre finnes i undertitlene på en serie arbeider, Despair in Clay – Der Schließ muskel funktionert nicht mehr. Her finner man en direkte referanse til noen av arbeidenes abjekte karakter gjennom en defekt lukkemuskel. Muskelens ikke-funksjon fører garantert til problemer av den fekale sorten, men representerer ikke bare materialet i utstillingen. Kreativitet og bæsj har noen ting til felles, for eksempel teorier rundt skapelse og stolthet. Kanskje en dårlig lukkemuskel fører til en kreativ diare?
Det skapende og abjekte dukker også opp i videoen. De to nakne kroppene, en mann og en kvinne, kjærtegner leira med hender, føtter og kroppene sine og gir form gjennom sine gester. Hele videoen oppleves gjennom et slør av teknologi, og tredimensjonaliteten gir videoen et fantastisk element. Av en eller annen grunn begynner jeg å lure på hvordan Matthew Barneys filmsyklus Cremaster hadde sett ut i 3D. Det er en lignende mytologisering som skjer her som i Cremaster, og mye er basert rundt en muskel og beskrivelser av en kroppslig funksjon. Men med helt andre midler så klart. Filmen gir leira en nesten mytisk proporsjon. Den tilbes og formes, og den ene betongveggen ser med sine abstraherte former ut som resultatet av kroppenes arbeid. Videoen og veggen vitner om en primal kreativitet og kan leses som en slags skapelseshistorie. Leiras mytologiske karakter blir ofte brukt i skapelsesberetninger, der en gud eller en annen skikkelse opptrer som formgiver og leira transsubstansieres til kjøtt og blod. En viss formell kontrast finner man i den andre veggen som består av et tydeligere figurativt motiv. Leira og de ulike glasurene glir her over i maleri, som i portrettet av profeten, Despair in Clay #21 – Kranke Prophet.
Selv om det er en rekke elementer, ideer, referanser og forvandlinger som finner sted i utstillingen, så viser allikevel Fortvilelser i leire kunstneren fra en mer spisset og konsentrert side enn jeg har sett før. Det er alltid en intens energi og engasjement i Haga Kristensens prosjekter, men her fokuseres alt gjennom leira og dette skaper et mer konsist kaos. Å ta utgangspunkt i materialet og følge en slags skrudd kulturhistorie rundt bruksobjekter, spesielt de ulike karene, skaper også et punkt som mye av utstillingen vender tilbake til. De ulike krusene, beholderne, aper funksjon der de står på bordet, men de dukker også opp bak stolen og i de ulike veggarbeidene, som organismer i små organiske grupper. De er beholdere og behøver ikke bare romme volum, men også ideer og konsepter. Utstillingens fortvilelse er kanskje ikke entydig, men det foregår en tydelig diskusjon rundt kreativitet, materiale og form.
