Leat álo basuhuvvon / gomuvuođas / Vuoiŋŋa / čiekŋalit, lyder én av tre samiske «velsignelser for Bergen» som man kan få med seg i plakatform fra Joar Nangos festspillutstilling på Bergen Kunsthall. Teksten, som betyr: «Du er alltid velsignet av universet. Bare pust», er signert Marry Áilonieida Somby, en av de mange samarbeidspartnerne Nango har trukket med seg inn i utstillingen. Festspillutstillingen i Bergen regnes blant de mest prestisjefylte soloutstillingene man kan bli tildelt som norsk kunstner, men for Nango, som har en kunstnerisk praksis som gjennomgående består av kollektive prosjekter, virker ikke «soloutstilling» i egentlig forstand å være noe han driver med. Hele 16 samarbeidspartnere er kreditert for bidrag i utstillingen. I tillegg presenterer kunsthallen en sideutstilling bestående av en mini-retrospektiv med Fellesskapsprosjektet å fortette byen (FFB), arkitektkollektivet Nango har vært del av de siste ti årene.
Joar Nango, som er utdannet arkitekt og arbeider i skjæringspunktet mellom kunst og arkitektur, er ikke bare den første samiske kunstneren som blir tildelt Festspillutstillingen i Bergen. Han er også en utypisk festspillutstiller i den forstand at prosjektene hans er utpreget prosessuelle og sosiale. Selv om utstillingen vel kommer til å stå mer eller mindre uendret gjennom visningsperioden, er det å tre inn i Nangos utstilling å tre inn i et arbeid som er pågående og uavsluttet. Som besøkende i utstillingen blir jeg også mer enn vanlig oppmerksom på at min egen forståelse er i prosess. Ikke minst fordi det første rommet man trer inn i er et «samisk arkitekturbibliotek», med bøker og artikler som Nango har samlet de siste 15 årene – ikke bare om samisk arkitektur, men også om andre urbefolkningers arkitektur og andre emner som interesserer ham, som «kuratering som antirasistisk praksis». Publikum inviteres til å lese i samlingen, og det ligger et potensial for utvidede perspektiver gjemt i de mange boksidene. Under et av mine besøk i dette rommet, på et tidspunkt hvor jeg var sliten i kroppen av å gå og stå rundt i utstillingssalene, satte jeg meg ned i en hengekøye som inngår i installasjonen. På en krakk ved siden av meg fant jeg to A4-ark med en poetisk prosatekst av Tone Huse, om rivingen av den slitne boligblokken Blok P i Nuuk, Grønlands hovedstad. Det var det eneste fra biblioteket som jeg fikk lest mens jeg var der. Sporet av Blok P er rammer av betong, et rutenett som sitter dypt i jorda, hakket ned til bakken sklir over det. Her trekker Nuuk pust. Tomrom i byens sentrum, mulighetsrom, tid som sklir, tid som flyr, flyter, tid som gikk og tid som kom.
Nango har tidligere bygget en mobil struktur, inspirert av samiske gjeterhytter montert på meier, for å huse biblioteket. Nå som biblioteket har inntatt kunsthallen, er Girjegumpi (2018–), som konstruksjonen heter, tatt fra hverandre og spredt rundt i rommet. Sleden står ribbet på gulvet, veggene står lent opp mot kunsthallens vegger, taket er hengt opp i taket. Fratatt sin egentlige funksjon gir bygningsdelene plass for den samiske kunstneren Anders Sunnas malerier og skisser av blant annet arkitektur fra Sápmi, både historiske og nyere bygg. I møtet med kunstinstitusjonen faller den mobile strukturen fra hverandre og blir til immobile kunstobjekter, kunne man kanskje tenke, men like nærliggende er det at demonteringen er midlertidig og at bygget kan gjenreises, eventuelt i en revidert form. Med speilvendt skrift i Sunnas freskeliknende takmaleri, ironisk nok som om det var laget for at noen skal ta en selfie under det, står det skrevet «the revolution of everyday life», som er den engelske tittelen på den belgiske situasjonisten Raoul Vaneigems bok fra 1967, hvor han kritiserer konsumerismens objektiverende relasjoner.
Ustabilitet, foranderlighet og improvisasjon står sentralt i Nangos arbeider. Utstillingen er preget av en visualitet som kan virke kaotisk og uoversiktlig, en lag-på-lag-estetikk med elementer som fremstår betydningsfulle i det ene øyeblikket og tilfeldig sammenraskede i det neste. Det er en type ikke-hierarkisk estetikk som tar utgangspunkt i det som er, og hvor det ikke synes å være noe gitt skille mellom høyt og lavt. Samtidig har utstillingen dybde, med sine mange nivåer og lag av bilder, materialer, historier og kunnskap.
Ikke minst er bruken av videodokumentarer, tekst- og lydverk med på å etablere et rom for fordypning. I biblioteket vises et fire timer langt opptak fra et seminar om samisk arkitektur, sammen med et kort tekstbasert videomanifest, The Indiguenity Manifesto (2016). Begrepet «indiguenity» er en kombinasjon av ordene «indigenous» (urfolk) og «ingenuity» (oppfinnsomhet). I manifestet heter det blant annet at autonomi kun kan hevdes gjennom appropriering, og det å ta eierskap, både til historien og nåtiden, fremstår som et viktig aspekt ved utstillingen. I et eget rom presenteres Post-Capitalist Architecture TV (2020), en miniserie Nango laget sammen med filmskaperen Ken Are Bongo denne våren, da det viste seg at festspillutstillingen, som egentlig skulle ha åpnet i mai, måtte utsettes på grunn av koronatiltak. Nango har gjort om bakrommet på varebilen sin til en hybrid mellom uterom og innerom, og har her interessante samtaler med en rekke forskere fra forskjellige fagfelt, kuratoren Candice Hopkins, bilmekanikeren Lan Paulsen og juristen, kunstneren og joikeren Ánde Somby, for å nevne noen. En del av samtaleemnene kan gjenfinnes i utstillingen, blant annet Wilhelm Christies sametromme (ukjent dato), som tilhører Universitetsmuseet i Bergen og er oppkalt etter museets grunnlegger. Den ledsages av en tekst av Mathias Danbolt hvor han forklarer hvordan trommen lenge ble presentert – og «restaurert» – som samisk, til det viste seg at den egentlig var grønlandsk.
Også i videreføringen av prosjektet European Everything, som var Nangos bidrag til Documenta 14 i Kassel og Athen i 2017, er video- og lydarbeidene viktige. Lyden strømmer ut fra to vegghengte høyttalere som ved første øyekast ser ut som monokrome hvite malerier, mens videobildene som ledsager lyden projiseres på en liten avkappet trebit inne i en gammel hestetransportvogn. Her er også European Everything Hut (2020), et provisorisk utseende skur med en enkel kobbersmie, laget i samarbeid med den romske kobbersmeden Lajos Gabor, som tidligere har samarbeidet med FFB om prosjektet Odelsgut og fantefølge, som skapte opphetet debatt i bygda Kvam i Innlandet i 2017. Noen av arbeidene til Gabor, for det meste brede armbånd i kobber, er også utstilt. Nango bryter her ned skillet mellom utenfor og innenfor i mer symbolsk forstand – romfolket er kanskje den folkegruppen som står lavest på rangstigen i Europa, og som i størst grad lever i utenforskap. Det å innlemme romsk håndverk i festspillutstillingen er å inkludere en del av europeisk kultur som kunstinstitusjonene ordinært ikke engang ville ha vurdert å beskjeftige seg med. Samtidig passerer det naturligvis ganske motstandsløst som del av en større installasjon.
Nangos konsekvente nedbryting av estetiske og sosiale hierarkier etablerer en form for horisontal orden. Samtidig finnes det en vertikal, spirituell bevegelse i utstillingen. I enden av den største salen i kunsthallen står en søyle som strekker seg fra gulv til tak, og som kan oppfattes som en slags verdensakse som etablerer en forbindelse mellom jord og himmel – og mellom gammel urfolksteknologi og moderne datateknologi. Verket Skievvar (2020) består av en smal duk sydd av kveitemagesekker strukket opp i en treramme, og på lerretet vises en 3D-animasjon av Markus Garvin, ledsaget av et mektig atmosfærisk lydverk av Alexander Rishaug. Garvins video forestiller noen svaiende konstruksjoner som ser ut som reisverk av tynne treplanker, og på et tidspunkt faller ordene «you can’t turn the flow of a river», som ser ut som om de er hugget i stein, ett og ett over skjermen og knuses idet de når bunnen. I en motsatt bevegelse svever noen vagt antropomorfe, tilsynelatende vektløse, skyggeliknende skikkelser oppover, som sjeler eller ånder.
Søylen er den eneste lyskilden i rommet, som ellers ligger i mørke, og virker som et kraftsentrum som suger tilskuerne til seg. Langs veggene er det samlet en rekke hverdagslige materialer og gjenstander, både tradisjonelle og moderne. Bjørkekvister, sekker med ved, flak av bjørkebark, skinnfeller og skjermen til en Yamaha snøscooter, rustne sleder og en plastkanne. Det lukter generelt mye naturmaterialer i Nangos utstilling, og i dette rommet er lukten ekstra intens. Midt i rommet er gulvet dekket med bjørkeris og reinskinn, som inne i en lavvo. Fire små innetelt, rákkas, er påført illustrasjoner som skal forestille scener fra samisk dagligliv, utført av en ukjent kunstner fra midten av 1700-tallet, som forstudier til boken Beskrivelse over Finmarkens Lapper (1767) av misjonæren Knud Leem. Bruken av disse fargetrykkene i utstillingen fremstår som en måte å ta tilbake eller reappropriere den samiske historien på. Også den samiske rettighetskampen er representert i dette rommet, med The Nomadic Library, Nangos samarbeidsprosjekt med partneren Tanya Busse, hvor de gjenutgir ulike skrifter fra Arktis. Her viser de gjentrykk av en utgave av Charta 79 – et manifest, opprinnelig publisert av Samisk Aksjonsgruppe – en kulturell og politisk motstandbevegelse organisert i 1979, som særlig arbeidet mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget – og et nummer av Vannbæreren, et «tidsskrift for kulturelle endringer» fra 1975.
Ved porten til utstillingen står verket The same rope that hung you will pull you up in the end (2020), som kan minne om en galge, men hvor tauet som henger fra den bøyde bjørkestolpen ikke ender i en løkke, men en stor gyllen ring av kobber. Den gylne sirkelen kan sees som et symbol på samers og andre urfolks sykliske tidsforståelse og sirkulære ressursforvaltning – som er ideer vi jo alle burde ta inn over oss, om vi skal sikre menneskehetens overlevelse på denne planeten. Joar Nangos festspillutstilling er en inspirerende oppfordring til kunnskapsutvidelse og fundamental endring, både innenfor kunstfeltet, i et større samfunnsmessig perspektiv og i det hverdagslige livet.