Kurator og prosjektleder Jan Inge Reilstad svarer på Trond Borgens anmeldelse av «Nabolagshemmeligheter».
Jan Inge Reilstad mener Borgen er hatefull og nedlatende i sin anmeldelse av prosjektet, og at han totalt mangler forståelse for kunstformene i «Nabolagshemmeligheter». «Trond Borgen er blind for prosesskvaliteten, involveringene, fortellingene – han tramper skråsikkert inn i prosjektene våre, som gikk han til gallerirommet.»
Ett lydmotto
To spørsmål
To rare spørsmål melder seg etter lesning av Trond Borgens anmeldelse av Nabolagshemmeligheter (og gjenhør med Raga Rockers’ ”Noen å hate”):
1. Hva slags nøytral institusjon er det som inviterer en krigsmotstander til å bedømme motpartens resultater?
2. Hvem er det som inviterer en golfspiller som hater fotball til å kommentere en fotballkamp?
Så mens redaksjonen leser videre ber vi Ketil & co reflektere over mulige forklaringer på hvorfor dere synes det er så gjevt og naturlig at Trond Borgen anmelder Nabolagshemmeligheter? Som er dobbelt inhabil som anmelder av vårt prosjekt? Den samme mann som vi har vært i krig med underveis i prosjektet, han som vi antagelig delvis har fratatt levebrødet, da vi bidro ganske så sterkt til at Stavanger Aftenblad utvidet kritikerstaben fra en til to i 2006, etter at han i 25 år har vært enehersker over kunstfeltet i Norges tredje største byregion. (Se lenke til våre avisinnlegg nedenunder.) Den samme mannen som våren 2006 og ofte senere skrev i Stavanger Aftenblad at alt som minner om relasjonell kunst er dårlig og gjort før. Mens det første bare forteller om et borgerlig forherdet og dypt konservativt kunstsyn, er det andre utsagnet like tomt som Trond Borgens anslag til ære og intellekt.
Tre forklaringer
Svaralternativene for redaksjonen er som følger: Dere visste ikke om vår lille krig med musjø Borgen. Som betyr at det kun er snakk om det vanlige; provinsiell Oslo-slapphet. Alternativet til dette – at dere visste om vår kamp – er at dere støtter hans endimensjonale kunstsyn, som jo er hakket verre for Norges del. Et siste alternativ finnes jo, men det forkaster vi selv – at dere ville ha en ”sterk og vågal stemme” som er ”anti-2008” og som med personlig hevnmotiv kan skape ”debatt” både om såkalt ”relasjonell” kunst og ”merkevarebygging” á la europeiske kulturhovedsteder. Er dette korrekt lander redaksjonen på et fanzinenivå hinsides vår fatteevne om hva en nasjonal kritikkportal skal være. Viktigere! Forstår redaksjonen hva den gjør mot Trond Borgen ved å ha trykket hans anmeldelse? Selv uten kunnskap om vår interne krig med ham, må enhver leser se at fyren er aldeles i affekt. Hvem kan ta Trond Borgen alvorlig etter en slik anmeldelse som dette her? Dere?
2008 år
Når det gjelder Stavanger2008 kan det være at den Oslo-baserte redaksjonen ikke vet at brorparten av befolkningen i Stavangerregionen har en eller annen motforestilling mot Kulturhovedstaden, om de nå er egoistiske Frp-ere eller utsulta kunstnere – eller omvendt, eller begge deler. Eller at vi selv har formulert ganske så kraftig kritikk av Stavanger2008 i mange år, bl.a. i en større kronikk våren 2007. (Se lenke nedenunder.) Det er bare det at vi ikke deler Trond Borgens monomane selvopptatthet formulert som hatefull surmuling over at det ikke ble ressurser til ham selv og hans borgerlige kunstinstitusjonsvenner.
Stavanger2008 har, antagelig ganske ubevisst, endt opp med et svært bevisst program for visuell kunst, som inkluderer: Nuart, Article, Site & Art, Kunstsenteret, Kunstskolen, On the edge, Campingkvinner med flere, foruten Nabolagshemmeligheter. Det bevisste ligger i valget av arenaer / kunstmiljø og satsingen på det vi ikke hadde fra før i Stavangerregionen; nye kunstformer gjennom yngre kunstmiljø som arbeider mest utenfor Kunstinstitusjonens to avdelinger i galleriet/børsen og museet/katedralen. Det er ellers ganske mange ting vi mener er feil ved Stavanger2008, og vi har klare ideer om hva det betyr for kunst- og kulturlivet i regionen, på godt og vondt, å satse på slike topptunge kulturprosesser som det å være europeisk kulturhovedstad lett blir til. Alt dette vil vi for øvrig ta grundig opp i dokumentasjonen som vi vil lage som en oppfølging av prosjektet.
8×1000 relasjoner
 |
| Fra bokhyllene i Kendell Geers’ Fabrikken i kjøpesenteret Kvadrat. |
Nabolagshemmeligheter har hatt og har fortsatt store ambisjoner om å skape et større rom for kunst og kunstforståelse i Stavangerregionen. Vi har holdt på i fire år. Vi har arbeidet utrettelig med åtte omfattende prosesser som i seg selv har involvert et tusentalls mennesker. Halvveis satte vi altså en kritisk høygaffel i daukjøttet til høykommissæren for den borgerlige kunstintsitusjonen i Kulturhovedstaden, musjø Trond Borgen. Men sparket samtidig til de lokale mediene og deres redaksjonelle linjer for dekning av kunstfeltet. Med bra resultat, synes vi.
I sin anmeldelse går det tydelig fram for leseren at Trond Borgen er blind for prosesskvaliteten, involveringene, fortellingene – han tramper skråsikkert inn i prosjektene våre, som gikk han til gallerirommet. Han besøker hvert sted i 10 minutter og måler virkningen av synet på nakkehårene, som en kunstens børs- eller eiendomsmegler. Med den overfladiske objektestetikken skal han måle dybden i prosesser som har pågått i årevis, med mange andre virkninger og funksjoner enn å skape forbindelse mellom ett av sluttobjektene og én hatefull kritiker. Ikke en eneste gang har vi sett Trond Borgen i løpet av våre fire år. Han deltok ikke på noen av våre mange åpningsarrangement. Han har ikke tatt kontakt med oss for å få noe informasjon eller kunnskap, selv om vi vet han har blitt oppfordret til dette.
Interaksjon og deltagelse handler ikke nødvendigvis om antall tilskuere foran ett av mange objekt eller én sluttperformance, men om innholdet og interaksjonen gjennom hele prosessen, kvalitativt og over tid. Ett eksempel bare: Kendell Geers installasjon på Kvadrat har en lang og viktig forhistorie, hvor Kulturhovedstadens innbyggere ble invitert til å stemme frem Kulturhovedstadens mest sakrale og profane ord – se http://www.nabolagshemmeligheter.no/kvadrat. Slik fant vi Kulturhovedstadens ytterste ord i en kollektiv prosess som involverte tusenvis av mennesker – sammen fant vi randsonene i språket i den kulturen som finnes på dette stedet, som nå kaller seg europeisk kulturhovedstad. I utstillingsfasen av prosjektet er dette tatt videre til en ordinstallasjon – ”TEMP” – som rommer vår ”museumsbutikk”, hvor vi formidler kataloger og litteratur om våre kunstnere og kunstformer. Videre finnes et dobbelt hyllesett – også ”TEMP” – over to meter høyt og ca ti meter langt, plassert utover den største plassen på Norges største kjøpesenter. Her har vi lagd til et exchange-centre for en type litteratur en ellers ikke får fatt i her i Kulturhovedstaden, i et samarbeid med utvalgte boksjapper i Skandinavia, ikke minst norske Tronsmo og Torpedo. Her kan folk komme og lese eller bytte til seg en bok og ta med hjem i godstolen. Det er et dypt sjenerøst konsept som handler om vilje til kunnskapsdeling. Her finnes f.eks. mye litteratur om nye kunstformer til de kunnskapssøkende, men lite til de kunnskapsvegrende á la Trond Borgen, som det åpenbart ikke passer for mellom 10.00-17.30, i vår åpningstid. Da får han heller ikke gratis kaffe i velurmøblene på det grønne gresset vårt inne i TEMP, eller varme smil fra våre informasjonsmedarbeidere. Vel, det går mange tusen mennesker forbi hver eneste dag som ser ”verket” som et estetisk objekt. Det er én ting. Kanskje er det bare 30 mennesker som stanser opp og setter seg ned og får input om prosjektet vårt hver dag. Der skapes en annen og dypere forbindelse. For det tredje er det kanskje bare 15 som bytter bøker hver dag. Hva er de viktigste relasjonene? Eller er det kanskje viktigere at vi samarbeider med Jobbresept, et sykehusdrevet helseprosjekt hvor tidligere psykiatriske pasienter får fart på vei tilbake til arbeidslivet, om å drive butikken? Eller at vi har invitert unge designere om å utvikle nye ideer over prosjektet for å nå en yngre generasjon, eller bare ta del og bruke prosjektet slik de vil? Det er umulig å troppe opp med autonomiestetikk og gallerikritikk av et slikt prosjekt. Eller om dét skal være malen, så er disse kunstformene like subversive inn i Kunstinstitusjonen som byttehandelen inn i Kjøpesenteret.
 |
| Skjermbilde fra Jörgen Svenssons skriftestol-prosjekt. |
Men Trond Borgen skjønner ikke at han ikke skjønner, og er en ganske vanlig kunstinstitusjonell populist når det kommer til stykket. Når han skriftet sin syndsbekjennelse om ”å ha tenkt en negativ tanke om 2008”, så kan grunnen til manglende syndsforlatelse være at fangene ved Stavanger fengsel vurderer synden som ganske bagatellmessig. Det er uansett typisk at han kun er opptatt av sin egen skrift og bekjennelse, også her, og mindre opptatt av at det f.eks. har vært 4000 mennesker inne på siden, hvor av riktig nok bare et mindretall har skriftet så langt. Men dette er også et prosjekt som skal gå lenge, og som vil invitere Kulturhovedstadens innbyggere til interaktivitet langt utover Trond Borgens n’te møte med seg selv (www.skriftestol.net). I løpet av prosessen med Nabolagshemmeligheter har vi invitert en allmenn Kulturhovedstad til deltagelse ikke mindre enn fem ganger. 27.000 svar kom det inn på hvilket sted som var det viktigste for innbyggerne selv, som endte med en liste over de åtte stedene vi har arbeidet med. Vi ville nemlig jobbe med de åtte stedene som Kulturhovedstadens innbyggere knyttet mest av sin identitet til. Kulturhovedstadens innbyggere har også fått stemme fram de mest sakrale og profane ordene i språket vårt, de har fått tilgang til en virtuell skriftestol, de har fått tilgang til et spesialbibliotek med litteratur på Kvadrat. Vi har videre invitert til bydebatt om hjertet i Sandnes, Ruten, etter at politikerne der slaktet Lars Rambergs monumentale trojanske hest før den var visualisert og budsjettert. I forlengelsen av debatten bidrog vi med returslakt av en idé – fra de pengesterke med medietilgang – om å bygge nytt stadion (sic!) på Ruten i stedet. Formannskapet har nå skrinlagt denne ideen.
En flaskehals og en temperaturmåler
Trond Borgen var en danna mann og en passe god kritiker inntil for ca 10 år siden. Han har deretter vært flaskehalsen for et utviklet samliv mellom kunsten og samfunnet her borte, vokteren ved Kunstporten med all definisjonsmakt, som tviholder på sin maktposisjon og sitt hellige, rene og autonome kunstsyn. Som hans kommende ”biograf” Dag Solhjell en gang sa til meg: Trond har alltid vært flink til å ta trendene, men han har ikke tatt inn over seg det siste regimeskiftet i kunsten – det nye forsøket på å ta ned automomiestetikken og gi dybde til en kunstforståelse som går utover overflaten og det enkle og korte møtet mellom objekt og subjekt i et hvitmalt rom. Trond Borgen viser seg i forhold til nye kunstformer – relasjonelle, sosiale, stedsspesifikke, deltagelsesorienterte, offentlighetsskapende, kollektive, narrative – bare stabilt feig, hatefull, kunnskapsvegrende og inhabil. En flaskehals man ikke kan drikke av er ikke noe stas.
Nabolagshemmeligheter har på sin side hatt og har fortsatt en ambisjon om å være en slags temperaturmåler på Kulturhovedstaden, jfr. deltagerperspektivet og interaksjonen med forskjellige lag av Kulturhovedstaden. Kendell Geers butikkinstallsjon på Kvadrat har som sagt fått preget inn ”TEMP” over hele kroppen. For Geers’ del handlet det mest om å velge et ord / forstavelse som kunne ivareta både det profane og sakrale aspektet ved den forutgående avstemningen. ”TEMP” handler selvsagt om tid og det temporære, men har også kimen til det store rommet og tempelet i seg. Vi anerkjente ordvalget ikke minst i og med at vi på vår dialekt sier at vi må ”ta tempen” når vi har feber. Kulturhovedstaden som egentlig er Oljehovedstaden har selvsagt feber. Men hvor høy er den? Og hva slags feber er det snakk om?
Slik bruker vi nok også Trond Borgens anmeldelser til vanlig, men mer som en omvendt temperaturmåler. Vi besøker det han ikke liker eller ikke forstår, for der er det antagelig noe interessant som foregår, tenker vi. Og da er vi inne på det kanskje viktigste vi kan få ut av lesning av Trond Borgens misunnelige hatskrift: Hva er det å kritisere de nye kunstformene? Hvem kan gjøre det i Norge i dag? Hvordan?
Flere kunstfelt med alle begrepene
Det er en kjent sak for de fleste aktørene i det norske kunstfeltet at dette er tungt borgerlig og dypt konservativt. Våre kunstnere i Nabolagshemmeligheter har heller ikke unnlatt å kommentere stemningen av et svært konservativt kunstfelt i Norge. Da er det forstemmende om også en ny generasjon kritikere lar seg innrullere i den borgerlige losjen, ved at de gis utdanning ved Trond Borgens pidestall fra 1902, nå særlig tilrettelagt ser det ut til, av kunstkritikk.no.
Det vi kan vri ut av Trond Borgens hatefulle fanzinetekst – om vi leser ham mot de strittende hårene – er det prekære behovet vi har for forståelse av de nye kunstformene som ønsker å ta plass utenfor kunstbørsen og kunstkatedralen i galleriet og museet. Hvor viktig det er med oppegående mennesker nå, som kan inspirere en ny generasjon kritikere og formidlere med større vilje til kunnskap. Ikke det, galleriet og museet er selvsagt de viktigste institusjonene i kunstfeltet, mulige meditasjonssteder hvor man kan få tilgang til den ”autonome” samtidskunsten og til den visuelle kunstens dannelseshistorie. Men hva med den kunsten og de kunstformene som vil utover institusjonens terskel? Hva med den kunsten som vil intervenere i virkeligheten og samfunnet utenfor institusjonen? Hva med den kunsten som vil snakke eller skape interaksjon med og mellom de menneskene som fins utenfor kunstkubene? Hva med de kunstnerne som er på leting etter nytt samfunnsmessig eller tidsmessig innhold til kunstbegrepene?
 |
| Fra åpningen av Alfredo Jaars Requiem på Norsk Oljemuseum. Foto: WenYng, Nabolagshemmeligheter. |
Vi sa på forhånd at de mest borgerlige kritikerne sannsynligvis ville fremholde Raqs Media Collectives installasjon i den gamle kinoen i Sandnes som den mest vellykkede av Nabolagshemmelighetene. Det har ikke slått feil. For her har vi det eneste verket som finnes i et tomt kulturrom som ligner på den hvite kuben, avsondret fra verden og virkeligheten der ute. Et flott verk som består av en monumental og poetisk fyrinstallasjon – ”Unusually adrift from the shoreline” – i tillegg til at det til valgte tidspunkt spres hvalsang utover Sandnes by. Det er et enkelt metaforisk verk midt mellom objektiv entydighet á la Alfredo Jaars miljømonument ”Requiem” og altfor flertydig prosess á la de fleste av våre prosjekt; det er et verk mellom rom og tid. Vi har brukt det som en temperaturmåler på hvem som er i stand til å si noe fornuftig om de kunstformene vi arbeider med. Alle unntatt Harald Flor i Dagbladet har fremhevet dette verket som det kanskje mest signifikante og ”ferdige”, men det kan komme av at Flor neppe besøkte akkurat dette verket. Det vil si, en kommentator fremholdt prosessene ved Sykehuset og Sølvberget (Jörgen Svenssons første idé som ble forkastet) som de mest interessante ”stedsspesifikke” verkene, som hun mente var navnet på våre kunstformer. Akkurat disse to arbeidene har vi kalt for narrative monument eller kollektive portrett, selvsagt dypt relasjonelle arbeidsprosesser. Men det er først og fremst menneskespesifikke prosjekt, neppe stedsspesifikke prosjekt, når Jörgen Svenssons prosjekt ”100% work” nå sannsynligvis heller blir gjennomført ved en kulturinstitusjon i Sverige. I det hele tatt er det viktig å gå i nærkamp med alle de nye begrepene, for å gi dem et forståelig og overførbart innhold. Det gjør vi hele dagen vi, og vil fortsette med det. Det burde flere gjøre. Vi kan ikke overlate dét arbeidet til verken antipoden Trond Borgen eller internasjonale tenkere som Nicolas Bourriaud eller Claire Bishop. Det er lov å tenke selv.
Flere kunstfelt og mange ansvarlige
Her må vi stole bl.a. på kunststipendiatene i Norge, at de tar på seg en forvalter- og formidlerrolle som er sterk nok til å bevege veggene i det trange rommet kunstfeltet i Norge tilsynelatende opererer innenfor. Per Gunnar Tverbakk og Marianne Heier holder på akkurat nå. Noen gode har forsket seg ferdig tidligere år. Problemet er at Norge – og særlig Oslo – er så lite at de kunnskapssøkende fort blir spist opp av den ultraborgerlige kunstinstitusjonen med alle sine tvangsnevroser og trendkrav, foruten de mer materielle organisasjonsstrukturer og lønnsmuligheter. PNEK og andre kunstnettverk som arbeider med nye medier og kunst i offentlig rom er også sentrale instanser som må få nok ressurser til å utfordre det bestående. Den prosessen KORO er inne i er usannsynlig viktig, at det gamle Utsmykkingsfondet faktisk kommer ut av sin transformasjonsprosess med et innhold som forplikter i henhold til navnet. Kunstkritikk.no blir en sentral aktør, kanskje… eller må vi spørre også kk-redaksjonen fremover, slik romerne alltid gjorde á la Juvenal: ”Quis custodiet ipsos custodes?” – Hvem holder øye med vokterne?
Hva er å kuratere et stort og mangfoldig prosessuelt prosjekt i det offentlige rom? Det er et annet spørsmål med relevans for prosjekter som Nabolagshemmeligheter og f.eks. Kunstneriske forstyrrelser. Å kuratere er her mye mer enn å velge noen kunstnere og bestemme hvilke verk som skal henge på hvilken vegg. Prosesskvaliteten er viktigere enn eventkvaliteten. Kurateringen har mye mer av den medisinske innholdskomponenten i seg, hvor kuratoren er den som sørger for at menneskene i prosessen, herunder også kunstneren, har det vel med seg selv og er vel forlikt i og med alle de usannsynlige samarbeidene og kritiske møtene som vil måtte foregå når man velger samfunnet som arena, og som genererer forskjellige typer visningspunkt underveis. Det handler om å skape kontakt og snakke språk som man knapt vet at man kan snakke. Det handler om å jobbe både utenfra og innenfra samtidig, om å kommentere/kritisere utenfra eller bevege innenfra eller begge deler. Det handler om overføring av kunnskap, utvikling av nye konstellasjoner og igangsetting av debatter og diskusjoner, små private og store mediale, lik den vi tok om Trond Borgens autoritære posisjon i det lokale kunstfeltet i 2006.
Visst har vi gjort mange feil underveis, det skulle bare mangle. Vi har beveget oss inn i nye fysiske og mentale landskap – til Kulturhovedstadens mørke hjerte – med et mangfold av utfordrende kunstneriske strategier. Vi er blant de første her til lands som har arbeidet hardt over mange år med det vi kan kalle en ”relasjonell og prosessuell kuratorvirksomhet”. Dette må utvikles videre, i tillegg til utdanning av kritikere og teoretikere som kan håndtere nye kunstformer. Akademiene og kunstskolene må på den offentlige banen. KORO er der allerede, så vidt. Kulturrådet og de finansielle støttespillerne må likeså følge opp. Å drive store prosessuelle samtidskunstprosjekt over tid i det norske samfunnet vil kreve noe av mange aktører i det norske kunstfeltet.
En litterær analogi
Det er lett for oss å bruke litteraturen som et komparativt felt for forståelse av de nye kunstformene. De siste 20-30 årene har det vokst fram en ny forståelse av betydningen av essayistikk og sakprosa og det store allemannslandet som ligger mellom fiksjonen og faksjonen, mellom ”kunsten” og ”virkeligheten”. Det er her Nabolagshemmeligheter arbeider, med åtte prosjekt som bidrar med åtte forskjellige forslag til kunstneriske strategier og arbeidsmåter, som involverer og skaper relasjoner til en rekke institusjoner og mennesker foruten et større publikum. Men altfor mange kritikere tør ikke bevege seg inn i noe allemannsland, eller utover de akademiske og teoretiske grensegangene i den borgerlige Kunstinstitusjonens vesle sjeleliv. Altfor mange har nok med sine egne revir.
Un abrazo
Da vi fikk vite fra kunstkritikk.no at de hadde leid inn Trond Borgen som anmelder på Nabolagshemmeligheter, forstod vi at det ville komme noe skikkelig krasst og nedlatende, men vi hadde nok ikke ventet noe hvor ikke engang ”Anger is an energy”, John Lydons PIL-hymne, var dekkende. Kun Michael Krohns ”Er det ikke deilig å ha noen å hate” beskriver anmelderens ståsted og perspektiv, slik vi opplever det.
Vi deltar i fortsettelsen gjerne i et mangfold av utviklede debatter om kunst og kritikk av nye kunstformer i det offentlige rommet. Det er en forbannet plikt. Men ikke med de misunnelige og hatefulle, og bare om det er et minste snev av virkelig interesse, utover det akademisk korrekte eller borgerlig styrte.
PS! Til kk-redaksjonens opplysning digger vi mus – og menn.
Lenke til kritikktrilogien (juni 2006) og til vår kritiske kronikk om Stavanger2008 (mars 2007): http://www.reilstad.com/2008/01/10/i-disse-borgen-tider/
Jan Inge Reilstad er kurator og prosjektleder for «Nabolagshemmeligheter».
Jo, Dag S. Tror også at det er et ganske stort empirisk løsfjell å hakke opp i forhold til de regionale kunstoffentlighetene rundt omkring, angående de relasjoner du sikter til mellom hoveddeltagerne i kretsløpene. Verdt en studie fra noen oppegående folk det, til en eller annen rapportserie. Som ville kunne brukes aktivt både inn mot kunstinstitusjonen og kritikerlaget samt mot de mediene som regjerer de forskjellige byene og stedene. Særlig i forhold til de sistnevnte kan det være verdt å ha rikelig med ammunisjon og gulerøtter til rådighet, når de skal legge sine kunst- og kulturredaksjonelle slankekabaler. Variasjonene i det norske kunstflaket ville også bli synlige på nye måter.
I mellom den ideelle kritikervisjon under en kunstfaglig ytringsfrihetsfane og de personlige relasjoner i alskens forskjellige småbyer finnes det nok ellers mange underlige og bortgjemte lag av mennesket & systemet. Selv om det er langt å foretrekke og mye viktigere å snu seg etter sola, er det av og til nødvendig å myse inn i skyggene. Som du sier er det viktigere å argumentere for egen posisjon og perspektiv enn å rive ned de annerledestenkendes. Goe sommar. Og lykke te med bogå. Eg kan anmelda an for Kunstkritikk.no. (Nei, forresten!) PS! Andreas, la oss voxe sammen en gang.
Morsomt at du kritiserer meg for å argumentere mot deg, på AKKURAT samme måte som du argumenterer mot Borgen. Åsså er det litt pinlig for alle at du insinuerer at også jeg er inhabil fordi Borgen, som så ufattelig mange andre, har valgt å skamrose meg i media. Hva har det med saken å gjøre? Poenget er ikke at jeg er utrolig bra, det vet vi. Problemet er at du hverken har laget en god galleriutstilling ELLER en bra ralsjonsutstilling. Da hadde dere jo oppnådd det samme som meg. nemlig suxè. Men jeg har tro på deg. Du kommer til å ta dette innover deg med tiden, og voxe på det og utvikkle ære og integritet. Det unner jeg deg. Tro meg, jeg gjør det.
Til Jan Inge Reilstad,
takk for ditt ganske edruelige innlegg. Du argumenter godt for den kunstneriske posisjon du representerer, som imidlertid jo bare er en av mange innen- og utenominstitusjonelle mulige posisjoner som lever i kunstfeltet i dag, og som en kritiker bør dekke etter beste skjønn. Jeg synes hverken du eller Trond Borgen bør anse hverandre som motstandere med personlige motsetninger, men som representanter for ulike interesser – eller kanskje heller perspektiver – i Rogalands kunstverden. Da kan dere løfte denne uenigheten dere i mellom opp på et plan som gjør den av prinsipiell og dermed også generell interesse for andre, ikke minst her i kunstkritikk.no
Forholdet er jo at tilsvarende motsetninger som dere har dere i mellom oppstår i alle miljøer der trekantforholdet kunstner, kurator og kritiker er aktivt og langvarig etablert. Det må, om det skal være sunt, ha elementer av et motsetningsforhold. Det spesielle med det Rogalandske kunstliv er at det har én kritiker som oppsøker og dekker alle typer seriøs billedkunst – uansett hvem kunstneren og kuratoren/utstillingsarrangøren er. Trond Borger “leser” utstillinger og prosjekter, også de som du er kurator for og dermed har som plikt til å kjempe for, i lys av denne “komplette” tilnærmingen. Andre regionale kunstfelt i Norge har ikke en slik bred kritikerrolle. De fleste unge kunstkritikere er stort sett orientert mot den unge avantgardescenen med kunstnere og kuratorer i omtrent samme generasjon som seg selv, og er så knyttet til den at de lett fremstår mer som støttespillere enn som kritikere på avstand. Det gjelder jo også kunstkritikk.no. Habilitet synes å være et større problem på denne kunstscenen enn i tilfelle mellom Trond Borgen og Stavanger2008.
Kunstkritikk.no kunne kanskje ha imøtekommet din kritikk ved å gi også en annen, og ekstern kritiker, en kritikeroppgave overfor Stavanger2008-arrangementene, som supplement til Trond Borgens kritikker.
Dette nettstedets lesere vil gjennom dine innlegg kanskje ha fått det inntrykk at Trond Borgen er ensidig opptatt av en hvit kube estetikk innenfor kunstinstitusjonene. Det kan jeg si er et feilaktig inntrykk. Hans kritikker viser at han i alle år har vist positiv interesse og engasjement for alle seriøse utenominstitusjonelle kunstevenementer i Rogaland, fra Solastranden til Tou Scene – men ikke nødvendigvis med samme jubel for alt Det viser hans årlige kritiske vurderinger av det regionale kunstlivet.
Vennlig hilsen fra
Dag Solhjell
OK, Dag S. En kjapp morgenrespons fra Baskerland. I valget mellom å snu det andre kinnet til og slå tilbake så valgte vi altså det siste. Det er ikke comme il faut i kritikkens verden. Dette gjorde vi ut i fra en forståelse av at personlige feider har den energien og den materialiteten som skal til for å få frem reelle og viktige motsetninger. Vi synes fortsatt det er interessant at Trond Borgen synes han er habil. Og vi har ennå ikke sett noe svar fra kunstkritikk-redaksjonen, på våre to enkle spørsmål. Det er en grunn til at Trond Borgen aldri går i museet på en mandag. Det er stengt. Det er samme grunn som får ham til å besøke oss på enhver mandag herfra og til evigheten. Vi har visst om hans anmeldelse i flere år allerede vi, og lenge før kk-redaksjonen bestilte den, men vi synes den var verre enn vi trodde selv han var kapabel til. Nok om det. Selv om også denne siden av saken gjemmer på store prinsippielle og generelle problemstillinger. I tillegg til personlig ransakelse.
Det andre er viktigere. De reelle motsetningene. Trond Borgen har kunstinstitusjonen festet til kroppen, den sitter som et sneglehus på hans tenke- og skrivebevegelser. Han arbeider for å institusjonalisere det kunstneriske arbeidet som gjøres utenfor institusjonen. Vi arbeider for det vi mener er riktig; å skille disse kunstformene ut fra det institusjonelle og definere dem som et eget felt med egne kriterier og andre målestokker, herunder også intensjoner og ideologi, for all del, men også resepsjon og nytte. Nabolagshemmeligheter arbeider med intervensjoner mellom den oppdragsbaserte dekorasjonen og den rene politiske aktivismen, som setter grensene for intervensjoner i det offentlige rommet. Våre prosjekt er alle intervensjoner mer beslektet med en form for aktivisme og deltagelse heller enn det utsmykkende og rominnfellende (som jo står nærmest institusjonen, den tradisjonelle estetikken og TB selv). Selv de to monumentale forslagene inne i prosjektkabalen vår kombinerer det kunstneriske og politiske på en aktivistisk måte “ og med vidt forskjellige formål. Alle våre prosjekt tar utgangspunkt i det sosiale rommet, lenker estetikken til etikken, og forsøker å representere virkeligheten med virkeligheten, om det er i form av en faktisk fengselscelle fra det lokale fengselet eller videportrett av en gambisk musiker og muslimsk maraboumann som har lagt ned en hvit voodoo i terkselen til Café Sting, og som ble nektet innreisetillatelse til Norge i 2008. Nabolagshemmeligheter er et stedsspesifikt prosjekt mest som en samling intervensjoner i Kulturhovedstaden (Stavangerregionen), som faktisk tar den opprinnelige EU-søknaden på alvor, og ikke ender opp med den eventkvaliteten som slike evenement så altfor lett ender opp med. Det er gode grunner til at TB er blind for dette, og de er både personlige og faglige på dårlige måter i følge vårt koordinatsystem. Jeg vil gjerne se hva TB mener er mindre instrumentelt for Kulturhovedstaden enn vårt prosjekt? Det er imidlertid riktig at vi har laget et prosjekt som ikke er et entydig instrument for kunstinstitusjonen.
Den urene kunsten som arbeider i og med det offentlige byrommet heller enn det sakrale kunstrommet, arbeider i realiteten med kategorier som makt og tid, menneske og kultur heller enn overflate og rom, tilskuer og galleri. Det er kanskje ikke en gang billedkunst vi snakker om. Det er et viktig spørsmål, for billedkunsten er som navnet tilsier overfladisk, mens den sosiale vendingen og den ekspansive estetikken genererer arbeider som er menneske- og kontekstspesifikke. Det er selvsagt likevel sammenhenger. Slik som den finnes i hollandske Jeanne van Heeswijks arbeid ved Sykehuset, hvor 200 ansatte har produsert sin egen såpeserie og fornyet sin kommunikasjon med omverden og seg i mellom, i det som kan kalles for et ”kollektivt portrett” “ her til den tradisjonelle portrettradisjonen som finnes ikke minst i den hollandske kunsten. Men sammenhengen er radikalt brutt i forhold til mediene og produksjonen. Målet om et portrett og det symbolske eller allegoriske innholdet i portrettet, har selvsagt likhetstrekk, selv om kollektive arbeidsprosesser nettopp skiller seg ut i fra en tradisjonell kunstproduksjon ved at kunstneren gir slipp på mer enn the final cut. ”Relasjonell” er i dag antagelig allerede blitt et unyansert samlebegrep, muligens klart for institutt for begrepstømming. Jeg blir i hvert fall dypt skeptisk til TBs plutselige overforbruk av ordet, som han altså tidligere har avvist som total nonsens, med beveggrunn i at alt er gjort før! Til hans ”forsvar” kan da legges til at det antagelig finnes et sett med hovedrammer for den eksplisitt relasjonelle kunsten, i hvert fall slik den fremtrer på 1990-tallet og gjenom Bourriaud. Måltidet og kafeen og biblioteket er slike, som også gjerne er sjenerøsitetsprosjekt. Men husk da på Olav H. Hauge som skrev at Munch malte ei eik selv om mange hadde gjort det før, og glem heller ikke at den todimensjonale kunstens rammer vel må regnes med en langts større gjenbrukshistorie uten at TB reagerer? Når måltidet og kafeen går igjen som rammer, handler det om at dette er menneskelige basissitusajoner “ der hvor dagliglivet utspiller seg både i sin sosiale og eksistensielle dimensjon.
Nei, vet du hva. Hva disse nye kunstformene trenger er i grunnen en som deg. Hva du har gjort for den norske kunstinstitusjonen og forståelsen og formidlingen av denne, det er hva som trengs å gjøres for disse kunstformene. Det krever manges innsats. Dette er i ferd med å erkjennes mange steder i verden. Mange interessante forskningsprogram pågår “ og de vil vel måtte komme til Norge også. Vi tar gjerne et formidlingstak i så måte.
Når du refererer til TBs befatning med ”relasjonell kunst” “ herunder Localmotives “ så var de tingene vi der gjorde rene institusjonsprosjekt, det var ikke intervensjoner, og bare i noen grad relasjonelle. Det er her skillet går. Og dette har selv TB vært inne på tidligere, at å trekke disse kunstformene inn i institusjonen, er vanskelig og strider egentlig i mot disse kunstformenes sjel. Slik det også er underlig med nettkunstutstillinger på Samtidskunstmuseet eller å gjøre street art utstilling inne på Rogaland Kunstmuseum. Men i Norge er magneten inne i kunstinstitusjonen sterkere enn de fleste andre steder, og det beror nok på større kategorier enn de estetiske og kunstinstitusjonelle, bl.a. på den konsensushang som finnes i det norske sosialdemokratiet som sådan, og etter hvert også på den tilbaketrekning som pågår pga. at man tror alt er såre vel der ute i det offentlige rommet i verdens rikeste demokrati. Og det var ikke et sitat Dag, i hvert fall ikke det etter tankestreken.
Andreas T. virker på sin side til å representere nettopp den tankevasen som finnes “ at alt er det samme. Han er sikkert en formidabel tegner og kunstner som lager feite utstillinger i gallerier som anmeldes av Trond Borgen til dansende seksere. (Jeg regner med at du har fått minst én god anmeldelse fra TB, og den ville jeg tro var fortjent “ om du er like god å tegne som du brøler med tastaturet – for nettopp dette er jo noe TB kan! Det vil vi ikke underkjenne. Tvert i mot. Men ingen vits i å sammenligne paraplyer og symaskiner, eller….) Men du representerer også normalkunstneren som den trendbevisste moteslaven, når du hele tiden antyder at relasjonell kunst er ”ut” og galleriutstillinger ”in”. Vi snakker om forskjellen på den kunsten som gir seg til kjenne inne i institusjonen, og den som gir seg til kjenne utenfor. Og driter nok ganske jamt i hva som er in og ut. Det er en radikal forskjell der. Vi må erkjenne at dette er to forskjellige kunstfelt, i det minste to forskjellige arenaer med vidt forskjellige mål for medier og produksjon, autonomi og nytte. Hadde vi klart dét, tror jeg faktisk også at kunsthistorien kunne forandre seg og bli synlig på nye måter. Så stort kan det være. Om man tar i litt, og noe annet er jo ikke vits.
Avkunstingen / hverdagsliggjøringen av kunsten har vært like viktig som helliggjøringen av kunsten, i hvert fall siden den historiske avantgarden “ egentlig lenge før det. Og jeg ville være enig i at avkunstingen kan pågå parallellt både inne i og utenfor kunstinstitusjonen. Men la oss sette skillet ved institusjonsterskelen. Og prøve å lage et feltkart for Norge som baserer seg på vår egen erfaring og tenkning, og ikke lener seg på verken de institusjonelt forherdete eller de hippe teorikjendisene. Jeg kan godt være med på å legge en liten hvit voodoo ned i institusjonsterskelen, gjerne for å velsigne institusjonen, men mest for å velsigne dem som trer ut over terskelen. Nå ut i regnet. Pinxos og canja til sein løvefrokost.
Til Jan Inge Reilstad.
Du skriver følgende: “Som hans kommende ”biograf” Dag Solhjell en gang sa til meg: Trond har alltid vært flink til å ta trendene, men han har ikke tatt inn over seg det siste regimeskiftet i kunsten “ det nye forsøket på å ta ned automomiestetikken og gi dybde til en kunstforståelse som går utover overflaten og det enkle og korte møtet mellom objekt og subjekt i et hvitmalt rom.”. Her tillegger du meg ord og vendinger som det er helt fremmed for meg å bruke, og med en så uklar betydning som jeg håper jeg vanligvis unngår. Det kommende kommenterte utvalget av Trond Borgens kritikker, som jeg redigerer, vil demonstrere både at han har maktet å ta trendene, at han har en bred og reflektert orientering om autonomiesttikkens grenser, at det ikke er noen grenser for hvilke typer rom han oppsøker kunst i for å utøve kunstkritikk, og – spesielt – at han har viet den relasjonelle kunsten den positive oppmerksomhet som tilsvarer dens relativt store bredde i Stavangers kunstliv. Om du tviler, les f.eks. hans kritikker 17.9.05 og 14.10.05 av Localmotives m.fl., og 12.11.05 av Helene Sommer.
Det er et av Trond Borgens kjennetegn som kritiker at han også tar for seg det kuratoriske arbeidet, ikke bare verkene kuratoren har valgt ut for presentasjon. Siden kuratorene i dag ofte er de som tydeliggjør sine intensjoner med utstillinger og kunstprosjekter, gir det kritikere anledning til å måle resultatet også opp mot kuratorenes intensjonener. Når intensjonene blir formulert allerede på det stadium da det søkes offentlig støtte, har de en tendens til en viss korrekthhet overfor kulturpolitiske programmer, også i tilfellet Stavanger2008. Det gir en stor potensiell fallhøyde, som kuratorene har skaffet seg selv, en risiko som betales med offentlig støtte. Det kan godt være at en evaluering av Nabolagshemmeligheter vil kunne påvise positive resultater, og ditt innlegg har argumenter som peker i den retning. Men evaluering er nå en gang ikke det samme som kritikk. Kritikk er en kritikk av resultatet, sett fra publikums ståsted, ikke av intensjoner sett fra et kunstpolitisk ståsted.
Kunstkritikk.no fortjener ros for å ha trukket inn Trond Borgen som kritiker, ikke kritikk.
Du og Trond Borgen er jo ganske interessante motstandere i det lokale kunstmiljøet i Stavanger, med et potensiale for å debattere på måter som kan gi et kritikerfaglig perspektiv av verdi også for oss andre. Jeg synes du burde bruke kunstkritikk.no som forum for en slik anledning.
Med vennlig hilsen fra
Dag Solhjell
Muligens urettferdig da jeg bor i Oslo (Norges, og verdens minste by) og ikke har sett Nabolagshemmeligheter, men ut ifra hva jeg leser og observerer får jeg intrykk av at prosjektet fortjener den slakten den har fått. Det feigt av Jan Inge Reilstad og et utall ganger bruke stigmatiserende begreper om Trond Borgen som dypt konservativ og borgelig, men sikkert veldig greit for da slipper han å forholde seg til kritikken som sett utenifra virker helt på sin plass. Så dette prosjektet er liksom så cutting-edge og struttende av ungdommelig energi, at dem som stiller spørsmål ved gjennomførelsen er hatefulle og arrogante, mosegrodde oldinger?
Alle kunstere må leve med at kritikere ikke har mulighet til å ha oversikt eller dyptgående innsikt i disse (ifølge Jörgen Svensson) 95% av et prosjekt, som ikke finner sted i visningsperioden.
Jeg kunne sikkert likegodt ha skrevet; Enig med Andreas!, men han bruker så mange stygge ord.
Takk Jørgen, for ditt fokus på utfordringer ved kultur/kunst prosjektledelse, dvs prosessorientert prosjektledelse. Det er kanskje ikke skrevet så mye innen akademia om feltet, men noe finnes, feks. Professor Einar Marnburg ved Universitetet i Stavanger har skrevet innsiktsfullt om ledelse i kunnskapsbedrifter. Men vi kan trekke på urgammel visdom og tradisjon, som følgende lille historie fra India er et eksempel på:
————————
Tre lærde og en løve
Det var en gang fire venner som hadde kjent hverandre hele livet. Tre av dem var svært lærde, mens den fjerde stolte på sin egen fornuft. En dag satt de fire og snakket sammen mens de drakk te. En av dem sa: “Landsbyen vår er liten og tilbudene få. Vår kunnskap blir virkelig ikke verdsatt. Jeg foreslår at vi drar ut i verden og søker lykken der. Sammen er det ingen grenser for hva vi kan oppnå.” De bestemte seg for å forlate landsbyen og tilby sine evner i større byer som vil sette pris på deres evner.
Mens de satt og la store planer for fremtiden, sa en av dem: “Det er riktig at vi til sammen kan meget, men det gjelder da bare tre av oss. Vi har studert og strevet i timevis, mens vår ulærde venn har sluppet svært billig. Blir det ikke galt at han skal sko seg på vårt strev?” De tre lærde funderte lenge over problemstillingen, men ble til slutt enige om at den ulærde skulle være med å reisen. De hadde tross alt vært venner siden barndommen.
Neste dag pakket de sammen sakene sine og la i vei. De hadde ikke gått langt da de kom over en haug med ben på bakken. En av de fire var spesialist på skjeletter og kunne slå fast at det dreide seg om skjelettet til en løve.
“Jeg kan sette skjelettet sammen på null komma niks. Vi har her en enestående sjanse til å virkelig vise hva vi kan få til!” sa han.
“Hvilken god ide!” sa en annen. “Jeg kan ikke vente med å vise dere hvordan jeg kan gjenskape kroppen med kjøtt og pels!”
“Fantastisk!” sa den tredje. “Jeg kjenner nemlig til hemmeligheten som skal til for å få liv i dyret igjen.”
Dermed satte de tre i gang. Den fjerde, han som stolte på fornuften, så på dem. “Jeg vet at jeg ikke er lærde som der, men si meg,” sa han. “er det ikke det ikke noe uklokt å bringe et så farlig dyr tilbake til livet? Tenk om det er rasende og fra seg av sult? Vil den ikke se på oss som lette bytter?”
“Kjære deg, hvordan kan du tvile på vårt store arbeid?” spurte den ene.
“Ja, hva er vitsen med all vår kunnskap, hvis vi ikke kan sette den ut i livet?” spurte den andre.
“Bare tenk hvor rike vi kommer til å bli når vi kan bevise at vi kan skape liv og overvinne døden! Endelig vil vår velstand stå i forhold til vår kunnskap” sa den tredje.
“Godt sagt!” ropte de to andre.
“Vel, hvis dere insisterer, la meg i alle fall få sjansen til å komme i sikkerhet,” sa den fjerde. Og ikke før han hadde søkt tilflukt i et tre, ble løven levende. Den åpnet øynene, strakk seg, reiste seg, slo med halen og kastet seg over de tre som hadde gitt den liv. De ble slukt i eneste jafs.
Deres ulærde venn satt i treet til løven hadde tasset sin vei. Så gikk han hjem alene og fortalte alle i landsbyen hva som hadde skjedd. Den dag i dag har landsbybefolkningen stor respekt for kunnskap, men enda mer respekt for sunn fornuft.
——————
Ha det godt
hilsen Ivar Nygaard, daglig leder, Stavanger Kunstforening
Det sier du bare fordi du hater Trond Borgen og har en personlig agenda mot ham. Om du ikke var så konservativ ville du insett akkurat den saken for lengst. Kult at dere holder Borgen opp som et slags sertifikat for å være dårlig i jobben sin. Jeg er enig med Jan Inge Reilstad i at dere i fremtiden ville være bedre tjent på en mere “transparang strategi”, slik at vi utenfor Stavanger slipper å ta del i denne ytterst klamme utdritingen av dere selv, for egen maskin.
Det har länge pågått en diskussion om vem som ska ha tolkningsföreträde inom konsten. Många menar att det vore lovvärt om konstnärerna i högre grad tog initiativet och begränsade exempelvis curatorernas, kritikernas och konstvetarnas makt. Det är också i detta sammanhang som man kan se den rörelse som uppmanar konstnärer att i högre grad skriva om varandra. Jag vet inte om diskussionen som nu pågått i ett antal år i konstvärlden ännu har nått Norge eller om man där bara struntar i vad som sker på andra ställen i världen. Det är i vart fall i denna kontext man ska se arrangemanget i Neighbourhood Secrets projektet med en deltagande konstnär i projektledningen. För den som är någorlunda insatt i internationellt konstliv är inte detta på något vis unikt.
Mycket av den teoribildning som finns inom projektledning har sin grund i en militärisk ordning. Den kom sedan att bearbetas och utvecklas av näringslivet. När det däremot gäller konstnärlig projektledning finns det väldigt litet skrivet. Dokumentation över olika beprövade metoder är näst intill obefintlig. Det är emellertid många som försöker hitta nya vägar för konstnärlig projektledning. Det var inte minst av den anledningen viktigt för oss att använda Neighbourhood Secrets som ett case för detta ämne. Det var inte intressant för oss att utforma en projektledning utifrån det gängse mönstret. Den metod vi använt är intressant och absolut värld att arbetare vidare med. Det är fullt begripligt att Trond Borgen är kritiskt till detta, det handlar ju ytterst om makt.
Trond Borgens kritik att jag som medverkande konstnär skulle använda min position i projektledningen för att skaffa privilegier är primtiv och möjligen ett utslag av projektion. Är det någon som på allvar tror att konstnärer som Alfredo Jaar, Kendell Geers, Jeanne van Heeswijk, Lars Ramberg och de andra medverkande konstnärerna skulle acceptera något sådant? De som har en någorlunda kunskap om dessa konstnärers arbeten kan också se att det finns en logik i valet av konstnär och plats. Om det är något som man kan säga om denna metod är det att den konstnär som sätter sig i en sådan position får räkna med att stå tillbaka, just för att undvika misstänksamhet eller konflikt i gruppen. Enligt Trond Borgen skulle också Stavanger kulturhus vara den bästa platsen i projektet. Detta är bara ett exempel av många som avslöjar hur lite insatt han är i den konstform som det här är frågan om. Även om vi opererade inom Trond Borgens begränsade konstnärliga synfält, det vill säga, med objekt och tvådimentionella verk så utgör kulturhuset med sin verksamhet och arkitektur en mycket svår plats att jobba med. Som Jan Inge Reilstad redan poängterat i en av sina kommentar var detta också något som de flesta medverkande konstnärer i projektet kommenterade och höll med om. Trond Borgen hävdar vidare att kulturhuset skulle vara den mest besökta platsen av alla åtta platserna i projektet. Han menar därmed att kulturhuset i Stavanger skulle ha fler besökare än ett av Norges största köpcentra, Kvadrat.
Neighbourhood Secrets är långt ifrån ett perfekt projekt. Något sådant har vi heller inte strävat efter. Det som varit viktigt för oss har varit att pröva nya sätt att arbeta på och att mer fokusera på en process än på ett färdigt och avslutat verk. Vi förstår att det kan vara svårt för många som av ren vana går till en vernissage eller öppning med samma förhållningsätt som om det vore ett bokslut. Man vill se något som kan defineras som färdigt och avklarat. Vi hade önskat att vår budget hade tillåtit en större pedagogiskt verksamhet och förmedling. Ett projekt som Neighbourhood Secrets hade behövt det. Det finns många som Trond Borgen, som inte förstått vad för slags projekt det handlar om. Under de fyra år som processen varit igång är det ändå ofantligt många människor som fått möta och hantera de frågor och påståenden som projektet har arbetat med. Det har varit politiker, tjänstemän, anställda och så kallat vanligt folk. Det är med största sannolikhet i dessa möten som projektet haft sin största potential. Det är också här effekterna av projektet kommer att märkas för lång tid framöver. Att kritisera projektet för brist på dialog med involverade under de två öppningsdagarna, är att bortse från 95% av projektet. Med bättre verktyg och större kapacitet hade vi förmodligen haft större möjligheter att förklara det här. Det är en brist i projektet att det inte blev så. Det är dock ingen huvudfråga.
Projektet är väldigt komplext och rymmer flera viktiga och intresanta frågor, varav några borde vara lätta att lyfta fram för en kritisk analys. Det gäller inte minst vad det innebär att använda platser som inte själva anmält sitt intresse av att delta utan fått ett projekt rakt i famnen. Hur har processen i att övertyga dessa platser sett ut? Vilka möjligheter har platserna haft att säga nej med tanke på pressen att folket via medierna har gjort urvalet. En annan viktig fråga gäller vilka förhoppningar man skapar hos människor genom att erbjuda dem ett deltagande. Bara dessa tre frågor rymmer en stor diskussion som rör etiken i denna konstform och som i allra högsta grad berör Neighbourhood Secrets.
Sett i ljuset av de betydligt viktigare frågorna och den kritik som de rymmer, framstår Trond Borgens angrepp mot projektet som ytterst banal och oinitierad. Det är detta vi reagerar på. Man bör kunna begära mer av en människa som har skrivit om konst under flera decenier och som påtar sig uppdraget att skriva om ett projekt som Neighbourhood Secrets. Om Trond Borgen är den betydelsefulle kritiker som det sagts mig så är jag beredd att hålla med Lars Rambergs beskrivning av Norge som ett av de mest konservativa länderna i Europe när det gäller samtidskonst.
Vi är nu i färd med att producera en katalog om projektet. Vi kommer att invitera internationella skribenter med kunskap om fältet. Vi ser detta som en fortsättning på ett av projektets syften, nämligen att se vilken roll konsten kan spela i samhället idag. Vi hoppas också att katalogen kan formas som ett pedagogiskt instrument för att öka förståelsen och se möjligheterna för den konst som verkar utanför de mer etablerade konstinstitutionerna.
Det är avslutningsvis viktigt att poängtera att Neighbourhood Secrets inte utgör något hot mot vare sig måleriet eller andra konstformer, snarare tvärtom. All konst tjänar på att diskussionen om dess möjligheter och begränsningar är vital och levande. Det ena leder förr eller senare till en reaktion hos den andre. Diskussionen om måleriets utvidgade fält, som har varit så viktig och nödvändig för måleriet, har varit möjlig endast på grund av vad som har skett inom andra konstformer. Sett ur detta perspektiv blir ett försvar eller fördömmande av den ena eller andra konstformen helt meningslös. Det är lika trivialt att hävda måleriets död som att räkna ut den relationella konsten. Att använda ett dyligt ställningstagande för att bygga kritik på vittnar om en ängslan baserad på ren okunskap.
Jörgen Svensson
Projektledare och medverkande konstnär i
projektet Neighbourhoos Secrets (Nabolagshemmeligheter)
Vår respons er en oppfølging av en tenkemåte som handler om transparens, som vi har kjørt tvers gjennom hele prosjektet. Legg kortene på bordet. La folk få innsyn. Det handler om to ting. Først. Det er en kjent sak at TB har sterke negative relasjoner til undertegnede, de kunstformene vi arbeider med og 2008 – i den rekkefølgen kan det se ut. Hans anmeldelse var godt i overkant besmittet av dette utgangspunktet. Det holder ikke for en mann med store krav til habilitet. Vil han ta meg, så får han ta meg og ikke andre. Det er han som tar mannen og ikke ballene. Mine spørsmål gikk til kk-redaksjonen… hva var ideen? Dernest. Kan en debatt og samtale omkring teoretisering, kritikk og formidling av disse kunstformene sive ut av slaktehuset, så er det en god ting. Helst en samtale som har nok avstand til å utvikle og innvikle nyanser og forskjeller mellom det institusjonelle og det utenforstående, for å si det på en enkel måte. Det er like viktig både å kategorisere og gi genrebenevnelser, som det er å fremheve at alle virkelig viktige kunstverk er eller blir sin egen genre. Den visuelle kunsten består i dag av “alt”. Kanskje må noe kappes vekk og gis nye navn? Eller en må utvikle det interne begrepsapparatet og tenkemåtene på en slik måte at det blir allment tilgjengelig. Faren for implosjon er uansett stor. Faren for svimmel sirkeldebatt i stedet for nyanseringer som gjør feltene transparente er stor. Norge er et lite stort sett Oslo-drevet kunstland, med sterke konservative politiske krefter og et spinkelt akademia som trenger input. Trond Hugo er en mann med slik kapasitet. Det finnes selvsagt mange. Men det krever både kunnskap og mot å delta. Og jo, man skal pleie sine fiender. Og det er klart jeg var forbanna. Men det finnes ikke noe hat. Han har vært en av de store kritikerne, ikke alt han sier, selv nå, er uinteressant. Jeg digger ham for at han er uredd, men når han lar seg lede av personlige relasjoner og hans anti-hangups blir stadig mer fremtredende for oss som lever med ham her borte, så må noen tørre å si ifra. Et langt slakt er jo en slags anerkjennelse om at noe viktig står på spill, akkurat som vårt tilsvar sier.
Mer nabolagstanker: En rapport etter åpningsseminaret finnes her, lagt ut 05.05.2008 (scroll nedover):
http://aftenbladet.no/kultur/2008/ittepaa.html
HAT OG KUNSKAPSVEGRING?:
Men hvem definerer hva som er Hatbasert, kunskapsvegrende kritikk, og hva som ikke er det?
Er det overhodet mulig å bli mere diffus og samtidig på feigeste vis demonisere en person på denne måten? Hvorfor ikke heller forklare hva dere tjener på at kuratoren kuraterer inn seg selv i prosjektet? Det er det sikkert flere enn bare Trond Borgen som lurer på. Ser du virkelig ikke at det er potensielt bittelitt problematisk, og at man ikke nødvendighvis er en testikkelløs(?), hatefull mann med kusnkapsvegring fordi man lurer på dette? Og om alikevel så var, så driter vel jeg i det. Det er et godt, nevneverdig, relevant poeng om det så var Lommemannen selv som påpekte det. Og du er fortsatt svar skyldig.
BÆSJE LITT PÅ DEN POSITIVE LEGGEN:
At Sølvberget og Sting er vanskelige/kronglete å stille ut på, var jo trist å høre. Jeg trodde dette var ettertraktede steder, men bra at du oppklarer dette og griper sjangsen til å pisse litt på disse for å redde ditt eget skinn. Det var jo mandig av deg. Sett fra din selvpåberopte “positive” vinkel virker det jo nesten generøst av kuratoren å stille seg diskrèt i skyggen på denne måten. KUDOS.
LAVMÅL:
At ditt diskusjonsnivå ikke kjenner noen nedre grense kunne ikke stått klarere for meg, når du i klartekst beskylder Trond Borgen for å ikke ha testikkler. Det trengs en liten, æreløs mann for å komme med slike beskyldninger. Men det der kanskje vanskelig å være saklig i sin kritikk når man er helt svart innvendig av hat, og ikke ser ballene for bare mann. Jeg ser påstandene dine og forstår problemet ditt. Men jeg har fortsatt til gode å se beviser(!!!!!) fra din kant på at Trond Borgens kritikk er irrelevant.
YDMYKHET:
Når dere forræres kritikk på denne måten, så må dere huske at det er en gave. En oppmerksomhet. Værsågod!! Det er noe POSITIVT som kan gjøre dere til bedre kuratorer/kunstnere/menesker.
“Om din værste fiende forteller deg at smekken din er åpen, lukker man den ikke likevel?”
– Andreas Tellefsen.
At en person engasjerer seg i hva dere driver med og gidder å mene noe om det og hvordan det kan forbedres, er en RESSURS dere kan/bør dra nytte av. Kunstkritikk.no gir også dere også en mulighet til å fremheve “allt det positive Borgen overså”. Men… det var nok et feilgrep, for dere velger heller å fremheve allt det negative ved Trond Borgen istedet, basert på den nedrigste form for personangrep og SE/HØRsladder fra laveste hylle.
UNGDOMMEN I FREMTIDEN:
La oss i fremtiden slippe flere forsøk på 90talls ragarockers-relasjonell gæmmlis-estetikk-revival som påberoper seg å være noe ungdommelig og nytt/friskt “i konflikt med det bestående”. Dere lurer ikke meg med sånn fjas. For allt jeg kan vite er dere like utdaterte og irrellevante for deres samtid begge to, og jeg merker det kjeder meg ved å lure på dette. Men TB fremstår ikke like hatefull som deg, det skal han faenmeg ha!!!
All kritikk er subjektiv synsing, men hat duger ikke som grunnlag for kritikk av noen ting, heller ikke kunstkritikk. That’s it. That’s why. Og kritikk bør være tuftet på kunnskap. Offentligheten er for viktig. De såkalte fakta du refererer til er stort sett bare fakta langt inne i hodet på TB, og ikke det viktigste med TBs tirader. Men siden du nevner TBs påpekning av at kunstner/kurator Jörgen Svensson har arbeidet med Sølvberget Kulturhus, og siden du åpenbart har falsifisert TBs påstand om at det er det beste stedet med mest folk, og at Svensson “har sikret seg dette” som kurator, så kan du kanskje fortelle meg hvordan du vet dette og hvorfor? Av lesning av TBs anmeldelse? Kulturstedene Sølvberget og Sting er utvilsomt blant de vanskeligste stedene å arbeide med, både i forhold til det ytre arkitektoniske og det indre kulturlivet som allerede finnes der, det var det full enighet om blant kunstnerne, og andre steder har åpenbart et større publikum. Da kabalen med kunstner og sted ble satt sammen, var Jörgen Svensson salderingspost, og endte opp med Sølvberget, for alle de andre stedene var da fordelt på de andre kunstnerne. Hele seansen ble filmet, så her er det lett å komme opp med “bevis”. Men det er ikke noe poeng for oss. Vi vet at TBs skråsikre påpekning kommer av kunnskapsvegring og hat, det er et poeng som man dessverre blir nødt til å prøve å score, når TB strever så formidabelt med å gjøre seg inhabil. Vi digger det ikke. Og det er en sjanse å ta. Men det er ingen ball her, og ingen mann med baller.
“Ta mannen ikke ballene”, kan det virke som. At du jåler deg med gammlisrockecred hjelper deg lite , der du harker opp den ene klisjeen etter den andre om “ungdommen”, “fremtiden” og whathaveyou av billige smisketriks. Dine private feider er kun interessante for deg selv og ingen andre. Borgen evner ihvertfall å “krige mot deg” med faktiske, saklige argumenter i ditt prosjekts dissfavør. Stort sett virker innlegget ditt som et forknytt, hatsk, fanzinepreget angrep på folk utenfor stavanger som ikke “forstår deg” og av å ha et personlig behov for å svartmale Trond Borgen som person, basert på hva da? Dag Solhjel? Så barnslig!! Det virker for meg fremdeles spekulativt at en av kuratorene har sikkret seg det beste utstillingstedet til sitt verk, og et brennende verdenskart er fremdeles miljøvernskitch av verste sort uanset hvordan man vrir og vender på det i min bok. Å bortforklare et ræva resultat med at “prosessen var så interessant og koselig og alle hadde det så koselig” er et triks så billig at selv Marianne Aulie avstår fra å bruke det. Get with it, og ta kritikken som en mann, så vinner du kanskje mere ansikt enn ved å suttre som en fuckings bitch…