Tidligere i år skrev jeg kritisk om Munchmuseets sponsoravtaler med oljeselskapene Idemitsu og Aker BP. Slik sett burde jeg kanskje være fornøyd for at museet nå har skaffet seg en sponsoravtale med den formodentlig noe mer klimavennlige elbilprodusenten Polestar. Men måten museet har frontet denne avtalen på er utrolig usmakelig.
Ved åpningen av det nye Munchmuseet fredag 22. oktober var det på ganske påfallende vis parkert flere Polestar-biler rett utenfor bygget, åpenbart som del av museets fronting av bilselskapet. Men plassen foran Munchmuseet er en parkering forbudt-sone. Som lokalavisen Vårt Oslo skrev 24. oktober, dokumenterte fotografen Adrian Bugge dette og startet en diskusjon om det på Facebook. Diskusjonen i sosiale medier har også rettet oppmerksomheten mot presseskrivet om sponsoravtalen som ble sendt ut i forbindelse med åpningen av det nye museet, og hvor museets direktør Stein Olav Henrichsen hevdet følgende: «Edvard Munch hadde en stor interesse for tekniske nyvinninger og jeg er ganske sikker på at hvis Munch hadde levd i dag, så hadde han nok ervervet en Polestar.»
Setningen er nå klokelig redigert bort fra pressemeldingen på nettsiden til bilselskapet, men man kan fortsatt lese svada som at Polestars lokaler vil «fungere som en forlenget arm av MUNCH, og er et opplevelsessenter der likesinnende samles for å engasjere seg i felles verdier rundt design, innovasjon, teknologi og bærekraft.»
I stedet for å ta til seg kritikken, har Henrichsen uttalt at utsagnet var humoristisk ment – i en sak i Forskerforum legger han til: «Edvard Munch hadde veldig mye humor selv. Jeg tror han hadde syntes at dette bare var morsomt.» Som direktør for Munchs museum burde Henrichsen ha langt større respekt for at kunstneren han representerer faktisk ikke kan snakke for seg selv lenger. Munch mener ingenting om dette. Munch skal ikke mene noe om dette – verken om Polestars biler eller om hva som er morsomt eller ikke. Men enhver som har et snev av interesse for Munchs kunst, burde reagere på at museet som forvalter hans kunstnerskap behandler ham på denne måten – og reaksjonene lot da heller ikke vente på seg.
Er Henrichsen museumsdirektør eller bilselger, kan man nesten lure på. Det er i alle fall en merkelig måte å ivareta Munchs ettermæle på, når man på en såpass ublu måte bruker Munchs navn til å selge biler. Munchs kunstnerskap er avsluttet, mannen er død, og Munchmuseet, som forvalter hans kunst og ettermæle, burde holde seg for gode til å dra ham opp av graven på denne måten, som en 158 år gammel zombie-influencer. Slik museet holder på, virker det som om «Munch» er en merkevare som kan tilpasses og tweakes etter et hvilket som helst (økonomisk) behov.
Ikke minst burde man kunne forvente bedre av et offentlig museum som eksisterer fordi Munch selv ga livsverket sitt til Oslo kommune. Jeg forstår at museet har behov for private sponsormidler, særlig når det er snakk om et så stort og dyrt museum som det nye Munchmuseet, men det finnes en grense hvor man må spørre seg om det er verdt pengene. Når man er villig til å bruke Munch som kommersielt verktøy på denne måten, har man tråkket tydelig over et digert elektrisk piggtrågjerde av en grensemarkering.
Jeg mener Munchmuseet bør gjøre noen seriøse endringer i måten de forholder seg til sponsorsamarbeid på. Museet bør for det første ha en større etisk bevissthet når det kommer til hva slags virksomheter de vil samarbeide med, og for eksempel unngå selskaper som aktivt bidrar til klimakrisen. For det andre bør de sørge for å behandle Munchs kunstnerskap og ettermæle med litt større fintfølelse når det gjelder hvilke gjenytelser de tillater seg overfor sponsorene.
