Blind Film Lydkunst på radio

Ballongmagasinets lydkunstprosjekt Blind Film inviterte billedkunstnere, forfattere og komponister til å jobbe med lyd for mørke kinosaler. Prosjektet hadde premiere på Kortfilmfestivalen i Grimstad sist sommer, og i desember ble det presentert på radio.

Tre søndagskvelder i desember kunne man høre ny norsk lydkunst på NRK Alltid Klassisk. Prosjektet het Blind Film, og var et samarbeid mellom Ballongmagasinet, NoTAM og NRK. Verkene ble første gang presentert på kortfilmfestivalen i Grimstad sist sommer, og har dessuten vært “vist” på Cinemateket i Oslo 7. desember.

I norsk sammenheng er prosjektet nokså unikt. NRK har ingen utbredt tradisjon for å fremme eksperimentell lydlig kunst via radio. I enkelte andre europeiske land har man lange tradisjoner med til dels radikal lydkunst laget for radio, som i noen tilfeller går helt tilbake til radioens barndom på 1920-og 30-tallet. Programleder for Blind Film-sendingene, Tilman Hartenstein, har likevel tematisert lydkunst på radio ved flere anledninger de siste årene.

Inspirasjonen til prosjektet er nok først og fremst hentet fra Sverige, som lenge har hatt en levende tradisjon for denne typen tekstbasert radiokunst. Tittelen er lånt fra den svenske kunstneren yvind Fahlström, som på sekstitallet laget en rekke banebrytende lydverk. Da den legendariske radioserien Den Helige Torsten Nilsson kom ut i bokform i 1968, beskrev Fahlström verket blant annet som ”blind film”. Språkavdelingen til foreningen Fylkingen i Stockholm, som i disse dager feirer 70-års jubileum, skapte på sekstitallet begrepet tekst-lyd-komposisjon som dannet grunnlaget for en lang tradisjon for sjangeroverskridende kunst mellom litteratur og musikk i Sverige. Gjennom samarbeid med Sveriges Radio på 50- og 60-tallet presenterte kunstnere knyttet til Fylkingen en rekke verk på riksdekkende radio.

Selv om slik tekstbasert lydkunst er lite utbredt i Norge, har man sett en økt interesse for lyd innenfor hele kunstfeltet de siste årene, både i Norge og internasjonalt. Mange jobber i spenningsfeltet mellom lyd/musikk og billedkunst, for eksempel i form av installasjoner, der det ofte er interaktive, romlige eller fysiske aspekter ved lydopplevelsen som fremheves. I tillegg regnes deler av den mer eksperimentelle elektronikascenen som en sentral del av dagens lydkunst. Noe av det som gjør Blind Film-prosjektet interessant er derfor at billedkunstnere, forfattere og komponister her møtes innenfor rammer som setter det språklige og fortellende i fokus for en lydlig kunst.

Engasjert lyd

Blind Film del 1 var viet to verk laget av svenskfødte billedkunstnere bosatt i Norge. Det første; Förändringar i det norska landskapet av Ebba Moi og Anna Carin Hedberg, er også et av Blind Film-seriens mest engasjerende og minneverdige verk. Det er strengt konstruert, men samtidig åpent og mangetydig. Verket består av ulike personer som sakte leser en setning hver fra en tekst hentet fra en turistbrosjyre. Teksten beskriver de årtusener lange forandringene i landskapet på Varangerhalvøya. De fleste av oppleserne snakker imidlertid et uforståelig abstrakt språk. Stykket starter med en helt ubegripelig setning som gjentas, men som for hver ny oppleser begynner å ligne mer og mer på norsk. Etter fire-fem setninger kommer den norske setningen: “Varangerhalvøya er overraskende flat, og minner om en stor pannekake som blir tynnere mot midten”. Etter dette gjentar det samme seg over ti minutter, der opplesningen går fra et uforståelig språk til gradvis å bli gjenkjennelig som norsk. Litt etter litt får man også vite mer om hvordan breen har slipt ned alle skarpe kanter i dette nordnorske landskapet.

Åtte personer med ulik nasjonalitet har fått høre en setning opplest på norsk, som de så har blitt bedt om å gjenta. Som en slags hviskelek får den tredje høre den andres versjon, den fjerde den tredjes osv. Fordi oppleserne ikke forstår innholdet i de norske ordene, oppløses språket for hvert ledd til det bare blir noen abstrakte lydord igjen. I redigeringsprosessen har kunstnerne så snudd det hele, slik at man først hører det mest uforståelige, for så gradvis å komme nærmere den norske tekstens utgangspunkt. Når innholdet forsvinner legger man i tillegg merke til de poetiske, klanglige og rytmiske elementene som ligger i språket. På en klar og enkel måte utforskes spenningene mellom lyden av ordene og deres semantiske mening.

I Förändringar i det norska landskapet ligger det også klare sosiale og politiske betydninger. En person som bor i Norge uten å forstå språket står på en måte utenfor samfunnet. Slik forteller verket noe om språket som maktfaktor og om dets viktighet for kulturell tilhørighet. Hvordan høres egentlig et språk ut for en som er ny i et land? At den valgte teksten beskriver et typisk norsk landskap er med på å fremheve denne kontrasten mellom det norske og det fremmede. De to kunstnerne jobber med lignende sosial og politisk kunst også i andre sammenhenger. Ebba Moi var involvert i magasinet New Meaning, som forsøkte å gi innvandrerungdom en stemme i offentligheten. Også Anna Carin Hedberg har vært opptatt av sosial kunst som går direkte i dialog med lokalsamfunnet.

Another Place tre sanger på Persisk av Tommy Olsson kan også sies å ta opp det fremmede, og det å stå utenfor samfunnet. Her benytter Olsson blant annet et opptak han gjorde i 1986 av en mann som nettopp var kommet fra urolige forhold i Teheran og plassert på en folkehøgskole i Sverige midt på vinteren. Vi hører mannen som går ensom rundt i gangene og synger persiske kjærlighetssanger.

Selve uttrykket i det tyveminutters saktegående stykket minner om en type lo-fi estetikk man kan finne i en del eksperimentell undergrunnsmusikk. Med enkle midler skapes et dvelende, kontemplativt lydbilde som det er lett å synke inn i. Likevel er vel nettopp ”blind film” en mye mer dekkende betegnelse enn musikk på dette stykket som maler frem et vakkert, men samtidig foruroligende og tidvis ubehagelig bilde. Det finnes en form for narrativ struktur her, der filmatiske virkemidler benyttes til å skape individuelle bilder på netthinnen til hver enkelt lytter. Foruten de tre sangene på persisk, som tidvis overlapper hverandre, hører man hovedsakelig hjerteslag og ulvehyl. En kontinuerlig dyp rytme av hjerteslag skaper en suggererende effekt som tar oss gjennom sangen, og ut i et stadig mer øde landskap der ulvehylene blir mer og mer fremtredende. Til slutt er det bare vinden, hylene og den støyende lyden av bearbeidede hjerteslag tilbake. Sangeren er borte.

Hørespill og dokumentar

I den andre Blind Film-sendingen ble to svært ulike verk presentert, som begge forholder seg til etablerte radiogenrer. 5×17 av Bodil Furu har paralleller til radiodokumentaren, mens God dag madam Reinholdsen, god aften frøken Flink av forfatter Jon Øystein Flink og komponist Trond Reinholdsen leker med hørespillgenren. 5×17 er i likhet med Förändringar i det norska landskapet et rent verbalt verk. Her møter vi fem 17-åringer fra Lillestrøm-området som gjennom samtaler med kunstneren svarer på enkle, men store spørsmål om livet, døden, moral og politikk. Til forskjell fra konvensjonelle dokumentarer, klippes høydepunkter fra ungdommenes svar sammen til en usammenhengende lydcollage, der den ene stemmen tar over for den andre og skaper nye sammenhenger. Stemmene ligger over hverandre i mange lag, slik at det blir vanskelig å feste seg ved enkeltpersoner. Som et femhodet tenåringstroll snakkes det i stedet med en samlet stemme der individene forsvinner. Det fremtredende blir selve snakkemåten; hvordan disse ungdommene uproblematisk snakker på en selvsikker, bedrevitende og samtidig naiv måte om kompliserte spørsmål. Vi blir møtt med en holdning eller væremåte som de fleste kan kjenne igjen fra sin egen ungdomstid, da en gjerne trodde en hadde de enkle svarene på det meste i livet.

God dag madam Reinholdsen, god aften frøken Flink er et friskt humoristisk pust i Blind Film-serien. Typiske radioteater-opplesere, smektende romantisk musikk, tradisjonelle lydeffekter og egenkomponert elektronisk lydmateriale blandes sammen til et annerledes hørespill. Det er neppe fruktbart å forsøke å gjengi handlingen i dette surrealistiske universet, men sentrale elementer er en sympati-blind kvinne som er hos veterinæren for å ta livet av sin manns blindehund, en rekke absurde telefonsamtaler og den sannsynligvis drøyeste orgasmescenen som noen gang er sendt på norsk radio. Det er lett å forstå hvorfor denne duoen blir anklaget for å lage banal guttehumor. Men foruten å være underholdende er dette stykket komplekst og godt laget, med referanser både til norsk hørespilltradisjon og en filmestetikk noe i nærheten av Godard og de franske nybølgefilmene.

Varierende kvalitet

Blind Film del 3 inneholdt to verk som begge bygger på et allerede eksisterende tekstmateriale. Komponist Risto Holopainens Nicolaj Ivanovitsj’ eksistens er basert på en tekst av den russiske dikteren Daniil Kharms. Etter en lengre innledning med stemningsskapende musikk, trer teksten gradvis frem. Teksten som egentlig er en monolog, leses av en rekke ulike stemmer, slik at den likevel får et dialogpreg. Det er noe absurd og surrealistisk over dette verket, noe som delvis ligger i teksten selv, men som også fremheves av den lydlige sammenhengen den settes inn i. Teksten er vag nok til å gi hver enkelt lytter sine egne private assosiasjoner, og sammen med de intense lydkulissene utgjør dette en av de fineste lytteopplevelsene i serien.

I Vokteren og inntrengeren av billedkunstnerne Iselin Lønn og Päivi Laakso benyttes en tekst av filosofen Jacob Meløe, som på realistisk og nøytralt vis beskriver ulvens væremåte. Dette utdraget om ulver er en mindre del av en større tekst om hvordan mennesker lærer å lese ansikter. Teksten leses, eller halvveis synges med en messende vokal. Resten av lydbildet består stort sett av kjente og gjenkjennelige omgivelseslyder. Vi blir tatt med gjennom en rekke omgivelser, fra spraking i peisen til vind og regn, flymotorer, knusing av glass og ikke minst knurring og uling fra ulvene. Meløes tekst er nok trolig mer interessant i seg selv enn som del av dette lydverket, der teksten ofte kommer i bakgrunnen som sang uten konkret innhold. Vokteren og inntrengeren er ikke helt uten kvaliteter og skaper tidvis noen fine stemninger, men i selskap med de øvrige verkene faller det nok litt igjennom som et første lydeksperiment fra de to kunstnerne.

Konseptuelt og fortellende

Samlet sett er det interessant å se hvordan lydmediet brukes på ulike måter i Blind Film. Det er for eksempel påfallende at billedkunstnerne bidrar med verk som til en stor grad kan kalles konseptuelle. Etter modernismen har kunsten blitt stadig mer intermedial, slik at hvilket medium kunstneren uttrykker seg gjennom spiller mindre rolle. Både Förändringar i det norska landskapet og 5×17 kan sees som del av større kunstnerskap der lyd bare er et av mange mulige medier som kan brukes til å formidle de bakenforliggende ideene. I Bodil Furus tilfelle, finnes det for eksempel en videoversjon av 5×17 kalt 6×17, som bygger på det samme materialet.

Felles for alle er at en i dette prosjektet har holdt seg til tekstbasert, og til en viss grad narrativ lydkunst. Dette gjør at en har holdt utenfor en del av den lydkunsten som ligger nærmere elektronisk musikk, og i stedet fått frem en variant som kanskje er mindre kjent i Norge, men som knytter direkte an til ulike sider ved radiomediets potensiale i en slik sammenheng. Ikke bare har en via radio mulighet til å nå frem til mange mennesker, i deres egne hjem, men i tillegg vil disse verkenes språklige og konseptuelle karakter være en fordel for formidling via radio. Der mye lydlig kunst er avhengig av teknisk avansert utstyr for å kunne formidle de riktige klanglige og romlige virkninger, kan de fleste av disse blind-filmene høres på en sprakende bilradio, eller en liten kjøkkenradio, uten at de mister altfor mye av sin egenart. For de fleste av disse verkene kreves det likevel en aktivt lyttende mottaker, og helst burde man høre stykkene flere ganger. Dette kan være problematisk, både fordi radioen oftest fungerer som et såkalt sekundærmedium i folks hverdag, som et supplement til andre gjøremål, og fordi det neppe er planlagt noen reprise av denne serien med det første. I motsetning til formidling via Internett, eller i gallerier og museer, får man som radiolytter bare én mulighet til å oppleve disse verkene. Med en stadig økende interesse for lyd blant kunstnere, kunstformidlere og nå også blant krefter i NRK, kan det kanskje likevel være grunn til å håpe på mer ny lydkunst på radio også i fremtiden.