Foran Kristin Austreids malerier på utstilling Dag for natt på Kunstnerforbundet i Oslo forestiller jeg meg berøringsskjermenes tofingrede knipe- og sveipebevegelser og hvilken tilfredsstillelse det ville ha vært å kunne fokusere disse bildene og gjøre dem håndgripelige. Malingen er lett påført, og uten penselmerker kjennes overflatene glatte og friksjonsløse. Maleriene ser ut som mislykkede nærbilder av stoff.
Austreid er utdannet og basert i Bergen, og Dag for natt er hennes tredje solopresentasjon. I en anmeldelse av utstillingen Et underlig redskap (2019) på Entrée i Bergen, beskrev Susanne Christensen den migrenefremkallende anstrengelsen ved å forsøke å rekonstruere hva maleriene viste og hva slags redskaper de hadde vært utsatt for. Bildene på Kunsterforbundet forårsaker en lignende anstrengelse. Ifølge presseskrivet har Austreid fotografert ulike gjenstander, og disse bildene har hun bearbeidet og fotografert på nytt, før hun har malt bildet på lerret og ytterligere fordreid dets perspektiv og lysvirkninger. Øyet leter forgjeves etter bildets opprinnelige forelegg.
Gjenskinn (2022) er en studie av rød- og rosafarger. I likhet med flere verk i utstillingen kan gjenstanden i det opprinnelige fotografiet ha vært et glatt tekstil, silke for eksempel. I bretter, folder og ujevnheter har farger lagt seg som flekker av grønt, gult og lyst blått. Disse små feltene blør såvidt utover, men er også hakkete og knudrete, som om maleriets overflate består av piksler. Et blårødt sår stikker opp fra bildets høyre kant, og et glattere område oppe til venstre funkler og skinner, som en rosa bluse en solskinnsdag.
Maleriets skimrende områder er nesten helt hvite og ligner fotografisk overeksponering. I det opprinnelige fotografiet kan denne lysstyrken tenkes å ha lagt andre områder av bildet, slik som foldene og brettene, i skygger. For fotografiers del er slik overeksponering «feil» som skyldes brukeren eller svakheter ved kameraets optikk. Spesielt det modernistiske gråtonefotografiet forsøker å presse apparatet til å gjengi hver eneste lysnyanse, og felter med over- og undereksponering representerer blemmer og feil. Mens slike artefakter, «dårlig» teknisk håndverk og visuell støy, er en del av fotografiets estetiske repertoar i dag.
Det nifse Tre hester (2022) vibrerer i blå- og lillafarger. Tre hestehoder er stablet oppå hverandre midt i bildet. Om de er dekorasjon på et tekstil, kan det være snakk om en dongerijakke, med en brystlomme ute til venstre og mørk krage øverst bilde. Mørkere felter buler innover, de lysere presser utover. Her og der ligger et lyst, nesten gjennomsiktig slør over motivet. Vekslingen mellom lys og mørke, folder og draperinger antyder bevegelse, som om bildet var tatt i en fart som overskred kameraets kapasitet til nøyaktig gjengivelse. Gullfargede flekker på tvers av av maleriet imiterer ripene og skadene på en skjerm.
Maleriene til Austereid parasitterer på de digitale bildenes og skjermenes tekniske tilkortkommenheter. Digitale bildeverktøyer benyttes normalt for å redigere vekk blemmer og «glitches», for å tydeliggjøre et bildes motiv. Austreid snur denne prosessen på hodet. Hun forsterker fotografiets forvrenging av virkeligheten, og utvinner nye teksturer og stofflighet, sanseeffekter, som kan omsettes i maleriet.
