Søndag 26. juni, to uker etter de offisielle årlige Regnbuedagene ble avholdt i Bergen, i slutten av Pride-måneden juni, midt i det inneværende nasjonale skeive kulturåret, arrangerte Bergen Kunsthall båtutflukten Cruising Utopia. Utflukten sparket igang kunsthallens nye liveprogramserie Knowing We Won’t Have Each Other Forever, som tar utgangspunkt i møtet mellom skeive realiteter og ideer om det flyktige. Søndagens arrangement var kuratert av Nora-Swantje Almes som en odyssé gjennom åtte performancer, fremført både ombord på den pensjonerte fjordbussen M/S Midthordaland og på land langs kysten av Askøy utenfor Bergen.
Tittelen Cruising Utopia er hentet fra skeivteoretiker Jose Esteban Muñoz’ bok fra 2009. Boken tar et oppgjør med den pragmatiske og assimileringsfokuserte skeivbevegelsen og vil gjenreise en utopisk horisont for den skeive politiske forestillingsevnen. Med forståelsen av queer som utopi, og med dette skeivbegrepets iboende flyktighet som utgangspunkt, skulle vi loses gjennom en fysisk manifestasjon av noe som ellers gjerne ville vært begrenset til en mer eller mindre hypotetisk tankelek. Etter terrorangrepet i Oslo halvannet døgn i forveien, ble det hele injisert med en plutselig forhøyet relevans. Frem mot kl. 15 søndag ettermiddag vekslet jeg mellom å lese nyhetsoppdateringer om avlysninger fra Oslo, og å sjekke om dette arrangementet faktisk fremdeles skulle finne sted. Det skulle det.
Like etter avreise startet utfartens første fremføring, brasilianske Nayara Leites Homodagene: et spoken word-manifest om skeivhet, Pride og interseksjonalitet strukturert rundt Audre Lorde-sitatet «There is no such thing as a single-issue struggle because we do not live single-issue lives». På didaktisk vis kritiserte Leite Pride-markeringer som kun løfter frem den forhåndsgodkjente skeive majoriteten til glede for en mer eller mindre uinteressert og mer eller mindre alliert streit allmennhet. Slike hvite, cis-sentrerte og normative markeringer maner mer til camp enn kamp, enrosavasket kapitalappropriert fête heller enn en mangefasettert solidarisk fight.
I nevnte Cruising Utopia: The then and there of queer futurity skriver Muñoz at å lete etter noe bedre bortenfor hverdagen handler om å søke det utopiske som en impuls, som noe ekstra vi kan skimte her og der gjennom hverdagens (heteronormative og kapitalistiske) vante gang. Hovedstadens offisielle Pride ble brått avlyst i år; kanskje de spontane protest- og støttemarkeringer vi har sett i det direkte kjølvannet peker mot forløsningen av en annen type, mer interseksjonell og mer kampklar, skeiv fremtidsvisjon? Jeg håper det.
Teksten Leite fremførte minner både i budskap og form om Zoe Leonards I want a president fra 1992, ved at drivkraften i et ustoppelig innlemmende «og» fungerer produktivt for den horisontale utfoldelsen av mangfoldet av marginaliserte identiteter som nødvendigvis inngår i et bredt og inkluderende, ustabilt «queer». Leite avsluttet med ordene «I am glad we are plural», både uttalt og trykket på pins som ble delt ut til publikum, før båten fraktet oss under Askøybroen der de samme ordene kunne skimtes på et banner festet til rekkverket.
Ved tre anledninger møtte vi på danske Miriam Kongstad som en mystisk sirene på ulike steder langs kysten. Båten sakket farten og sneglet seg forbi, men stoppet aldri helt. Første gang stod hun på toppen av en mur, like etter passasjen under Askøybroen, innhyllet i oransjefarget røyk. Andre gang dukket hun opp på toppen av en klippe med en rose i hånden. Det tidvis aggressive regnværet tilførte et perfekt dramatisk bakteppe for Kongstads forføreriske mørke stemme, som direkteoverførtes til høyttalere ombord. Hun fremførte et slags gåtefullt skaldekvad (Poison Paradise part 1-3) over et insisterende, omsluttende lydbilde jeg ikke har vokabular for å beskrive. Mens jeg lyttet og så, og prøvde å fordøye, visste jeg hele tiden at jeg gikk glipp av mer enn jeg fikk med meg. Først mot slutten av andre seanse gikk det opp for meg at enkelte verselinjer var hentet direkte fra refrenget til Britney Spears’ Toxic, fra Tina Turners What’s love got to do with it og fra Kate Moss’ pro-ana utsagn om smaken av tynnhet.
Tredje og siste gang stod Kongstad på en kai, og møtte oss for første gang i øyehøyde. Her var hun akkompagnert av to lærkledde utøvere med alvorlige miner, som etter hvert dro ned buksene og pisset på flammer som slikket opp fra bakken, før de alle ble svelget i farger fra håndholdte røykgranater mens vi cruiset videre, hele tiden i transitt. Også båtens interne, avgrensede romlighet var i konstant fluks, ekspanderende og snevret inn: Inne ble ute, så inne igjen; skipsgulv ble sete ble scene ble tumleplass ble klasserom ble dansegulv. Det til enhver tid gjeldende her var i kontinuerlig forvandling til et der, hvert nå til et da.
Programmet for dagen kom med en egen leseliste, der helt sentrale verk av noen av teoretikerne, tenkerne og rettighetsforkjemperne som ble nevnt i forbifarten eller diskutert mer inngående gjennom dagen står oppført. I Atlantic Cruises diskuterte for eksempel Ebun Sodipo og Rosa-Johan Uddoh hvordan den transatlantiske slavehandelen på samme tid frarøvet og påtvang slavegjorte mennesker identiteter med utgangspunkt i voldelige hvite verdensforestillinger. Gjennom en tilnærmet komisk konstruert samtalesituasjon søkte Sodipo og Uddoh å avkolonisere spesifikt svarte femme-identiteter med utgangspunkt i blant andre Sojourner Truth og Angela Davis’ kritiske arbeider om kjønnet afroamerikansk identitet.
Selv de på overflaten mer festlige innslagene inneholdt lag av innforstått kritikk i både form og fremførelse, som jeg ikke helt kan påberope meg å ha avdekket hverken før eller etter jeg leste kunstnerbeskrivelsene i programmet. Kaeto Sweeneys parodiske og deilig overdrevne David Guetta-aktige performance Ibiza inkluderte musikk, dans og spoken word og fortalte en historie som til dels handlet om en skeiv karakter i identitetskrise på søken etter svar på party-øyen i Middelhavet, og til dels om Ibiza som en egen karakter i krise.
I STASIS’ campy, feelgood og skolerevyaktige dansekoreografi Best of Midtsommer, fremført på land ved et badested, fikk en oppblåsbar krokodille gjennomgå både vold og simulert samleie med gruppens tre utøvere, ikledd for store dresser over helsetrøyer og rosa badehetter under satengputehatter. I Monica Mirabiles intense danseforestilling All Things Under Dog beveget tre utøvere seg mellom roller som foreldre og barn i en konstellasjon som vekslet mellom å gli inn og ut av familieportrettposeringer i saktefilm og mer voldelige interaksjoner, som brøt drastisk og plutselig med enhver forventning. Innseilingen til Bergen var ledsaget av Deborah Findlaters stemme i Loop Exit, en forhåndsinnspilt fortelling om veien mot nye begynnelser over et beroligende repetitivt lydbilde.
Det fire timer lange skeive utopicruiset motsetter seg et enhetlig mesternarrativ. Programmet bestod av like deler eskapisme og konfrontasjon med generelle skeive problemstillinger, erfaringer og konflikter, og den helt konkrete aktualiseringen av et vedvarende og overhengende trusselbilde mot «det skeive», også i Norge, her og nå. Gjennom båtturen innbilte jeg meg at det lå til grunn en uuttalt enighet blant publikum om at denne turen måtte bli noe annet enn den egentlig var tenkt som. Akkurat hvordan de ulike innslagene artet seg og hva de ville formidle kjentes faktisk sekundært. En skeiv utflukt på akkurat denne dagen, der det fine ble vakkert, det morsomme hysterisk og det alvorlige ekstra tungt, var noe mye større og mer nødvendig enn den ville vært under nær sagt hvilke som helst andre omstendigheter.