Kunstbokmessen Miss Read 2019, som gikk av stabelen helgen 3. – 5. mai på Haus der Kulturen der Welt (HKW) i Berlin, er den niende i rekken, og i år som tidligere år, kunne man se et bredt spekter av det som produseres av småforlag i dag. Parallelt med at mer enn 260 forlag og kunstnere solgte egne og andres bøker, magasiner, fanziner og diverse trykksaker fra bord i HKWs største sal, foregikk òg et program med lesninger og presentasjoner der også spesielt inviterte kunstnere og forfattere opptrådte. Vanen tro samarbeidet Miss Read også i år med Conceptual Poetics Day, et event som utforsker grenselandet mellom visuell kunst og poesi, og lørdagen var viet deres program.
Det virker passende at før gjengangere på Conceptual Poetics Day som Cia Rinne og Karl Holmqvist, var første taler ut Alice Cannavà fra Occulto. Occulto et uavhengig tidsskrift som opererer i landskapet mellom vitenskap, humaniora og kunst. Cannavà hadde valgt «paradokset» som tema for sin presentasjon. Selv om Cannavà ikke nevnte bokmarkedet, var det vanskelig å ikke tenke over nettopp paradokset i at en så yrende bokmesse eksisterer i en tid der større forlag opplever at omsetningen stuper. Amazons tilnærmede monopol i bokmarkedet, som truer bokhandlere og forlag verden over, virker ikke i like stor grad å ha påvirket de små forlagene, som ofte står for store deler av eget salg selv.
Fokusområdet for Miss Read 2019 var Skandinavia. På hovedscenen fantes en håndfull forlag fra disse breddegrader, og fler på rekke og rad på gulvet like under scenen. Det var for mange representert til å nevne alle, men et vilkårlig utvalg kunne telle: & soWalter (Stavanger), Alt Går Bra (Bergen), House of Foundation (Moss), Tekstbyrået (Vollen), Space Poetry (København). Flere hadde med seg publikasjoner fra andre forlag, så listen av representerte var enda lenger enn oversiktskartet man fikk utdelt indikerte. På scenen slo jeg av en prat med Anders Karlin, som har sittet i redaksjonen til Stockholm-baserte OEI, og også vært redaktør for et nummer av tiddskriftet. De har siden opprettet et eget forlag og har nå mer enn 100 utgivelser bak seg. Karlin, som bor i Berlin, hadde blitt bedt om å representere OEI på messen.
– Det er fint å stå her, midt på scenen, men sentrum er ikke nødvendigvis det beste stedet å være. Folk nøler litt med å gå opp trappene, til rampelyset.
Da jeg senere sto og klødde hunden til Jake Schneider – redaktør av Berlin-baserte Sand Journal – bak øret, kom Siddharta Lokanandi fra bokhandelen Hopscotch forbi. Jeg spøkte om at han burde låne hunden med seg til sitt bord, for å trekke flere folk. Det behøvdes åpenbart ikke, for da jeg litt senere gikk forbi Hopscotchs bord, var det så mange folk der at det var vanskelig å komme til. Bokhandelen har i løpet av kort tid markert seg på Berlin-scenen med sine hyppige opplesninger med både lokale og tilreisende forfattere. Etter mange år i bokbransjen tok Lokanandi i bruk sitt store nettverk av venner og bekjente og bygget opp en plattform med fokus på forfattere fra det globale sør. Med seg på messen hadde han blant annet utgivelser fra det egyptiske forlaget Kayfa ta, som gir ut alle sine utgivelser på både arabisk og engelsk. Nylig huset bokhandelen en presentasjon av Kayfa tas utgivelse, How to spell the fight (2018) av Natascha Sadr Haghighian, som i år er Tysklands representant på Veneziabiennalen.
– Folk i Berlin har lite penger, sa Lokanandi, og la til at selv om det var mye folk der, kunne han solgt mer på en time på NY Art Book Fair enn på en hel helg på Miss Read
Gentrifiseringen som har preget Berlin det siste tiåret har tydeligvis ikke resultert i klingende mynt i lommene til Miss Reads målgruppe. Likevel råder en fandenivoldsk holdning, der folk heller enn å godta premissene, tar saken i egne hender. Utenfor HKW treffer jeg kunstneren Adam Fearon, som har vært innom for å levere flyere til John Holten som driver Broken Dimanche Press (BDP), som også har et bord på messen. Fearon ga meg en bunke og ba meg distribuere dem i nabolaget mitt. The 2019 Büro BDP Writing Prize sto det svart på hvitt med store bokstaver.
– Jeg var på en prisutdeling der sponsoren av prisen, en forretningsmann, hadde drukket seg full før talen, og bablet i vei om kunstens viktighet, fortalte Fearon, – og da vinneren, en venn av meg, fortalte hvor liten prisen faktisk var, var det første jeg tenkte at jeg, selv om jeg ikke har noe penger, faktisk kunne gitt mer.
Holten hadde allerede tenkt en stund på å lage en pris der vinneren også fikk gi ut en bok, og i løpet av kort tid var samarbeidet en realitet. Prisen, som er fem ganger større enn nevnte forretningsmanns pris, er sponset av Babes Bar, drevet av Fearon.
Da jeg var innom messen en siste tur, gikk jeg forbi kunstneren Rebecca Moirans eneste produkt, en t-skjorte hvor det står: «My daughter is a socialist and we all got the same shirt». Spøk til side, om monotonien en gang rådet under en nå svunnen sosialisme, så er det i dag der kapitalismen slår sprekker at man finner variasjon. Blant de små forlagene, som ofte er profittløse virksomheter, fant man på Miss Read en mengde formater og trykketeknikker, så vel som radikalt innhold, man sjelden finner i en vanlig bokhandel. De siste årene har sett en kraftig utbredelse av risografi, en trykketeknikk som gjør det rimelig og enkelt å trykke i farge, noe som satte et sprakende preg på bordene. Det var trykksaker på kvitteringsruller og nypubliseringer av tekster på små språk som ellers ville gått i glemmeboken. Denne typen særkunnskap og entusiasme, både uttrykt gjennom bøkene og av de som solgte dem, ofte kunstnerne eller forfatterne selv, er et nødvendig korrektiv til den algoritmifiserte mainstreamen som legger beslag på stadig mer av oppmerksomheten vår.
