Trenger vi en ny debatt om samtidskunst, spør forfatter Torgrim Eggen i en kommentar i Bergens Tidende på tirsdag. Ikke nødvendigvis.
I en kommentar i Bergens Tidende på tirsdag skriver forfatter Torgrim Eggen under overskriften «Duften av urin» om det han beskriver som en internasjonal sammensvergelse som har tatt patent på kunstbegrepet og på beskrivelsen av samtidskunsten. 10 000 kunstnere og kuratorer (som går under navnet Den Internasjonale Samtidskunsten, DIS) har i følge Eggen blitt enige om å vedta den institusjonelle kunstteorien, som blant annet innebærer at en pakke Corn Flakes eller vaskepulver kan være kunst. Underoverskriften på artikkelen er «Trenger vi en ny debatt om samtidskunst? Og er det noen igjen til å delta i den?». Hvis dette er invitasjonen er jeg tilbøyelig til å svare nei på begge disse spørsmålene.
I sin paranoide tolkning av Lars Vilks’ beskrivelse av kunstverden som et system som bygger på konsensus henviser Eggen til et essay av Bjørn Vassnes i tidsskriftet MARG om teoriens diktatur i samtidskunsten. Her forteller Vassnes at «en hel verden og våre estetiske lengsler og behov er tatt som gisler av et internasjonalt syndikat av kunstvitere». Vassnes selv er aktuell med et debattinnlegg på Dagbladets nettsider. I «Fri oss fra teorien» skriver han at kunstteorien fullstendig har tatt makten over kunsten. Et av eksemplene på teoristyrt kunst er i følge Vassnes «Kunstneriske Forstyrrelser» i Nordland, et prosjekt som i følge Vassnes er som «tatt rett ut av skriveriene til tidens heteste teoriguru, Nicolas Bourriaud (…) og hans “relasjonelle estetikk”». Problemet med teori er i følge Vassnes at den alltid vil ligge på etterskudd, samtidig som at kravet til språklig formulerbarhet virker innsnevrende. Han mener videre at kunstteorien er i utakt med hva annen forskning sier om hvordan vi sanser og tolker virkeligheten.
Sist søndag skrev Ian Damerell, professor ved avdeling for estetiske fag ved Høgskolen i Oslo et svar til Vassnes i Dagbladet. Han mener at Vassnes sin påstand om at kunst taler til noe universelt menneskelig er en romantisk konstruksjon. I følge Damerell er det nettop teoristyringen og teoretiseringen av kunsten som gjør at dens virkninger kan gå utover kunstens autonome område. Man trenger ikke å ha et fullt så optimistisk syn, hverken på kunstens plass i samfunnet, eller på teoriens plass i kunsten, for å reagere på Eggen og Vassnes sine ideer. At det går an å kritisere og diskutere det institusjonelle kunstbegrepet uten å synke ned på konspirasjonteoretisk nivå er diskusjonen mellom Dag Solhjell og Lars Vilks på våre sider et godt eksempel på.
Spørsmålet Eggen og Vassnes burde svare på er følgende: Hvorfor har verdens 10 000 mest innflytelsesrike kunstnere og kuratorer, museumsfolk, samlere osv. – som alle lever av at verdien på kunst opprettholdes – slått seg sammen for å bløffe resten av verden til å tro at det ikke finnes noe essensielt kunstnerisk ved noen objekter? Som god konspirasjonsteoretiker holder det ikke å peke på de personene man mener står bak konspirasjonen. Teorien bør jo også inneholde noen ideer om hva som er hensikten med sammensvergelsen.
Det handler mindre om sosial status eller yrke. med andre ord om en er født i en overklassefamilie eler om en driver med kunstanmeldelse. Det handler mer om hvordan en gjør det. Det vil si mellom linjene hva slags holdninger og livsfilosofi som ligger til grunn for meninger som projiseres. Det som for eksempel Jon Refsdal når han snakker om elitisme. Det er mer interesant å se hva slags verdensbilde han opererer utifra. Enn hva det er han sier. Its inbetweeen the lines. I sens it and its oppurtunistic garbage, no talent, no originality just pure repititionst conformist garbage. If you wanna make a career in asslicking, join the game. i am gonna stand outside and observe. Dont expect me to be silent.
Nei, da får du vel slutte da. Jeg tar i hvert fall pause nå
Er det unikt på samme måte som at 99% prosent av alle andre lignende nettsider fungerer på så og si lik måte?
Jeg har ikke sagt at Vassnes ikke har rett til å gjøre hva enn han vil med innleggene her. Det tyder bare på at han er nybegynner på internett når han ikke forstår at nettet er ufiltrert kloakk når det gjelder “brukerdrevet” innhold. Hadde jeg var en forfatter av en KK.no sanksjonert artikkel om hvor totalt poengløst det han sier er, et redaksjonsmedlem eller vært noen som helst av betydning, så hadde det vært noe annet.
Uansett, denne døde hesten kan umulig bli noe mer død av all denne piskingen.
Forskjellen på en avisdebatt og en på KK er at redaksjonen ikke forhåndssensurerer innlegg, men lar folk ytre seg som det passer dem. Det gjør vårt forum ganske unikt og demokratisk i en offentlighetssammenheng, men representerer også en utfordring, nettopp at folk kan trekke ut små kommentarer som den første du hadde her og siden fremstille kunstkritikk.no som et forum for drittslenging, og på bakgrunn av dette utdefinere de eventuelt mer konsistente argumentene som måtte komme. Jeg vil ikke frata deg retten din til å si akkurat hva som passer deg her på sidene: jeg påpeker bare at Vassnes prinsipielt sett har rett til å kritisere innlegget ditt, selvom han nok har funnet det svært beleilig å ta det til inntekt for sin posisjon, som folkets forsvarer vs. eliten. Hvilken elite det er snakk om er ganske usikkert, noe du også påpeker: men som brukere (jeg også som redaksjonsmedlem) av kunstkritikk.no, tilhører vi den visst begge to.
“Henriksen, selvom du publiserer på internett publiserer du likefullt i offentligheten når du uttaler deg på kunstkritikk.no, og det er fullstendig legitimt av Vassnes å kommentere ditt innlegg slik han gjør, selvom han har tillagt det alt for stor tyngde. Husk at kunstkritikk.no er et offentlig, og ikke semiprivat rom, selvom redaksjonen verken har kapasitet eller lyst til å forhåndssensurere innlegg.”
Vis meg hvor jeg har sagt det motsatte.
Det er ikke mulig å sette et likhetstegn mellom en kommentar på internett og et innlegg i en avisdebatt eller lignende, for det er bare ikke sånn ting fungerer. Det tyder på Vasness sin manglende verdensvanthet – eller mer sannsynlig – overlagte løgnaktighet. Han må ta alt han kan til inntekt for sin “sak” fordi han vet at alt han sier er svada. Det er jo latterlig tydelig når han siterer en kommentar som var så utrolig flåsete som det min var, og i tillegg fremstiller det som om det representerer noe annet enn en flåsete kommentar på internett.
Men ja, tilbake til mitt første innlegg; kan vi ikke bare la det her forsvinne?
Takk det samme (lager salamanderlyd)
Jon. Du bekrefter bare det jeg tenkte om deg. At du er bare en liten salamander.
lykke til videre.
Du er ikke ignorert Sahak, det ble bare litt vanskelig å følge diskursen din etterhvert.
er jeg ignorert eller var ikke æInavlet våsmakeri” og æGenetisk depresjon” utdypet bra nok for Jon Refsdal Moe?
Henriksen, selvom du publiserer på internett publiserer du likefullt i offentligheten når du uttaler deg på kunstkritikk.no, og det er fullstendig legitimt av Vassnes å kommentere ditt innlegg slik han gjør, selvom han har tillagt det alt for stor tyngde. Husk at kunstkritikk.no er et offentlig, og ikke semiprivat rom, selvom redaksjonen verken har kapasitet eller lyst til å forhåndssensurere innlegg.
Hva angår Vassnes tror jeg han overdriver kunstteoriens betydning, og det er nesten litt rørende. Det er ikke teorien som styrer kunstlivet, det er kapitalen, kapitalen og kapitalen. Problemet blir selvsagt, og her følger jeg Vassnes, når kunstteorien brukes til å underbygge kunsten. Det skjer hele tiden, dessverre. Og jeg tror noe a problemet er at kunstteorien brukes til “kunst-teori, dvs. teori om kunst, som om teorien kunne si noe som helst om kunsten og omvendt. Det er derfor viktig både for kunsten,kritikken og teorien å underbygge sin egen uavhengighet i forhold til hverandre. At svært oppegående akademikere haies inn til å skrive mer eller mindre suspekte katalogtekster er dessverre et strukturelt problem, og gjenspeiler arbeidsmarkedet for folk som etter utdannelsesnivået å dømme burde kunne figurere som elite. Derfor, selvsagt, burde teoretikere og kritikere kunne arbeide under samme vilkår som kunstnere – med stipendmidler. I hvert fall i den grad man vil ha en meningsfull utveksling på det estetiske feltet.
Apropos tidsånden og konspirasjonsteorier. Har noen sett den ikke komersielle filmen Zeitgeist?
http://www.zeitgeistmovie.com/
Det går an å laste ned gratis divx versjon fra siten….
komentarer?…..
we need to rethink a few things…
det skulle vært mulighet å editere inlegene våre for å kunne rette opp typoes and such…..
coffe…….
I forhold til universielle menneskelige crosskulturelle fenomener er det interesant å lese hypotesen til lingvisten Noam chomsky som “revolusjonerte måten kognitive vitenskap så på menneskes komplekse natur. teorien om 2universal grammar” som skisserer utifra eksisterende språk og syntaks et “språkorgan” som mennesket er medfødt. og gjennom språk lærer vi mye av holdninger og meniunger og andre kognitive prosesser…
http://southerncrossreview.org/9/chomsky.htm
http://www.zmag.org/ZMag/grammar.htm
Annet interesant bidrag i kultur og grenser er studiene til Michael Welcsh…
http://www.ksu.edu/sasw/anthro/wesch.htm
og videoen Web2 The mashine is US…transkript finner du her
http://mediatedcultures.net/ksudigg/?p=78
Bould, bildet ditt er ikke så treffende når man vet at punken har klare bånd til jazzen, særlig om man ser litt lenger tilbake i tiden til de bandene man tenker seg at punken har sine røtter i.
Lou Reed har sagt at “European Son” var et forsøk på å imitere Ornette Coleman med gitarer, og han brukte senere Don Cherry som en del av livebandet sitt på 70-tallet. MC5 sine første innspillinger er like mye rock n’ roll – Ray Charles og Screamin’ Jay Hawkins – som det er jazz – Pharoah Sanders og Sun Ra. Dessverre er innspillingene etter Kick Out the Jams mer Chuck Berry-rock enn den jazzen de uttalt elsket. Hør på The Stooges, for eksempel “LA Blues” fra Funhouse, og spesielt Steve Mackays saksofonspill. Iggy Pop holdt visst et foredrag om The Stooges på et Universitet en gang, og da spilte han først noe av The Stooges og etterpå en jazzinnspilling. Poenget var å vise hva bandet forsøkte å gjøre den gangen. Jeg trenger vel heller ikke å si så mye om Trout Mask Replica? Hør “LA Blues” fra Patti Smith sitt Radio Ethiopia-album, visst nok var Don Cherry ment å spille på den. Tom Verlaine og Richard Lloyd fra Television hadde uten tvil frijazzen i tankene når de spilte sine soloer. Voidoids-gitarist Robert Quine spilte senere inn en rekke frijazz/improv-saker, som for eksempel Escape med Jody Morris. No Wave-bølgen har enda klarere bånd til jazzen, med folk som Lora Logic, James Chance, Material, osv. Sonic Youth spilte sammen med Sun Ra rett før han døde, og Minutemen har tidligere fått med seg Charlie Haden på scenen. Jazzgruppene på 80-tallet gikk andre veien; Borbetomagus, Naked City, Blurt, osv. har sterke bånd til punken – det er frijazz i punkdrakt.
Dette var en lang digresjon, men kanskje er det et poeng her: Skillet mellom den “folkelige” punken og den “elitistiske” jazzen virker ikke så bombastisk om man har kjennskap til begge deler, og disse miljøene har samarbeidet tett opp igjennom årene… så får det være opp til dere å tenke dere hva det kan bety i overført betydning til denne debatten.
Jeg ser for meg en pønkejeng som kommer inn på en jazzklubb å roper: nå er det faen meg nok med denne fisefin drittmusikken.
Det fine med kunsten nå er at den består av mange forskjellige ting, noen er veldig optatt av teori, andre ikke. Man trenger ikke besøke Standard hvis man ikke vil. Hvorfor bry seg om en konspirasjon i den delen av kunsten man ikke liker.
Det er kanskje lit urettferdig at alle de rike samlerne liker de samme tingene og kanskje til og snakker med hverandre om hva de liker. Jeg liker best kunsten til de jeg kjenner.
Hvorfor blir teori fremsatt som om den stadig øver sterkere kvelertak på kunsten, eller som om den er et redskap “ atpåtil for kunstens selvforbedring?
Formidling, og dialoger, er vel de mest vesentlige oppgavene teoridannelsene besørger? (Så må kunsten gjerne lukke ørene og vende seg vekk, for det er uansett publikum som bestemmer “ men “ om nå faktisk situasjonen er at teorien følger kunsten, må vel dette dels sees som et resultat av at kunsten finner en viss næring her også?)
Sosiologien har avgitt mye tankegods til kunstteoriene som dominerer tenkningen i vårt felt, så det er neppe riktig å si at «Teorien og diskusjonen omkring kunst kjem etter kunsten.» slik Kurt Johannessens kronikk oppgir.
Det er også merkelig at kronikken hevder at «Det er farlig om kunsten berre blir noko elitistisk som ein må lese seg til for å kunne sanse.» “ for er ikke kronikken nettopp et teorietisk innlegg, som fremmer en viss form for sansning “ og dermed fremhever en egen forståelse av hvorledes en best går i møte med kunst?
Og kan virkelig det ordløse hevdes å være en mer intuitiv omgang med kunsten enn noen annen betraktning/ lesning, som for eksempel den som er basert på et intellektuelt spill/ «teorisystem»? Begge deler betinger en viss avstand, om enn ikke herfra til månen…
Retorisk, og igjen adressert utelukkende til skaperen/ kunstneren, spør kronikken : «Kan det å vite for mykje om det som har vore, hindre intuitive prosessar?» Å predike en ordløs sansning som den rette formen er likeså reduktivt som å forfekte den rene intellektuelle forståelsen, og det ligner i denne sammenhengen mye på skillet mellom verdien av vitenskap versus tro(skap) til utenomjordiske krefter.
Hvis man vil se verden, eller jobbe, intiuitivt, men lar for mye kunnskap «om det som har vært», hindre den intuitive tilstedeværelsen, så må man vel jobbe hardere med å finne intuisjonens rolle: Jeg tror ikke det ene går på bekostning av det andre, man kan derimot gire opp begge deler. Og dermed skjerpe egen bevissthet om kapasitetene en selv besitter som menneske i verden “ alene under månen eller nær andre rundt leirbålet.
mannen bak Månen eller Mannen bak månen..
Den kunstner som har skapt månen eller dens like fortjener et publikum som følger Johannessens oppskrift: «Ta ein titt på månen eller sitte rundt eit bål ute, kjenne at det er ok, utan at ein kjenner trong til å forklåre for seg sjølv kvifor det er ok.» Det er som sagt nett det kronikken forsøker å gjøre “ og det forsøket er betimelig, fordi mange nettopp fordrer en forklaring når de betrakter noe som er menneskeskapt, og dermed representerer vilje, noe som månen naturlig unndrar seg.
>Så tesene i kronikken åpner for refleksjon, og virker sikkert produktivt i møte andre i samme leir, som har en annen betraktning av mannen og månen, enn si Mannen bak månen.
Fra Bjørn Vassnes sin artikkel Slipp kunsten fri!:
“Ikke av alle, naturligvis. Den harde kjernen av teoretikere forsøker å avfeie kritikken, og helst tie den i hjel. Som et innlegg på teoretikernes nettside, kunstkritikk.no, uttrykte det: «Burde ikke den riktige måten å konfrontere dette våset være… å ignorere det?»”
Holy mother of— er jeg en del av den harde teoretikerkjernen nå plutselig? Faen, så fett! …og jeg som fremdeles går på skole og greier. Shiiit, I’ve got it maaaaade, boi!
Herr Vassnes, kanskje det er lurt å gjøre litt research neste gang du får lyst til å bruke noe som står på internett i en avisartikkel. Det blir liksom så usaklig ( —forresten, tenk at det kan forekomme usakligheter i en debatt som dette?! No WAY!) når noe jeg skrev mens jeg kjedet meg på nettet liksom skal representere en, sannsynligvis fiktiv, gruppe jeg ikke engang tilhører. Kunne du ikke bare gjort et enkelt googlesøk eller noe? Siden jeg er, som Lars Vilks muligens ville sagt, utan tyngd.
Kurt Johannessen med kronikk i Bergens Tidende:
«Sidan Duchamp stilte ut sitt berømte pissoar er det meste blitt muleg. Pissoaret revolusjonerte kunsten enten ein likar det eller ikkje.»
Verda, kunsten og teorien, Kurt Johannessen, Bergens Tidende, 20. nov. 2007
KAN KUNST DEFINERES?
Jeg ser at kruttrøyken er begynt å forsvinne, og at det kanskje går an å ha en reell diskusjon. Ikke minst Refsdal Moes siste innlegg er et positivt tegn i så måte. Mange av spørsmålene JRM reiser, bunner i våre ulike forståelser av språk og teori, og det var nettopp dette som var et tema for meg i min opprinnelige artikkel i MARG, ”Det Store Kunstranet”.
Når JRM spør meg etter en definisjon på ”skjønnhet”, og andre ber meg gi en definisjon på ”kunst”, kunne jeg svart med å be om en definisjon på ”kvalitet”. Poenget er at det finnes fenomener i vår kultur som ikke er av kulturen, som ikke er rene kulturprodukter (oss selv, for eks), og derfor ikke kan beskrives dekkende av definisjoner. Det er derfor jeg ikke sier at kunsten har et ”formål”, selv om det for JRM kanskje kan virke som om jeg gjør det.
Hvordan kan jeg snakke om ”skjønnhet” og ”kunst” uten å gi noen definisjoner av disse begrepene? Av samme grunn som vi kan snakke om ”kjærlighet”og ”glede” og en mengde andre menneskelige universalier som det heller ikke finnes definisjoner på, men som vi likevel har en noenlunde felles forståelse av. Fordi vi som mennesker deler en del artsspesifikke grunnleggende følelser og opplevelser. Om vi opplever ”skjønnhet” i et kunstverk, er det ikke kunstverket i seg selv som er vakkert (det jeg forfekter, er derfor ikke essensialisme): Det er fordi det trigger en opplevelse i oss, en opplevelse vi har gode grunner til å tro er ganske like tvers over kulturer. Det vil si: opplevelsen er noenlunde (aldri helt) lik, fordi basisfølelsene er de samme, men hva som trigger den kan være litt forskjellig. Det som avgjør dette, er blant annet ulike kulturelle input, men kulturen virker aldri alene, uten basis i våre evolusjonært utviklede evner og tilbøyeligheter.
Kunst er “ som religion “ et universelt menneskelig fenomen som finnes i alle kulturer. Og en euroamerikansk elites forsøk på å ta patent på kunsten ved hjelp av teoretisk fiksfakseri blir derfor en tilsnikelse. Det er dessuten i strid med moderne vitenskap, som viser at den slags komplekse fenomener ikke lar seg fange inn av språklige definisjoner. Disse kan hjelpe et stykke på veien, men i det øyeblikk man tror man har fanget et så komplekst fenomen med en definisjon, er man på ville veier. Dessverre har dette vært hva vestlig filosofi har prøvd å gjøre i alt for stor grad, med til dels katastrofale resultater (jvnfr Hegel og Marx).
Kunsten er derfor også for stor og kompleks til å underlegges en formålsrasjonalitet. Men kunsten kan likevel brukes til mye, som historien kan fortelle: til å få folk til å tro på Gud, få dem til å gå i krigen, opprettholde kulturelle klasseskiller, eller tjene lettvinte penger. Men ingen av disse formålene uttømmer kunsten.
En komponist spurte meg om hvorfor vi ikke bare kan glemme teorien. Og JRM og Øystein Hauge mener man bare kan erstatte en teori med en annen teori. Det er mulig, men et annet av mine poeng var nettopp å utfordre teoriens makt over kunsten. Kunst bør aldri bli styrt av teorien, slik som ofte er tilfelle er i dag. Da blir den kjedelig og forutsigbar. Men for å utfordre teorien, må man nødvendigvis begi seg inn på teoriens felt, eller i det minste se på dens premisser, som jeg har forsøkt. Det betyr likevel ikke at jeg vil erstatte dagens kunstteoretiske diktatur med et annet diktatur. Uansett hva jeg eller andre skriver, håper jeg det finnes kunstnere som gir blaffen i dette. For jeg er enig med JRM i at kunsten kan romme andre typer erkjennelser “ men da må den få opptre uavhengig av teoretiske diktater. God kunst vil alltid ligge i forkant av teoretikerne.
Bjørn Vassnes
litt til….
Annet eksempel på udugellig kontorkunstner er Knut Henrik Henriksen. utstilling på Standard 31.08.-01.10.2006 æSCALE OF PROPORTIONS WHICH MAKES THE BAD DIFFICULT AND THE GOOD EASY”
Du skjønner det at arkitekten mr. Le Courbasier og Albert Einstein hadde et møte i 1942 og da diskuterte de bl. a.en ide, æModulor” som LeCourbasier hadde om en universiell proporsjon for materialene bredde x høyde osv. til å bygge hus … Knut Henrik hadde senket taket på Standard til den høyden som Le Courbasier mente var bra for gjennomsnittmennesket. Et tomt galleri med taket senket til 2.26m. Thats all. Knut må være dyktig æsosial ebgineer” tenkte jeg for det arbeidet var bare billig kontorvås. Det bidrar til å øke den deskillingen som har foregått og at tallentløse netverksbyggere flytter inn og tar over og fyller rommet med vås kryptert for insidere.
pe@ce
Sahak
Til Jon Refsdal Moe
“Inavlet våsmakeri” og “Genetisk depresjon”.
Først vil jeg beklage hvis mitt utilslørte språk sårer noen. Jeg prøver bare å orientere meg i den aktuelle situasjonen….
Meningen jeg legger i de to begrepene er forskjellige men det er en kobling. La meg forklare.
“Inavlet våsmakeri” Den som har vært rundt omkring i Oslos gallerier sett på samtidskunsten som en slags “background noize” for nettverksbyggingen vet nok hva jeg snakker om. Det handler om familiekontakter, nettverksbygging og fasader. Jeg ble sjokkert når jeg leste at Nasjonalgalleriet kjøpte Matias Faldbakken sitt vås..unskyld…jeg mener kunst…de høytalerne. Man kan (med litt fantasi og tenkeevne) forestille seg hvilke mekanismer og prosesser som foregår bak kulissene når valg foretas. Senere snakket jeg med min kamerat lærte at pappa faldbakken er sikkert ordna. Det er ikke noe nytt heller vannlig og det er degraderende for faglig integriteten. Når det å være kunstner blir redusert til en slags sosial greie da skjønner man at det er noe med tidsånden.
“Genetisk depresjon”. Er en metafor fra biologien. Inavl fører til genetisk depresjon hos dyrene. Det samme gjelder oss mennesker. Med genetisk depresjon mener jeg kunst om kunst. Kunst som peker til kunsthistorien/teorien. Å kalle d onaneringen som elitistisme eller kvalitet er perversering av språket synes jeg. Det har også noe med spesialiseringen som har foregått. Vi rendyrker fagene. Filosofien søker svar i filosofien. Kunst refererer til kunsthistorien. Ofte ligger svarene på problemene i andre disipliner men vi søker på feil sted, mangler perspektiv………………..
Vi trenger kunstnere og intellektuelle som utfordrer de etablerte forestilinger.
skål!
Sahak
På jakt etter Bjørn Vassnes sitt svar til Damerell kom jeg også over en kommentar av Tommy Sørbø i Dagbladet fra sist lørdag, der han kommer med støtte til Vassnes.
Er kunst en vare?, Tommy Sørbø, Dagbladet, 03.11.2007
Da håper jeg at du, Bjørn Vassnes, kan gjengi disse svarene her, i hvert fall svar på de direkte spørsmålene jeg stiller deg. Jeg beklager for øvrig at jeg brukte uttrykket “folkelig fornøyelse”, det var litt satt på spissen, slik du også setter ting på spissen når du snakker om “kvasifilosofisk oppgulp”.
I din kronikk “Slipp Kunsten Fri” i Bergens Tidende den 8 november, som er den jeg har forholdt meg til, har du et premiss om at det er kunstteorien som hindrer kunsten i å bli en arena for kulturelt mangfold. Du skriver at “teoriens kvelertak på kunsten gjør kulturelt mangfold vanskelig”
Mitt poeng er at idéen om kunsten som integrasjonsarena også har dype teoretiske implikasjoner. Og at det ser ut til at du, når du snakker om å frigjøre kunsten fra teori, egentlig ser ut til å ville underlegge den en annen type formålsrasjonalitet. Jeg er hjertens enig i nødvendigheten av å operere med et kunstbegrep som ikke kan underlegges moderne rasjonalitet, dekonstruktivt orientert eller ikke. Men jeg tror ikke det er så enkelt som bare å kvitte seg med teorien. Den dekonstruktive teori, som du presenterer en tolkning av jeg ikke er enig i, har nettopp arbeidet med grenseoppgangene for rasjonaliteten, og med spørsmålene hvordan vi kan omgås kunst som en annen erfaring, uten å underlegge den vår egen diskurs. Denne teoribyggingen tror jeg er en nødvendighet nettopp for å være i stand til å operere med et begrep om kunst som autonom, eller teorifri, erfaring.
Du presenterer for øvrig et bilde av kunstlandskapet det kan være lett å kjenne seg igjen i. Og jeg er enig i at vi må arbeide oss bort fra én-til-én forholdet mellom kunst og teori, i den grad det eksisterer, ikke bare for å slippe kunsten fri, men også på vegne av teorien. Å få et blad stukket opp i trynet som forklarer kunsten er ubehagelig. Men i de tilfellene snakker vi ofte om dårlig kunst, og om dårlig teori, nettopp fordi de inngår i denne typen relasjon. Om man derimot kan produsere teori i dialog med kunstverker, og kunst i dialog med teori, uten at det ene gjøres til representasjon av det andre, da legger vi grunnlaget for et estetisk felt der det er interessant å oppholde seg. Det er jo ikke slik at vi snakker om to komplett forskjellige epistemer, selvom vi kan operere med dem som uavhengige av hverandre. Det handler ofte om komplementære uttrykk for beslektede erfaringer. I hvert fall tror jeg at det gjør det.
Kort kommentar til Bjørn Vassnes
Takk for at du gjør oss oppmerksom på ditt svar til Ian Damerell i Dagbladet. Jeg har ikke sett innlegget før nå, men fant det her:
Kunstens presteskap, Bjørn Vassnes, Dagbladet, 22. oktober 2007
Når det gjelder konspirasjoner: Min kommentar tar utgangspunkt i Torgrim Eggens artikkel «Duften av urin». Her bruker han ordet «sammensvergelse» som vel må sies å være synonymt med «konspirasjon». Eggens henviser også en rekke ganger til din artikkel i Marg. Han skriver blant annet: «Det Vassnes forteller, er at en hel verden og våre estetiske lengsler og behov er tatt som gisler av et internasjonalt syndikat av kunstvitere.» Dersom Eggen tar feil og du altså ikke mener dette, hadde det vært på sin plass med en avklaring.
Og så vil jeg gjerne be deg om at du publiserer din opprinnelige artikkel i Marg i sin helhet på nettet. Foreløpig finnes det bare et utdrag av artikkelen på Marg sine hjemmesider.
En annen grunn (enn saklighetsnivået på kunstkritikk.no) til at jeg ikke har svart på Nergaards og Refsdal Moes spørsmål er at jeg blir tillagt påstander jeg ikke har uttrykt, for så å bli bedt om å forsvare disse. Jeg har aldri påstått at det er noen ”konspirasjon” (Nergaard, som her bruker en litt for vanlig hersketeknikk)), ei heller har jeg tatt til orde for at kunsten ”primært skal være et middel til integrering og folkelig fornøyelse” (Refsdal Moe). Jeg skal gjerne svare dersom dere kan vise meg hvor jeg har kommet med disse påstandene.
Forøvrig ligger svarene der allerede, i min artikkel “Det Store Kunstranet” i MARG, og delvis i mitt svar til Damerell i Dagbladet, som Nergaard av en eller annen grunn har utelatt i sin oversikt.
BV
Da er det bare å bemerke at Bjørn Vassnes unngår de reaksjoner han får på sitt innlegg, i kraft av arenaen de stilles på. Jeg har bedt ham redegjøre for hans begrep om skjønnhet, noe han unngår ved å definere mine argumenter som drittslenging, med henvisning til en kommentar fra en annen bruker lenger opp i denne tråden. Han ønsker meg hjertelig velkommen til å bidra til debatten i det han anser som mer egnede fora, Bergens Tidende, Dagbladet og Klassekampen. Jeg kan godt sende inn innlegget mitt dit, men problemet med dette er vel at jeg ikke har spalteplass i disse avisene, og at det langt fra er sikkert at de vil komme på trykk, slik at han vil bli tvunget til å svare på dem. Jeg ser heller ingen grunn til å lese Marg, da det er hans innlegg i Bergens Tidende jeg har respondert på. Men jeg kan godt sende mitt innlegg inn til Marg, så han kan trykke det der.
Jeg har formulert ett enkelt spørmål: Om hans hypotese om kunsten som noe som pr. definisjon unndrar seg teori ikke disharmonerer med hans begrep om kunsten som arena for sosial integrering. Inntil han gir meg et tilstrekkelig svar på dette, og publiserer det her, evt. også i de fora han regner som hensiktsmessige, regner jeg med at han velger tausheten fordi han ikke vet hva han skal svare. Jeg konkluderer dermed med at Bjørn Vassnes uttalelser om teori vs. kunst og elitisme vs. skjønnhet, er så lite overbevisende som jeg trodde. Jeg velger også å tro at Bjørn Vassnes velger å svare på de spørsmål som passer ham, og utdefinere andre i kraft av arenaen de stilles på. Jeg kunne selvsagt svart at Dagbladet, Klassekampen og Bergens Tidende er drittaviser, noe jeg godt kunne være tilbøyelig til å mene, og at det derfor ikke er nødvendig å ta Vassnes alvorlig. Men det synes jeg ville bryte med premisser for god debattkultur.
Ellers vil jeg bemerke at jeg i mitt innlegg over avstår fra å harselere over Vassnes uttalelser om rytmikk og ikke-europeiske kulturer, og at jeg forutser at han likevel vil henge seg opp i dette, for slik å unngå mine spørsmål vedrørende hovedpoengene i hans innlegg. Jeg har vel heller ikke hevdet den euroamerikanske kulturs overlegenhet, men hevdet at kunstfeltet, i hvert fall kunstbegrepet, bør kunne unndras kulturpolitiske ambisjoner om mangfold og integrering. Dette trodde jeg strengt tatt at Vassnes ville være enig i, all den tid han søker å beskytte kunstbegrepet fra teoretisk intervensjon.
Hva angår Sahak Sahakians respons på mitt innlegg vil jeg gjerne at han utdyper hva han mener med “innavlet våsmakeri” og “genetisk depresjon” før jeg svarer ham. Dette er relativt obskure ting å skulle ta tak i.
Når Jon refsdal Moe og andre “elitister” sier ting som
Javel, det er elitenes kultur som finansieres: Selvsagt er det det. Hva skal man ellers ha en kulturpolitikk til? Det er ikke teoretikerne som har sørget for at kunsten ikke angår folket. Det er kunstfeltet selv. Det er kunstfeltets funksjon å ikke angå folket. Er man ute etter å kommunisere med folket, finnes det en hel masse lekker kommersiell kultur å boltre seg i, både for kunstnere og teoretikere og Bergens Tidende-spaltister.
eller
Hva angår kulturpolitikk er jeg veldig glad for at vi fremdeles får lov til å opprettholde, i den grad det er mulig, et kunstbegrep som baserer seg på kvalitet, ja kall den gjerne elitær om du vil, og ikke bli en tumleplass for allverdens kulturpolitiske aspirasjoner.
Så er det ikke anet en pateisk forsøk på å kalle noe som er nærmere “genetisk depresjon” og “inavlet våsmakeri” for “elitisme” eller “kvalitet”.
For meg så handler det mer om tilstrekelig tilgang, funksjonalitet og brukerRetigheter til diskusjonplatformen der debatten foregår. Nå sitter en del udugelige tallentløse nisser på definisjonsmakten og setter premissene for debaten og rammene rundt det.
MARG er forøvrig inspirerende lesing som utfordrer ilegitime posisjonen over definisjonsmakten som “nissene” og “sosial engineers” har tatt over Kunst.
nå må jeg tilbake til skriveoppgava mi heri skolen…
pe@ce
Sahak
Her er Øystein Hauges kommentar til debatten fra Bergens Tidende den 5 november, gjenpublisert på Kunsthøgskolen i Bergen sine nettsider.
Kunstens undergang blues, Øystein Hauge, Bergens Tidende, 05.11.07 og KHIB, 13.11.07
Jeg vil samtidig be alle debattanter om å holde et mest mulig saklig nivå på sine innlegg. Dersom dette skal bli en fruktbar debatt er vi avhengige av at deltagerne viser respekt for hverandres meninger. Til Vassnes vil jeg gjerne minne om at du ingen steder har svart på mine spørsmål, selvom mitt innlegg også er publisert i ett av dine foretrukne medier.
Jeg har ikke vært klar over at noen forventet et svar. Etter å ha sett litt på de første innleggene i denne debatten, fant jeg ut at kunstkritikk.no ikke var et nettsted det var bryet verdt å bruke tid på. Har ingen interesse av drittslenging. Nå svarer jeg kun fordi redaktøren maser på meg via epost. Alle er derimot hjertelig velkommen til å diskutere i de andre arenaene jeg deltar i (Klassekampen, Dagbladet, Bergens Tidende). Og kanskje først lese det jeg har skrevet i MARG.
(JRM vil gjerne harselere over dette med rytmikk og ikke-vestlige kulturer. Jeg har faktisk jobbet med ikke-vestlig rytmikk som musiker i en del år. Det er vel en av grunnene til at ikke lenger kjøper myten om den euroamerikanske overlegenheten. )
Bjørn Vassnes
Bjørn, hvorfor svarer du ikke? Bjørn?
Her er Per Kvists kommentar som både Torgrim Eggen og Bjørn Vassnes svarer på i sine innlegg.
Her er en kronologisk liste over debatten i Bergens Tidende så langt:
Torgrim Eggen, Duften av urin, Bergens Tidende, 22. okt. 2007
Ketil Nergaard, Conspiracy, Now!, Bergens Tidende, 28. okt. 2007
Per Kvist, Synet av porselen, Bergens Tidende, 30. okt. 2007
Torgrim Eggen, Skriften på veggen, Bergens Tidende, 03. nov. 2007
Bjørn Vassnes, Slipp kunsten fri!, Bergens Tidende, 8. nov. 2007
Man kunne jo forsøke seg på en latterliggjøringsstrategi, som å harselere over Vassnes’ idéer om rytmikk og ikke-europeiske kulturer. Men la oss overlate det til folk som er mer opptatt av stereotypier og integrering og denslags.
Vassnes skriver: I praksis er det elitens kultur som er blitt støttet.
Javel, det er elitenes kultur som finansieres: Selvsagt er det det. Hva skal man ellers ha en kulturpolitikk til? Det er ikke teoretikerne som har sørget for at kunsten ikke angår folket. Det er kunstfeltet selv. Det er kunstfeltets funksjon å ikke angå folket. Er man ute etter å kommunisere med folket, finnes det en hel masse lekker kommersiell kultur å boltre seg i, både for kunstnere og teoretikere og Bergens Tidende-spaltister.
Kan du, Bjørn Vassnes, forklare meg hva skjønnhet er? Er det noe som per definisjon unndrar seg teori?
I tilfelle er du på linje med en hel del av de poststrukturalistiske tåkefyrstene du uttaler deg så unyansert om. Eller velger du, som enkelte andre som har angrepet dette nettstedet, å holde deg unna arenaen du kritiserer, og heller plukke litt når det passer i debattinnleggene du skriver i andre fora? Jeg håper ikke det.
Hva angår kulturpolitikk er jeg veldig glad for at vi fremdeles får lov til å opprettholde, i den grad det er mulig, et kunstbegrep som baserer seg på kvalitet, ja kall den gjerne elitær om du vil, og ikke bli en tumleplass for allverdens kulturpolitiske aspirasjoner. Det teorigrunnlaget du selv opererer på vitner om en fullstendig mangel på anerkjennelse av kunsten, eller av det estetiske feltet generelt, som kunnskapsregime. Kunstfeltets eneste claim to existence er vel nettopp at det kan bidra med en annen type erfaring. Dette ser jo du ut til å være helt enig med meg i, da jeg leser deg slik at kunst pr. definisjon er noe som skal unndra seg teori. Derfor synes jeg det er merkelig at du også opererer med et begrep om kunst som noe som skulle underlegges formålsrasjonalitet, at det primært skal være et middel til integrering og folkelig fornøyelse. I og med at det er dette som er ditt ankepunkt mot kunstteorien, hvordan harmonerer dette med idéen om at kunst skal unndra seg teori? Er ikke nettopp idéen at kunsten primært skal være en folkelig integrasjonsarena også grunnlagt på ganske sterke teoretiske implikasjoner? Implikasjoner som altså slår bena under det begrep om kunst jeg kan utlede av ditt angrep på teorien: at den per definisjon skal unndra seg teori? (dvs. rasjonalitet). Eller skal jeg forstå deg på en annen måte: at kunsten i dag er underlagt en feil type rasjonalitet, et feil sett av teorier? Det er jo i tilfelle en helt annen diskusjon, der “slipp kunsten fri”-retorikk nok må kontekstualiseres en hel del.
nok en gang: to reject theory is to accept the theory you have been handed.
Vassnes svarer i denne kronikken blant annet på Per Kvist sin kommentar i BT 30.10. Denne er desverre foreløpig ikke tilgjengelig på nettet, men vi prøver å få tak i den. Det gjelder også Paul Grøtvedts innlegg i debatten. Torgrim Eggens svar til Per Kvist finner du her >>
Nå er jeg litt usikker på om det finnes flere tråder om dette temaet, det virker å være hett rundt både teorien og kritikken om dagen. Men, godeste Bjørn Vassnes kom med en ny kronikk i BT i dag, Slipp kunsten fri!
Jeg er enig med han på i hvert fall én ting; kunstinstitusjonen er eurosentrisk, til det irritable. Og på en eller annen måte, enn hvor glad jeg er i kunstteori, så føler jeg han sier noe riktig også om dens posisjon i disse dager. Min enkle tanke er at kunsten ikke skal være basert på teorien, for teorien skal basere seg på kunsten. Å frigjøre kunsten høres også veldig flott ut, men jeg er ikke helt sikker på hva det egentlig betyr, annet enn hva Vassnes mener kunsten bør frigjøres fra.
Alt i alt koster det oss også 4300 kr. Den nigerianske piken som tilbyr sine tjenester like utenfor kan sikkert konkurrere på pris, men aldri i verden på innhold.
Torgrim Eggen, i restaurantanmeldelse for E24 Eksklusiv, 13 april 2007.
Det skulle selvfølgelig være Vassnes jeg mente.
Hvordan Vassenden kan kritisere teorien for å ha tatt makten over kunsten, når han samtidig mener at problemet med den er at den alltid kommer på etterskudd er vanskelig å forstå. Forholdet mellom kunst og kunstteori er jo til en viss grad symbiotisk, men som i tilfelllet med det institusjonelle kunstbegrepet og Bourriauds relasjonelle estetikk så er jo dette reaksjoner på en utvikling man har sett innen kunsten. Litt sånn som at når kartet ikke lenger passer til terrenget (et essensialistisk kunstsyn er ikke lenger anvendbart) så må man forandre kartet, ikke terrenget.
To reject theory is to accept the theory you have been handed.
(Gerald Rabkin, The Play of Misreading)
Heh.
Den kunstneren som tar seg tid til å lese Bjørn Vassnes sine kronikker om vitenskapens vidunderlige verden vil kunne lage en uforligenlig illustrasjon av kongeriket Norges mest ytterliggående vitenskapsfantast.
I én kronikk gikk han sågar ut og hevdet at forskningen i fremtiden forhåpentligvis ville overflødiggjøre søvnen! Og så får denne mannen seg til å hevde at verden tas i hekken av KUNSTteorier..?
Kunstteorier plager meg langt mindre enn vitenskapsteorier som vil frarøve meg nattesøvnen.
“Han mener at Vassnes sin påstand om at kunst taler til noe universelt menneskelig er en romantisk konstruksjon. “
haha. theory is the healing force of the universe. ayler is dead.
Burde ikke den riktige måten å konfrontere dette våset være den samme måten som Richard Dawkins håndterer “creationists” – ved å ignorere det?