Debatt rundt Nasjonalmuseets innkjøp av Unni Askelands kunst

Nasjonalmuseets direktør Allis Hellelands innkjøp av Unni Askelands kunst skaper reaksjoner i kunstmiljøet.

Allis Helleland. Foto: Nasjonalmuseet.

Da det i forrige uke ble kjent at Nasjonalmuseets direktør Allis Helleland har kjøpt inn malerier av Unni Askeland for 600 000.- på tross av innkjøpskommiteens anbefalinger utløste det en storm av reaksjoner i kunstmiljøet. NRK sin kritiker Jon Ove Steihaug omtalte innkjøpet som en «kunstfaglig skandale» og fikk støtte fra blant andre professor i Kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Øivind Storm Bjerke som mente at innkjøpet føyer seg inn i et bilde der Helleland har kjørt seg selv langt ut på sidelinjen. I går krevde kunsthistoriker og kritiker Marit Paasche at styreleder i Nasjonalmuseet, Christian Bjelland, må ta konsekvensen av den massive kritikken mot direktøren og trekke seg.

På NRK Kulturnytt i går krevde Kunstnerforbundets leder Hilde Marie Rognerud at Nasjonalmuseet kommer med en faglig begrunnelse for innkjøpet av Unni Askelands bilder. I dagens utgave av Kulturnytt krever opposisjonspolitikere i Stortingets kulturkomité det samme. Høyres representant i kulturkomiteen, Olemic Thommesen, forventer at museet gir en redegjørelse for ethvert innkjøp. Også Venstres representant i kulturkomiteen, Trine Skei Grande, krever full åpenhet, og mener Nasjonalmuseets ledelse håndterer denne saken svakt. Helleland kritiseres også for sitt innkjøp av to arbeider av kunstnerne Børre Sæthre og Martin Skauen den siste tiden, der direktøren handlet helt uten å ha kontaktet innkjøpskomiteen.

I Dagsavisen i går uttrykte kunsthistoriker og kritiker Marit Paasche til Dagsavisen at hun mener problemene ved Nasjonalmuseet strekker seg langt utover innkjøpet av Unni Askeland. Hun mener det totale fraværet av satsing på samtidskunstfeltet, etter at Helleland har avlyst en rekke arrangementer uten å komme opp med noen ny profil, vitner om at valget av Helleland som direktør var et feitrinn. Paasche mener ansvaret ligger hos styreleder Christian Bjelland, og at han bør ta konsekvensen og trekke seg. Paasche gjentok uttalelsen i Dagsrevyen i går.

Inntil i dag har både Allis Helleland og Christian Bjelland nektet å svare på kritikken. I Dagsavisen i dag svarer endelig Bjelleland at han ikke mener saken medfører at han må trekke seg. I artikkelen blir det klart at styrelederen hadde et møte med Helleland på fredag om de tre innkjøpene. I etterkant av møtet beklaget Helleland for museets ansatte at hun hadde brutt museets regelverk når hun kjøpte inn verkene av Skauen og Sæthre uten å sammenkalle innkjøpskommiteen.

Et av de omstridte bildene av Unni Askeland.

Når det gjelder kjøpet av Askeland ble innkjøpskommiteens hasteutvalg kalt inn. Men da majoriteten i kommiteen stemte mot, hevdet Helleland at hun hadde krav på dobbeltstemme. Dette står det imidlertid ingen ting om i Nasjonalmuseets regelverk. Helleland hevder at hun handlet utifra en muntlig overenskomst. Samtidig har hun foreslått endringer i regelverket som i fremtiden sikrer direktøren dobbeltstemme ved stemmelikhet. I Aftenposten i dag tar Christian Bjelland på seg skylden for ikke å ha informert Helleland godt nok om innkjøpsreglene ved museet og støtter Hellelands forslag til endringer av reglene.

I Kulturnyttsendingen i morges svarer Helleland på kravet fra kulturkommitemedlemmene og andre om offentlighet om begrunnelsene for Nasjonalmuseets innkjøp. (Hør opptaket her, klikk på Kulturnytt (20.02.08 08:05)). Her sier hun at det aldri har vært vanlig at innkjøpskommiteen har offentliggjort sine begrunnelser, men at hun ikke har noe imot det, men at det uansett må diskuteres med innkjøpskomiten før det eventuelt kan innføres.

Gårsdagens Klassekampen går nærmere inn på den kunstfaglige vurderingen av Askelands verk og snakker med avisens kritiker og redaktør for «Kunstmagasinet», Tore Næss, og med Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Tore Næss mener at grunnen til at Askelands kunst er så omstridt er at den bryter med et av de viktigste premissene for samtidskunsten som paradigme. Mens samtidskunsten fungerer allegorisk, forstår han Askelands kunst som mer modernistisk og ekspresjonistisk, og orientert rundt farge og materiale. Når det gjelder den tidligere resepsjonen av Askeland hevder Næss at mens hun stort sett har vært utstøtt av kritikerne fikk hun forholdsvis god kritikk for sin utstilling på Bjarne Melgaards galleri NAF i 1999. – Jeg forklarer dette så banalt som at når Melgaard gikk god for henne, var det ingen mulighet for de andre ikke å kaste seg på, sier Næss til Klassekampen.

Ina Blom er ikke enig i Næss sin definisjon av Askeland som modernist. Hun mener i stedet at Askeland tar i bruk det samme formspråket og de samme strategiene som popkunstneren Andy Warhol gjorde på 1960-tallet, men at det ikke er noen form for ny innsikt i bruken av strategiene. Blom mener Askelands strategier er det mest vareaktige man kan gjøre i kunsten i dag, og at det er grunn god nok til at Nasjonalmuseet ikke skal bruke 600.000 på det.

Bilder av Unni Askelands utstilling på Galleri Trafo finnes på galleriets hjemmesider