Like før sommeren sa Stine Hebert opp sin stilling som dekan ved Kunstakademiet på Kunsthøgskolen i Oslo, da var hun midtveis i en åremålsperiode på fire år. Hebert ønsket ikke å uttale seg til Kunstkritikk, og ifølge daværende rektor, Jørn Mortensen, skyldtes oppsigelsen personlige årsaker.
Hebert er ikke den første dekanen ved skolen som sier opp. I fjor sommer sluttet dekan for Teaterhøgskolen på KHiO, Jon Refsdal Moe, også han midtveis i åremålsperioden. Da åremålene til Ellen Aslaksen, tidligere dekan for avdelingen Kunst og håndverk, og Karianne Bjellås Gilje, tidligere dekan for Design, gikk ut i år, valgte ingen av dem å søke om forlengelse. De ønsker heller ikke å uttale seg til Kunstkritikk.
Da Måns Wrange begynte som rektor på KHiO den 1. august, var han klar over Heberts oppsigelse. – Beslutningen kom ikke ut av det blå, sier han til Kunstkritikk, men han vil ikke kommentere tidligere hendelser på Kunsthøgskolen.
Jon Refsdal Moe er åpen om årsakene til at han forlot stillingen. Han beskriver et avvik mellom stillingsbeskrivelsen og jobben han reelt ble satt til å gjøre.
– På jobbintervjuet ble jeg bare spurt om faglige visjoner og strategier, mens personalsjefen og studiesjefen ga klar beskjed allerede i min første arbeidsuke at jeg ikke kunne regnes som en faglig kapasitet fordi jeg ikke var sakkyndig vurdert, forteller Refsdal Moe til Kunstkritikk.
– På den ene siden hadde jeg hele det faglige og administrative ansvaret, men ingen å delegere administrative oppgaver til, og så fikk jeg beskjed om at jeg ikke telte faglig heller. Da har du faktisk ikke noe reelt mandat, bare et gigantisk ansvarsområde, sier Refsdal Moe.
Fra høsten 2016 skrev Refsdal Moe flere brev til ledelsen ved KHiO og uttrykte frustrasjon over manglende myndighet til å delta i undervisning og utvikling av avdelingens faglige virksomhet. I tillegg beskriver han en uklar ansvarsfordeling mellom avdelingsledere og skolens felles administrasjon, noe som skapte grobunn for mistillit, dårlig arbeidsforhold og redusert faglig kvalitet.
Kollegiale utvalg
I et notat som gikk ut til alle ansatte 16. mai 2018, tok daværende rektor Jørn Mortensen opp dekanenes rolle på Kunsthøgskolen. Notatet beskriver dekanens ansvarsområde som svært stort og krevende, og anbefaler at dekanenes fullmakter reduseres og spisses.
I tillegg foreslo Mortensen å flytte flere faglige beslutninger fra dekanene til tre tverrfaglige kollegiale utvalg med ansvar for henholdsvis doktorgradsprogrammet, forskning, og utdanning. I følge notatet skal utvalgene «sikre involvering av ansatte i undervisnings- og forskerstillinger i fagstrategiske spørsmål på institusjonsnivå». Rektoren ville opprette de kollegiale utvalgene gjennom et styrevedtak samme høst.
Notatet møtte motstand blant flere fagansatte som skrev et felles brev til styret og advarte mot den raske saksbehandlingen, og å redusere kravet til dekanenes faglige kompetanse.
– Jeg tror dette med å flytte ansvar fra dekanene må være en misforståelse, var Jørn Mortensens svar da Kunstkritikk spurte om hans reaksjon på brevet, før han gikk av. – Dekanene har faglig administrativt ansvar for sine avdelinger i henhold til delegasjonsbeskrivelsen. Denne er ikke endret. Ambisjonen med de kollegiale utvalgene var å finne modeller for involvering av ansatte i undervisnings- og forskerstillinger på institusjonsnivå. Dette er blitt spesielt viktig etter at KHiO ble vitenskapelig høgskole med eget doktorgradsprogram.
Saksbehandlingen ble bremset, og en arbeidsgruppe ble nedsatt for å utrede etableringen av kollegiale utvalg. I februar 2019 leverte gruppen et forslag om å opprette utvalg for forskning, utdanning og doktorgrad, i tråd med rektorens notat. I forslaget flyttes blant annet kvalitetsansvaret for utdanningen og revisjon av studieplaner fra dekanen til utvalget for utdanning.
Forslaget ble sendt ut på høring, hvorpå avdelingene Kunstakademiet og Kunst og håndverk leverte spesielt kritiske tilbakemeldinger. I Kunstakademiets høringssvar, forfattet av professor Mike Sperlinger, beskrives utvalgene som toppstyrte og lite demokratiske. Flere avdelinger er også bekymret for arbeidsmengden til medlemmene av de nye kollegiale utvalgene og hvor ressurser skal hentes fra.
En annen løsning
– Forarbeidet denne gruppen har gjort er et bra utgangspunkt og kan ikke bare kastes i søppelkassen, sier Måns Wrange. Han mener skolen mangler et tverrfaglig organ mellom avdelingene og styret hvor fagansatte og ledelse kan diskutere større, felles saker. – Men fordi dette har blitt så politisk ladet vil jeg begynne på nytt. Jeg kan si det som så: vi skal titte på analysen, men kanskje finne en annen løsning.
Skal dekanene være med i den faglige utviklingen og oppfølgingen av utdannelsen, eller er det en ren administrativ stilling?
– I min bok leder dekanen den faglige utviklingen og kan som faglig leder også sitte i ansettelseskomiteer. Det er en såkalt faglig-administrativ rolle. Vi kan sammenligne stillingen med sjefen for en kunsthall som har ansvar for programmering, i tillegg til personal, strategier og budsjetter. Hvis du ikke har kontroll over budsjettet, personalsaker eller organisering, mister du innflytelse.
En annen diskusjon er hvorvidt dekanene skal være sakkyndigvurdert. Blir dette aktuelt?
– Jeg vil at dekanene skal ha det faglige ansvaret på sine respektive avdelinger. Jeg har en strategi for dette, og det handler om å fremfor alt sikre legitimitet inn mot institusjonen. De nylig ansatte dekanene er alle fremstående kunstnere i sitt felt. Deres faglige kompetanse i sine kollegers øyne råder det ingen tvil om, men om det rent formelle er et problem, skal vi ordne det. Mitt prinsipp er at systemet skal tilpasses etter kunsten, ikke vice versa.
Inntil videre fungerer professor Marthe Ramm Fortun som dekan ved Kunstakademiet, og stillingen skal ifølge Wrange lyses ut om kort tid. – Jeg vil gjøre dekan-stillingene så attraktive som mulig, en jobb jeg selv skulle ville hatt. Det er mitt utgangspunkt.
