Hans Ulrich Obrist, A Brief History of Curating, Zürich: JRP/Ringier, 2008
A Brief History of Curating er en samling intervjuer Obrist har gjort med elleve sentrale, eldre kuratorer, både uavhengige og museumsansatte, i løpet av de siste femten årene. Hovedtyngden ligger på kuratorer fra den tysktalende delen av Europa og fra USA. I motsetning til mye sjargong-preget prat om kuratering er dette en meget interessant bok.
Interessen for kuratering er oppadgående, det er helt tydelig, også i norsk sammenheng. I Bergen avsluttet man nylig et tre-dagers internasjonalt seminar viet biennale-fenomenet og en ny norsk bokutgivelse titulert Kurator?, «viet kuratorrollen i samtidskunsten», har nettopp kommet. Et nytt nett-tidsskrift utelukkende viet kuratering, kalt oncurating.org (tilknyttet Postgraduate Program in Curating ved kunsthøyskolen i Zürich, ZHdK) er også nylig startet opp, for bare å nevne noe. Kurator-diskursen eser ut, den uavhengige kuratorrollen er i ferd med å institusjonaliseres, profesjonaliseres og byråkratiseres. Et vesentlig moment i så måte er formaliserte utdannelser som autoriserer kuratorer. I Norge er det forøvrig Kunsthøgskolen i Bergen sitt toårige deltidsstudium i «Skapende kuratorpraksis» som for øyeblikket råder grunnen på dette området.
Det som ser ut til å være en bieffekt av denne institusjonaliseringen, er at diskusjonen omkring kuratering i endel sammenhenger antar konturene av å lukke seg rundt seg selv, som et eget felt med sin egen sjargong. Som f.eks. når man opplever kuraterte utstillinger hvor nettopp kuratering er utstillingens hovedfokus. Fra å ha handlet om nødvendigheten av å synliggjøre at en utstilling aktivt etablerer en kontekst som styrer forståelsen av kunstverk i bestemte retninger og dernest bruke dette som en spore til å diskutere kunstens situasjonsbestemte mening, synes det som om kurator-diskursen er blitt et mål i seg selv.
 |
| Pontus Hultén |
Hans Ulrich Obrist er den som fremfor noen har inkarnert den globalt allestedsnærværende kurator, en event-maker med base i Paris/London som har en utrolig produksjon, visstnok omkring 150 utstillinger siden 1991. Gjennom sin ekspertise når det gjelder å eksperimentere med utstillingsmediet, så vel som publisering, har han fått en sterk maktposisjon i dagens samtidskunst, og ble nylig kåret til nummer en på listen over kunstlivets hundre mektigste av tidsskriftet ArtReview. Her hjemme har han fra sin posisjon på Serpentine Gallery f.eks. samarbeidet med Astrup Fearnley Museet om flere prosjekter. For Musée d’art Moderne i Paris laget han i 1998 Nuit Blanche hvor han lanserte det som i etterkant ble diskuterte som «det nordiske mirakel».
A Brief History of Curating er en samling intervjuer Obrist har gjort med elleve sentrale, eldre kuratorer, både uavhengige og museumsansatte, i løpet av de siste femten årene. Hovedtyngden ligger på kuratorer fra den tysktalende delen av Europa og fra USA. I motsetning til mye sjargong-preget prat om kuratering er dette en meget interessant bok. Den gir glimt av en sammensatt institusjons- og kuratorhistorie gjennom de siste femti år. Den omfatter toneangivende kunsthaller, museumsinstitusjoner og Documenta. De intervjuede beskriver sin egen kuratorvirksomhet og reflekterer rundt utstillingen som medium og fremveksten av samtidskunst-feltet siden 60-årene.
Det er ikke vanskelig å være enig med Obrist når han skriver: «There’s an amnesia when it comes to the history of curators, and the history of exhibitions too.» Kunsthistorie er ofte i stor grad en historie om objekter. De kuratoriske og museale praksiser som rammer inn disse verkene og definerer hvordan denne historien blir skrevet, får ofte liten oppmerksomhet. Noe av det beste ved disse intervjuene er at de bidrar til å rette på en slik skjevhet. På den måten gir de dagens ofte ganske historieløse kurator-diskurs et tiltrengt historisk perspektiv.
Obrist stiller upretensiøst spørsmål omkring de utstillinger, museumsinstitusjoner og generelle omstendigheter som formet virksomheten til legendariske skikkelser som for eksempel en Pontus Hultén, Harald Szeemann, Johannes Cladders, Walter Hopps, Seth Siegelaub og Lucy Lippard. Intervjuene formidler mye innsikt ervervet gjennom lang erfaring fra noen av de som har vært med på å prege den formidlingen av moderne og samtidig kunst de siste tiårene. Det er til tider fascinerende å komme på innsiden av det som i dag fremstår som en kanoniserte historie.
En viktig historisk figur som flere steder trekkes inn er Alexander Dorner og hans nyskapende utstillingspraksis som direktør for Landesmuseum i Hannover fra midten av 1920-tallet og til han valgte å si opp sin stilling i 1937 pga. nazismens fremmarsj. Dernest blir det tydelig hvilke som var de viktigste institusjonene for moderne og samtidig kunst på 1960-tallet og fremover: Kunsthalle Bern (Franz Meyer og Harald Szeemann), Haus Lange i Krefeld og Städtisches Museum i Mönchen Gladbach (Cladders), Stedelijk i Amsterdam (Wilhelm Sandberg), Moderna Museet og Pompidou-museet (Hultén), MoMA i New York (Alfred Barr) – foruten Documenta-utstillingene.
 |
| Harald Szeemann |
Intervjuet med Pontus Hultén er et av de mest interessante i mine øyne. Det synliggjør til fulle hvilken sentral internasjonal museumsmann han har vært. Hans utgangspunkt var et kunstnerisk miljø i Paris på femtitallet, hvor han hadde kontakt med Marcel Duchamp så vel som en krets omkring Galerie Denise René. Ut fra dagens perspektiv er det ikke minst interessant å se hvordan han helt tidlig laget utstillinger med utpreget tverrkunstnerisk og interdisiplinær karakter (som «Art in Motion» i 1961), inspirert av den praksis han så blant mange kunstnere. På Moderna Museet var det utallige av aktiviteter i tillegg til billedkunst – både dans, teater, litteratur og film var viktige elementer. Moderna ble stedet hvor et interessert publikum fikk oppleve datidens eksperimentelle kunstscene i hele sin bredde. Et annet punkt hvor Hultén var tidlig ute, var hans måte å involvere publikum aktivt (som med det overskridende prosjektet «Hon» fra 1966). Som han sier i intervjuet er museets oppgave «to create a public . . . an audience that trusts the institution». Publikum er ikke en gitt størrelse, publikumsinteresse er tvert imot noe en institusjon må gjøre seg fortjent til. Det er også tankevekkende å høre Hultén kommentere utopisk-radikale utstillingsprosjekter som Poetry must be made by all! Transform the World (1969) og Utopians and Visionaries 1871-1981 (1971). En slik «la hundre blomster blomstre»-strategi kan i dag fremstå som umulig og naiv. Samtidig lever mange av disse ideene videre som idealer i mye av dagens kunst og kurateringsdiskurs (ikke minst knyttet til relasjonell kunst) – men nå ofte beheftet med en form for akademisk-politisk korrekthet. Uansett, Hultén og hans generasjonsfeller har gått opp veldig mange stier som dagens kurateringsdiskurs er nødt til å opparbeide seg et historisk reflektert forhold til.
Obrist møter også Harald Szeemann, som på mange måter er faderskikkelsen til dagens uavhengige kuratorer. Etter å ha ledet Kunsthalle Bern fra 1961-69 valgte han å være fri kurator med sitt «Agentur für geistige Gastarbeit» og senere sitt «Museum of Obsessions». Hans utstilling When Attitudes Become Form (1969), den siste i Bern, har i ettertid blitt herostratisk berømt som den første utstillingen som for alvor synliggjorde hva som beveget seg i etterkant av minimalismen, i form av prosessuelle og konseptuelle tilnærmingsmåter som satte institusjonen på ende. Kunsthallen var ledet av et kunstnerstyre som i harnisk sørget for å sette Szeemann under administrasjon og han forlot institusjonen. Som han sier: «a new exhibition style was born – one of structured chaos». Hans Documenta 5 i 1972 er også blitt kanonisert som en avgjørende utstilling for 1970-årene. Det er tankevekkende å høre hva han gjorde som en reaksjon på Documentas mastodont-format. I en privat leilighet laget han utstillingen «Bestefar», som besto av hans egen bestefars eiendeler og de redskapene han brukte i sitt yrke som frisør, også en slags kunstner. Det viser hvordan perspektivene bak Szeemanns praksis går langt videre enn bare det å være herold for ny kunst.
