Med tittelen «Samisk vrede» – hentet fra verk av den samiske kunstneren Carola Grahn – spør Norsk kulturråd i dagens årskonferanse hvor det sterke politiske engasjementet i samisk kunst kommer fra og om det samiske anerkjennes i den nasjonale fortellingen.
Konferansen holdes på Det Norske Teatret i Oslo, og en av innlederne, direktør Katya García-Antón ved Office for Contemporary Art Norway (OCA), forteller i dette intervjuet om OCAs arbeid med samisk kunst de siste tre årene.
Det er i år 100 år siden det første samiske landsmøtet i Trondheim, 40 år siden Alta-aksjonen og 20 år siden Kong Harald ba norske samer om unnskyldning for fornorskingspolitikken.
OCA har rettet fokus mot forholdet mellom kunst, miljø og aktivisme i Nord-Norge med en særlig oppmerksomhet rundt den samiske befolkningens historie og nåværende situasjon i det toårige prosjektet «Tanker fra verdens ytterkant. Perspektiver fra nord», som avsluttes i desember.
Intervjuet ble foretatt på engelsk.
What do you think about the timing of the focus on Sami art and culture right now, and about Arts Council Norway’s motivations for doing so?
The timing is excellent given this is the year of Tråante 2017 and the major recognition Sami artists are gaining internationally. This is happening as a consequence of a historical and art historical process that started with the social justice, and environment, mobilisations of the ’60s involving Indigenous and non-Indigenous peoples. I understand the Congress will facilitate a lot of knowledge about the situation right now regarding Sami practitioners and institutions, and position it within a global discourse. And I very much hope it will galvanise the arts communities outside of Sápmi into action for the future.
One of the questions that are raised in the programme is whether or not Norwegian cultural workers have enough knowledge about Sami art, history and reality. Do you think so?
Sadly the answer to this – and this is a generalisation to which there are always good exceptions – is a rosounding no. There is an urgent need for Norwegian professionals in the arts and in media to align institutional structures, competences and practices to international standards, and these are decolonial standards. This means that Sami professionals need to be integrated urgently within major national institutions across Norway and the Nordic region so that Samis are not only narrating their own histories and presents, but also become instrumental in facilitating the indigenisation of Norway’s institutions.
OCA’s programme Thinking at the Edge of the World. Perspectives from the North will officially end this year. In this final stage of the programme, can you reflect on what direction the programme has taken?
In OCA our considerations regarding Sápmi started in earnest in 2014. At the time we discussed presenting a Nordic Pavilion project based on the Mázejoavku’s (Sami Artists’ Group) work; their significance was already clear to us then. But we realised too that we couldn’t approach this project without embarking on a full understanding of Sápmi’s recent history, intellectual and artistic, and this required time, relationship building, a great deal of learning and institutional critique in the process. We knew from the start this would be a decolonial learning curve for us, and our intention was to make it a sustainable one for the institution. We didn’t expect the speed at which the international community have reacted to the programme, and this illustrates the extent to which thinking and practice in Sápmi are at the cutting edge of global discourse today.
Several of the Norwegian artists who participated at Documenta 14 – arguably the world’s most important art exhibition – were part of the designated programme for art from Sápmi. Can you detail how OCA functioned as a mediator in this process?
Eight Sami practitioners were included in Documenta 14 – Máret Ánne Sara, Britta Marakatt-Labba, Synnøve Persen, Keviselie (Hans Ragnar Mathisen), Mette Henriette, Iver Jåks, Niillas Somby and Joar Nango. Nango’s project also invited other Sami and Indigenous peers. I knew Documenta 14 director Adam Sczymzyk and the head of publications Quinn Latimer as we all worked in Switzerland during the same period. I had a strong understanding of the kind of direction Documenta 14 would take. And having started our engagement in Sápmi back in 2014, I realised that this was a part of global artistic history that made perfect sense for Documenta. From then on, the goal was to facilitate the best possible conditions for them to make their decisions. This involved the Symposium we curated in the Sami Parliament, bringing together Documenta and Sami artists and thinkers of different generations; and after this, organising a research journey for them in Sápmi. Once a selection was made by the Documenta team, our grants system came into operation, as it always does in these cases.
Can you say something about the repercussions of the project? What feedback has OCA had on their commitment to Sami art?
Amongst the Norwegian arts community the feedback has changed over time. When we started out it was often said that this was an exotic interest. This word was often employed. It was also said that the North was a vast area with very little activity, so why such a focus? These were signs of the colonial thinking still embedded in Norway today. Sápmi is not exotic, nor are demographics an indicator of importance within global discourse. Today, we are getting a more nuanced form of response from the Norwegian community, and very often great support for our work and recognition of the need for it to continue.
What are your thoughts on the media coverage of the Sami participation in Documenta 14?
Thinking about mainstream media – press, radio and TV – it was remarkable that international attention in the press was strong and enthusiastic, and in Norway it appeared as if Documenta hardly existed.
To what degree and in which ways do you think the focus on Sami art this year might have affected the way the Norwegian art sector relates to Indigenous peoples’ art and cultures?
What is essential is not how to react to Indigenous people, but how to engage with a history of colonialism in which Norway and the Nordic region have been entangled for centuries, and to comprehend that the image of Norway abroad as a beacon of social justice and as a political mediator does not correspond to the reality at home. The art world has an ethical imperative to decolonise. Over the last decades this has been happening at a rapid pace across the world, and it would be embarrassing if Norway continued to lag behind. I believe we are all in the art world because we are passionate about the world around us, and it is important to remind ourselves that we have the power to effect change through our own institutions and practices through what is called the three Ps – de-canonising and decolonising Personnel, Programmes and Publics.
At OCA, our commitment continues into the future. In 2018 we will launch Sovereign Words, during the Dhaka Art Summit, bringing together Indigenous art writers from across the globe, including 4 Sami peers; and we will inaugurate the exhibition Let the River Flow. The Sovereign Will and the Making of a New Worldliness (working with a Sami Advisory Group) which will focus on the Alta Action and its legacy today. Furthermore we are building new working methods with our sister agencies in Finland and Sweden to engage with Sápmi together across the Nordic region and internationally, as well as collaborate with arts councils in Australia, Aotaroa/New Zealand and Turtle Island/Canada. Our commitment is also systemic – early next year we will announce that for the first time our grants jury will have a permanent Sami advisor in its fold (in a rotating position). And we are also discussing how to align our internal structures with best practices regarding the Indigenous agenda.
Hei Niilas,
Så vidt jeg kan forstå mener du at vi foretar feil prioriteringer i vår nyhetsdekning. Du er uenig både i hva vi dekker og hva vi ikke dekker, og mener at vi burde prioritere samisk kunst høyere. Det gjelder blant annet vår dekning av den samiske kunsten som ble vist under Documenta. Du påpeker også en hel generasjons nordiske kritikeres manglende interesse for samisk kunst.
Vi kan være enige om at Kunstkritikk dekker en altfor liten del av det norske og nordiske kunstfeltet. Vi må prioritere innenfor våre ressurser. Og vi velger bort enormt mye. Faktisk det meste. Når det gjelder Siv Jensens Pocahontas-kostyme og Joar Nangos forkastede kunstverk i Kvam kommune så har vi hatt begge sakene til vurdering, men foreløpig prioritert annerledes.
Jeg sier at vi ikke tar representative hensyn i vår dekning, men selvfølgelig gjør vi det til en viss grad. Vi vet hvilke grupper som er underrepresentert i kunstfeltet og forsøker å være en positiv kraft i den forstand at vi er ekstra oppmerksomme på hva disse gruppene gjør og hva de står for. Men vi vurderer hele tiden dette opp mot vår redaksjonelle profil, som tilsier at vi ikke skriver om samisk kunst fordi den er samisk, men fordi den er interessant, eller fordi den kan bidra til å justere våre forestillinger om hva som er interessant kunst. Dette er en balansegang, og vi er på ingen måte ufeilbarlige i vår praksis. Derfor trenger vi påminnelser som den du kommer med.
Jonas Ekeberg
Hei Jonas,
Jeg er ikke enig med argumentet ditt i det hele tatt. La meg forklare hvorfor.
For noen uker siden kledde finansministeren (hun rasisten i FRP som misliker samer og minoriteter) seg ut som Pocahontas, i kjølvannet fulgte en særdeles etterlengtet samtale om kulturell appropriasjon, som dessverre kunstkritikk glatt ignorerte, igjen, på tross av enormt medie oppstyr. Derimot velger redaksjonen å ta kontakt med Sandra Mujinga angående et maleri som ble stilt ut på Whitney museet i USA for noen måneder tilbake, altså, ikke i nærheten av det som skjer i Norge. Problemstillingen, om jeg ikke tar feil her, er mye av den samme, strukturell rasisme og kulturell appropriasjon, hvem som får lov og snakke og hvem som ikke får lov, og ikke minst, representasjon, hvem som representere hvem osv. Å ja, jeg er klar over globaliseringen og hvordan ting som skjer andre plasser enn Norge er av interesse for det norske kunst feltet. Men vi skyter ikke ned svarte mennesker på gata i Norge slik de gjør i statene, så her skjønner jeg ikke biasen. Man skulle tro at kunstkritikk`s offentlige rolle inkluderte det som er av interesse for det norske kunst feltet, som nå er inkluderer samiske kunstnere, eller hur?
Det samme gjelder medie oppstyret rundt Joar Nango`s offentlige kunstverk i Kvam, hvor var dere? Hadde dette vært en norsk, svensk, finsk eller dansk kunstner, stort sett en mann, hadde dere vært på plass med en artikkel, dette er hevet over enhver tvil. Hva gjelder Documenta, handler det ikke om å plassere samiske kunstnere og samisk kunst i en spesiell kategori som trenger ekstra hjelp eller fokus, slik denne artikkelen eksemplifiserer. Det handler om at dere, Skandinaviske kritikere, aktivt har unngått den generasjonen med samiske kunstnere som stilte ut under Documenta. Da tenker jeg spesielt på Iver Jåks, Britta-Marakatt Labba og den samiske kunstnergruppen. Her hadde dere en utmerket mulighet for å bli bedre kjent med vår felles kunsthistorie gjennom en serie artikler som kunne belyst, ikke bare skandinavisk kolonialismen, men også den faktiske kunsten som har blitt skapt i nord områdene.
Kjære Niilas Helander! Vår dekning av samisk kunst kunne absolutt vært bedre, men vi forsøker å nærme oss emnet. I år har vi blant annet skrevet en utfyllende kritikk av Pile ó Sápmi i Tromsø i januar og Tråante 2017 i Trondheim i februar. Vi forsøker også å lytte når samiske og andre minoriteter ytrer seg, men det er klart at det har en ekstra verdi når direktøren for OCA kan gi et slikt perspektiv som hun gjør i denne artikkelen. Om forholdene for samisk kunst og kultur skal bli bedre trenger vi både stemmer innenfra og utenfra.
Når det gjelder vår dekning av Venezia og Documenta, så tas det ingen representative hensyn, utover de den enkelte skribenten mener er relevante. Samiske eller norske kunstnere får med andre ord ingen særskilt oppmerksomhet, bortsett fra i de nasjonale paviljongene i Venezia. Jeg tror heller ikke samiske kunstnere er tjent med det. Den positive effekten av samisk tilstedeværelse i disse utstillingene er i stedet resultatet av at det rettes mange ulike typer oppmerksomhet mot fenomenet over tid, for eksempel i nasjonale medier, sosiale medier, spesialiserte medier som Kunstkritikk og arrangementer som Norsk kulturråds årskonferanse. Det tror jeg har en enorm betydning.
Ordet minoritet, som på tysk er Minderheit, betyr “en manglende evne til å bruke ens intelligens uten veiledning fra en annen.” Det har i flere år vært samiske skribenter og kunstnere som har sagt ifra om denne problemstillingen som her blir tatt opp. Hvorfor det er slik at dette kun kommer til overflaten når det atter en gang er en ikke-same som utrykker frustrasjon er kritikkverdig, for å si det mildt.
Jeg vil videre påpeke at kunstkritikk under Venezia biennalen ga en hel anmeldelse for kun å skrive om den danske paviliongen, i tillegg til en separat artikkel for biennalen som helhet. Nasjons fokus med andre ord, når Europa nå dreier seg mot den ekstreme høyre siden. Hva gjelder Documenta, på tross av tre artikler, ble de samiske kunstnere gitt et par linjer, men ikke mer, dette på tross av at redaktøren i ettertid skriver en krass kritikk av internasjonale kunst mediers manglende fokus på urfolk og den underliggende tematikken, som jo var kolonialisme og av-kolonisering. Litt selvkritikk må det vel være lov å etterlyse her?