Mange har fått med seg disse lysende uglene til Oscar Eriksson Furunes nå, snillrikt plassert og prisbelønt på årets høstutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Langt færre, vil jeg tro, har giddet å lese seg til hva som motiverer deres tilstedeværelse, og det blir for enkelt å bare resirkulere det erkekryptiske utsagnet fra Twin Peaks – virkelig et opplagt skudd på åpent mål, men samtidig umulig å la være, så la meg si det med en gang sånn at vi blir ferdig med det – det er, hvordan man enn vrir på det, tross alt korrekt informasjon: The owls are not what they seem.
Uglene er, som det meste annet Furunes fyller opp sin utstilling på Kjøpmannsgata Ung Kunst i Trondheim med, deler av et kodifisert system – med regionale variasjoner og varianter – fra den gang det var kriminelt å være skeiv, og et helt miljø derfor måtte holdes mest mulig hemmelig. Kort forklart: hvis uglene lyser er snuten enten på vei, eller befinner seg allerede inkognito i lokalet. En slitsom tid, og verken særlig lenge siden eller nødvendigvis langt unna i fremtiden. Eller, for den saks skyld, veldig geografisk perifer.
Så kan man si at dette queerhistoriske utgangspunktet òg er skjult, på en måte – det er ikke altfor mange av oss som kjenner til, eller øyeblikkelig relaterer til, at lamper formet som ugler ble brukt som varsling i det homofile miljøet i Nederland i perioden 1920-1960. Det er tross alt en stund siden. Hadde jeg ikke lest meg til det, ville tankene mine kretset rundt mer eller mindre vedtatte symbolske betydninger i møte med det som i første rekke ser ut til å handle om den type kitsch-objekter som over tid har fått den patinaen som markerer en genuin nostalgi og sentimentalitet over definitivt tapt tid og like tapte omstendigheter, og som derfor kan selges dyrt på Ebay til fanatiske samlere. Og selv om man skulle se det sånn og helt ignorere kunstnerens intensjoner, vil det å samle sammen et antall – de er ganske mange og the more the merrier, spør du meg – for å la dem tennes og slukkes i forsiktig tempo, uansett være noe magisk.
Disse tingene er jo spesielle – der er ikke to som likner hverandre, og på flere av dem er det strengt tatt bare øynene som lyser opp resten av fuglen. Verket, Nightwatch, eksisterer i flere versjoner, men effekten er den samme; ikke så mye en feiring av det som er vunnet, som det er en påminnelse om det som er tapt. Det er selvsagt individuelle erfaringer som spiller inn og det kan være at det bare er meg, men jeg vil tro at flere vil ha godt av å sitte foran dette litt lenger enn det opprinnelig var tenkt.
Det er et sentralt arbeid, både her og i den kollektive bevisstheten. Men det lønner seg altså noen ganger å lese infoskriv, også fordi de serier av fotografiske arbeider som på mange måter bærer hele denne utstillingen, på omtrent den samme måten kunne ha latt seg bortforklare som en i første rekke like intrikat som forførende måte å presentere fotografi på, uavhengig av innhold. Verksbeskrivelsen er «støpt polyester, pigment, stål», men hvordan selve prosessen foregår aner jeg ikke, og det er heller ikke så viktig, for resultatet har den samme besnærende kvaliteten som uglene; du bare vet at det er mer her enn det du egentlig ser, selv om du ikke vet hva det er du ikke vet. Bildene presenteres i nesten monokrome (mest rødt og blått) serier av like store – og tykke – bilder.
Det ville typisk nok vært like lett å overse den faktiske agendaen her og bare falle for det estetiske. Men fotografiene har sin opprinnelse i diverse skeive arkiv. La meg nevne et par eksempler: 35 bilder fra åpningen av Labyrinth (en klubb for kvinner som vil danse med kvinner) i Amsterdam – ingen tidsangivelse i pressemeldingen, men de motstridende tingene som kommer opp ved å google stedet plasserer øyeblikket i andre halvdel av 1980-tallet. Et tredelt bilde av en person (hode, midtparti, føtter) fra arkivet til Eva-Lisa Bengtsson (1932-2018), en forkjemper for transpersoners rettigheter. Etter alle tidsmarkører å dømme er bildet tatt på 1960-tallet, men det bare gjetter jeg meg til. Er personen mann eller kvinne? Ja, definitivt. 16 bilder fra et foam party (Driver noen fortsatt med den slags? Jeg spør for en venn) på klubben DTM (Don’t tell mama) i Helsinki 1996.
Alle disse bildene er, muligens som en effekt av bearbeidelsen og prosessen, såpass fragmenterte og diffuse som fotografier at de fremstår som noe halvveis inn i ren abstraksjon. Akkurat som uglene fungerer de i første rekke som et universalt ekko av noe ugjenkallelig tapt. Noe man kom til å huske flere tiår etterpå. Noe sårt noe man ikke har lyst å snakke om, et hjerte som slår i utakt, og noe man òg godt kan stå og se lenge på mens man pønsker på hvor det gikk galt, eller om det bare gikk over.
Det er mer. En lydinstallasjon med det som skal være en russisk sang fra Sovjetperioden, Fly duer, for barnekor – og herfra kommer selvsagt utstillingens tittel: «Fly duer, fly» er første strofe i sangen, og verklisten kan opplyse om at det ble brukt som kode blant homofile menn om at snuten var på vei – omtrent som uglene i Nederland altså, hvor det forsiktig sagt per i dag er en tanke mer liberalt enn i Russland. Gulvet er dekket av knust glass, og mens jeg går omkring der inne sånn at det knitrer av skrittene mine dukker en forskremt ungdom opp i døråpningen, ser helt paralysert på alt det knuste glasset i to sekunder og snur. Noe som får meg til å reflektere over om ikke den ultimate opplevelsen ville vært å ta av skoene før man går inn.
Det ligger jo ikke lite smerte bak både arkiveringen og bearbeidelsen av skeive erfaringer, uansett hvor på kartet man søker. Det er en grunn til at vi har Pride, men det er òg en grunn til at det noen steder er forbudt, og det er dét som sakte kryper over en her: det som var forbudt kan kanskje over tid ha blitt lov, men det som er lov i dag kan bli forbudt i morgen, gitt at en frustrert majoritet har en minoritet tilgjengelig å stigmatisere.
Det kan virke merkelig at folk skal mene noe om ting de ikke har noe med, men de gjør det med glede hvis de ikke har noen egne hemmeligheter, og omstendighetene ellers er i ubalanse – og det er de jo; fremtiden ser ikke påfallende lys ut for øyeblikket. Det er ikke så alt for lenge siden homofili forsvant som sykdomsdiagnose. I Sverige ble den visstnok strøket etter at alle homofile i Stockholm synkront ringte jobben sin samme dag og sykmeldte seg («Jag kan inte komma på jobb i dag, jag är bög», og dagen etter: «Nej, det har inte gått över, jag är fortfarande bög»), og vi kan så klart humre over det i ettertid – det er jævla vittig – men hvis noen hadde prøvd seg på det stuntet i Uganda i dag, ville de ha endt opp med 20 år i fengsel, hvis de ikke bare hadde blitt henrettet med én gang.
Man kan ikke stole på folk flest – de kan få det for seg å utrydde et helt folk på en dårlig dag. Og foam party på gay disco i 1996 … Boris Jeltsin var president i Russland, og han var bestandig litt brisen. Det der øyeblikket som er gravd opp av arkivet, omtrent midt i mellom Berlinmurens fall i 1989 og angrepet på World Trade Center i 2001, er – og det går ikke an å forstå det annerledes – virkelig tapt. Og det er ikke mange steder på kartet hvor uglene ikke trenger å lyse med full styrke.