Utstillingen tillater kun å la seg betrakte i sideblikket, men er urokkelig i sin motstand mot ytterligere undersøkelse.
(Available in english here >>)
Det var nok en naturlig reaksjon fra en avantgardekunstner som Allan Kaprow, da han senere i livet valgte å distansere seg fra kjernebegreper i sin egen kunstnerisk praksis, som engang hadde stått for et radikalt innhold, men som etterhvert hadde blitt inkorporert i vokabularet til den stadig voksende amerikanske kulturindustrien.
«Happening» var et av disse ordene som gjerne ble assosiert med Kaprows praksis, og hvis utvikling må ha vekket hans sterke ubehag. Etterhvert som det vokste i popularitet forsvant sammenhengen som det engang framkom i, og ordet ble forvandlet til en karikatur av seg seg, til et tomt semantisk skall. Ordets tilsynekomst i reklamespråket må ha innebåret en spesiell ironi for denne kunstneren, som i store deler av sitt liv forsøkte å utvikle et arbeide som var motstandsdyktig mot nettop dette.
Kaprows begrep «environment», har ikke blitt utsatt for en slik symbolsk vold i form av dekontekstualisering. I stedet for en vulgær transformasjon av selve ordet, har et nytt ord vokst fram i dets sted, et ord som står for et grunnleggende skifte i innstillingen til både kritikk og kunstproduksjon. På en måte understreker det nye ordet «installasjon» alt det det mangler i forhold til det opprinnelige: Mens et «environment» peker på sin rolle som vertskap for en gruppe tilskuere eller deltagere som er med på å skape verket, avstår installasjonen fra en slik rolle. I stedet for å fungere som et felt for menneskelig aktivitet, reduserer den dette feltet til et estetisk objekt: riktignok et estetisk objekt man kan spasere gjennom, inn i og rundt, men likevel langt fra den «omgivelsen» Kaprow beskriver. Denne endringen er av avgjørende betydning, og peker blant annet på en spesiell utmattelse innen den modernistiske kritiske bevegelsen som Kaprow arbeidet innenfor.
Det at environmentet gjennom omdøpingen til installasjon vendte tilbake til en tidligere form for kunst, kan godt sees som et strategisk tilbakeskritt til et kjent sett av kritiske metoder fra deler av den profesjonelle kunstverdenen. De som ikke var villige til å gi opp sine etablerte verktøy – for ikke å snakke om handlemåter! – når de laget, tenkte over eller skrev om kunst i forhold til kritisk nyskapning, men som ikke var bakstreverske nok til å ignorere den nye kunsten helt og holdent.
 |
| Børre Sæthre, Stealth Distortion, 2008. Courtesy the artist. Photo: Matthew Septimus. Courtesy P.S.1 Contemporary Art Center |
Mens Kaprows environments lar oss se oss selv i sin spesielle semiotiske økologi, er det aldri et bilde av oss selv som viser seg i verket. Selv om vi som tilskuere blir en del av et environment, lar ikke kunstneren oss se oss selv i de idealiserte formene og figurene som utgjorde en så stor del av den vestlige kunsten i forkant av den modernistiske kritikaliteten. Det er i vårt forhold til verket selv, at det gravitasjonspunktet i en potensielt kritisk kunstbetraktning befinner seg, hvor formen kan gi makt til betrakteren og hvor kunsten finner sted.
Børre Sæthres arbeid er eksemplarisk for skiftet fra dette en gang kritiske senteret. I tredje etasje i New Yorks P.S.1, forbi de blinkende LED-radene som inviterer museumsgjestene inn, forbi skiltet som advarer om at utstillingen er uegnet for barn, over vegg-til-vegg-teppet og de malte veggene, etter de spredte videomonitorene og det geometriske veggarbeidet står vi plutselig i et rom dekket av små svarte fliser. I disse flisene, opplyst av det myke lyset fra flere rader av veggmonterte gule lysrør, kan den besøkende, hvis hun kommer nærme nok, se seg selv reflektert – bildet er både fragmentert og lite, men like fullt synlig.
Børre Sæthre har en altomfattende innfallsvinkel til installasjon. Hans ambisjon er å skape et totalt rom, der ingen av de estetiske komponentene i rommet forblir urørt av kunstneren. Måten han blander de forskjellige mediene – det være seg video, lyd, skulptur, lys og interiørdesign – er leselig for alle New Yorkere som har den minste kjennskap til byens mer eksklusive butikker, nattklubber og andre private og halvprivate rom. Hans innfallsvinkel er kommersiell og markedsmessig, og derfor også populistisk (i det minste i estetiske termer). For å bruke et noe grovt uttrykk, er installasjonen en «crowd pleaser», som gleder publikum nettop i sin gjentagelse – redusert, som prototyper ofte er – av dette spesielle sammenfallet mellom kunst, underholdning og kommers.
 |
| Børre Sæthre, Stealth Distortion, 2008. Courtesy the artist. Photo: Matthew Septimus. Courtesy P.S.1 Contemporary Art Center |
Ved å omforme selve museumsrommet, dette mest administrerte av alle estetiske rom, beveger Sæthres verk seg så bestemt i denne retning at det setter verkets kunstkarakter i fare, og truer med å gli inn i en gjennomgang av forskjellige designprinsipper. Utstillingen er derfor til tider sterkt overdeterminert. I det flislagte rommet for eksempel, finner vi to små vitriner på gulvet. Den ene inneholder en monitor som viser en videoloop av en amorøs dusjende manns midtparti. I den andre ligger det en diger pistol og to hvite biljardkuler. Pistolen er hverken nylig avfyrt eller et spor i et kjærlighetsdrama. Gjennom sin nærhet til videoen, bak glass, blir den i stedet et substitutt, et ekko av en erotisme som har gått konkurs, en tom metafor for en farlig tiltrekningskraft.
Ingenting av det foregående er noen indikator på om utstillingen feiler eller lykkes. Det virker heller ikke som poenget å felle en slik dom i den aktuelle diskusjonen om installasjonskunsten: hvis installasjonen i sin samtidige form handler om å underlegge rommet en algebra av rene signifikanter og rasjonell estetisk logikk, er Sæthres arbeide på P.S.1 nærmest en slapstick-utførelse av dette mandatet. Et mandat som forøvrig er gitt med en ubeskjeden glede over å frustrere publikums forventninger. Den merkelige numerologien som er spredd rundt i utstillingen, stort sett i repeterende former på vegger og gulv, kan ikke leses som noe annet enn dette. Selv om et dypt skjult hermeneutisk system faktisk var til stede her, ville de nærmest eteriske lydinstallasjonene og de andre fenomenologiske stimuliene gjort enhver nærlesning av verket både vanskelig og utilfredstillende.
Mens installasjonen peker mot noe som engang kan ha vært det Moderne – med sine harde rette linjer, sine geometriske abstraksjoner og den serielle repetisjonen av former (la øynene dine gli ut av fokus og du kan kanskje se noe in retning av en Eva Hesse eller Donald Judd omformet til scenografi for 2001 – En Romodyssé) – og kun kommer med trusler om en løsning, aldri løfter, utelukker den ethvert kritisk potensiale.
 |
| Børre Sæthre, Stealth Distortion, 2008. Courtesy the artist. Photo: Matthew Septimus. Courtesy P.S.1 Contemporary Art Center |
Den uten sammenligning mest slående komponenten i utstillingen er installert i det innerste rommet. I avbalansert årvåkenhet inne i et frittstående rom-inne-i-rommet, ligger en utstoppet hvit enhjørning i full størrelse synlig gjennom det klare glasset som utgjør en av det indre rommets ellers opake vegger. I det vi nærmer oss dyret for å få et bedre blikk, begynner glasset plutselig å fryse over og tilsløre innsynet. Etikken som er kodet inn i den teknologisk sofistikerte overflaten kan generaliseres til utstillingen som helhet: den tillater kun å la seg betrakte i sideblikket, men er urokkelig i sin motstand mot ytterligere undersøkelse.
(Oversatt av Ketil Nergaard.)
