Dødsmesse i kull

Tittelen angir eksplisitt den todelte strukturen i utstillingen. Endeveggen innerst i Tegnerforbundet er dekket av plakater med en nesten likelydende “politisk klartekst” knyttet til Israels overgrep mot palestinerne. Resten av gallerirommets vegger er overgitt til et skiftende arbeid med veggtegninger som har bygget seg opp og blitt destruert i løpet av utstillingen. Egentlig er det ikke snakk om tegning “for tegningens skyld” på noen enkel måte. Snarere bidrar veggtegningene til å aksentuere det politiske budskapet og gi det dybde. Det er spennet mellom de to elementene som gjør at det politiske “budskapet” i utstillingen fungerer. Utstillingen håndterer det politiske kravet om stillingtagen og kunstens iboende mangel på entydighet på en måte som beveger ihvertfall meg.

Kunstneren har i løpet av utstillingen stått på stedet og tegnet rett på veggen, vasket ut, tegnet på nytt, igjen og igjen. Mens plakatene i telegramstil hamrer inn sitt klare budskap, åpner den prosessuelle kulltegningen for et helt annet register. Det på samme tid utviskede, oppløste, formdannende og abstrakte – og selve arbeidet med å stable noe på beina som så brytes ned for å bygges opp på nytt – får eksistensiell betydning. Utstillingen er som et sorgarbeid, en dødsmesse. Samtidig er utstillingen også i høy grad et utsagn om noe som er skapende og konstruktivt.

Utstillingen inviterer til å bli sett flere ganger. Første gang jeg så den var relativt tidlig i utstillingsperioden. Kunstneren var i aksjon i rommet, men ikke heroisk og dansende som en Jackson Pollock. Det var snarere en tung ro i den stadige vekslingen mellom det tette arbeidet på veggen og de nødvendige skrittene tilbake for å fukte vaskefilla i vann og hente mer kull. Møysommelig ble kullrester vasket av med en våt fille før nye markeringer ble gnisset inn. Arbeidet med kull på strieveggene syntes både som et uendelig og nesten håpløst prosjekt.

Den andre gangen var ikke så veldig annerledes. Kontra mine forventninger hadde ikke tegningene på veggene fortettet seg til “ferdige” utsagn. Det hele var like åpent som tidligere. Gulvet inntil veggene var dekket med rester av kull og veggene hadde spor av vann som hadde rent nedover. Store, flytende og abstrakte former fylte veggene, men noen konklusjon syntes ikke å være i vente. Snarere fremsto veggtegningene som en stadig utprøving av nye muligheter som det ikke finnes noen ende på. Sånn sett har Guttormsgaard gjort gallerirommet om til et åpent atelier og radikalt løst opp enhver forestilling om kunst som håndterbar gjenstand og ferdig verk. Prosjektet tar åpenbart utgangspunkt i kunstnerens ubehag ved måten kunst formidles på. Invitasjonen til utstillingen lyder da også: “ETTER 15 ÅRS VEGRING MOT KUNSTSCENEN INVITERER GUTTORM GUTTORMSGAARD TIL UTSTILLINGEN BILDETS…osv.”

De syv plakatene på endeveggen er datert med årstallene 1982, 2003, 1996, 1988, 2003 og 2002. Engasjementet er således tidsmessig forankret og spenner over en lengre periode. Plakatene har et håndgjort og materialmessig spartansk preg, parallelt til bruken av kull og vann i resten av utstillingen. Plakatene består av en søyle av korthuggen tekst, bare avbrutt av et emblem som sammenkobler et dødningehode og en soldathjelm, og av det palestinske flagget.

Den først plakaten lyder: “GLEM IKKE / 1982 / Anno Domini / Begin-ISRAEL / massemyrdet / FLYKTNINGER / kvinner menn / PALESTINERE / barn gamle / LEVE PLO!” Hvis man leser plakatveggen horisontalt står ord som “massemyrdet”, “TERRORiserer” og “Sharon” frem. Overgriperen identifiseres vekselvis som ISRAEL, Sharon/Bush, Sharon/USA/ISRAEL, Sion/USA osv. De forskjellige gjentagelsene intensiverer uttrykket i plakattekstene, og kan i sin konsise form minne om teksten Kjartan Slettemark satte på sitt famøse Vietnambilde i 1965: Av rapport fra Vietnam. “Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør.” Hos en maler som Bendik Riis finner man tilsvarende indignerte anklager. Som motto for det Kristus-lignende lidelsesmotivet Castracsjon fra 1957 står det innskrevet: “AVSKREKKENE BEVIS AV OFFER. QUKSALVERNES ØDELEGGELSER AV Hjem, Land, KIRKER – KongeRicer”.

Guttormsgaards harmdirrende utrop er ledsaget av et element som bygger bro over mot kulltegningene. På veggen har han markert med streker alle palestinere som har blitt drept siden 1947, ihvertfall påbegynt dette. Reelt dreier det seg om kanskje 100.000 menneskeliv. De er risset inn som enkeltstreker i grupper på fem, fire rette og en skråstrek, nesten som runer. Kullstreken blir en direkte indeks for et liv som har gått tapt. Det presserende i plakatenes budskap og den ufattelige lidelse det dreier seg om blir konkretisert gjennom kullstreken. Avsettingen av streker på veggen blir som et forsøk på å fatte en sorg og en lidelse som det er umulig å overskue.

Sorgarbeidet i Guttormsgaards bruk av kull, kan på visse punkter minne om det den sør-afrikanske William Kentridge (bl.a. vist på siste Documenta i Kassel) bedriver i sine animasjonsfilmer. Også disse er basert på kulltegninger som gjennomgår uendelige transformasjoner. Hos Kentridge er det apartheid-tidens overgrep og urett som er den politiske klarteksten, i mørkstemte filmfortellinger som samtidig er langt mer sammensatte og tidvis selvbiografiske.

Nettopp det flytende, utvaskede, grå og skitne i kulltegningen blir en mangetydig resonansbunn for de konkrete politiske og menneskelige realitetene plakatteksten peker på. Handlingen som utspiller seg i rommet og kullet i seg selv som materiale, lades med all den gru, håpløshet og sorg som bokstavene alene ikke klarer å anskueliggjøre for oss, og som heller ikke de daglige nyhetsmeldingene om nye voldshandlinger egentlig klarer å formidle. Guttormsgaards prosjekt gjør det mulig å la noe av den menneskelige realiteten man ellers stenger ute synke inn.

Et vesentlig moment i utstillingens måte å virke på er at det er mulig å gå i direkte dialog med kunstneren. De gangene jeg har vært der har han vært tilstede og jobbet, tilgjengelig for samtale. Er det ikke det man for tiden kaller “relasjonell estetikk”? Noe av utstillingens virkning ligger dermed også i kunstnerens tilstedeværelse, det at man blir involvert i den stadig pågående prosessen. Sløret av distanse som ellers gjerne definerer kunst i galleri- og museumsrom er her fjernet og bidrar til at man blir engasjert.

Guttormsgaard har vært borte fra utstillingslivet en lang periode, opptatt med utsmykkingsprosjekter, artist’s books og annet kunstnerisk arbeide. På 70- og 80-tallet surfet han på grafikk-bølgen som en av våre mest begavede tegnere og grafikere. Denne utstillingen er et sterkt æcomeback” som viser at han har noe å melde. Den er også en befriende motkraft til all den vareestetisk pent innpakkede kunsten som preger kunstlivet for tiden – elegante videoer og slicke fargefotografier. Utstillingen er radikalt og herlig utrendy, samtidig som den plasserer seg midt i noen av kunstlivets brennende spørsmål. Det er en personlig innsats og ureddhet her som må virke inspirerende på mange kunstnere.