Hvordan lykkes med å finne fotfeste i et kreativt yrke? Det er spørsmålet som nærsagt samtlige av karakterene i Ellinor Aurora Aasgaard og Zayne Armstrongs eksperimentelle såpeopera Days på Fotogalleriet forsøker å hanskes med. På et mylder av skjermer i galleriet – som for anledningen er innredet som en brun bydelspub – kan man blant annet overvære en kunstner i samtale med en venn, hvor førstnevnte er i tvil om ikke hun skal gi opp kunstnerskapet og bli tannlege (tannleger jobber visstnok også med å formgi materialer). I en annen scene, gjengir en ung mann en slags ad-hoc teori om gentrifisering til en uinteressert bartender, som lakonisk døper mannen til kveldens «keynote speaker». En journalist diagnostiserer dagens fitnesskultur som en forlengelse av «sovjetiske helseregimer» og treningsstudio-gründeren hun deler bord med ser sitt snitt til å hevde sin proletære bakgrunn i håp om å sikre en (økonomisk fordelaktig) omtale.
Det er altså ikke snakk om en rekke overlappende fortellinger – slik man kan få inntrykk av fordi utstillingen omtales som pilotepisode i presseskrivet – men en fragmentarisk iscenesettelse av et kreativt miljø i Berlin der alle utnytter alle og samtlige drømmer om en suksess eller anerkjennelse som kan føre dem vekk fra den slitne puben. Slik får Days frem de giftige sidene ved en kultur hvor statusjag fort trumfer hensyn til livskvalitet og solidaritet. Det sjablongaktige karaktergalleriet – blakk kunstner, opportunistisk gründer, machiavellisk gallerist, den skinnintellektuelle også videre – er et nikk til såpesjangeren, men i motsetning til TV-såpen, legger Days ikke til rette for en emosjonell investering i karakterenes livsverden. Til det blir scenene for lite konfliktfylte, blottet for såpens dramatisk kurve.
I britiske såper satt til arbeiderklassermiljøer, som Coronation Street og Eastenders, er puben stedet hvor fortellinger sparkes i gang og avsluttes. De mest dramatiske hendelsene – drap, utroskap og krangler – forekommer i private hjem. Kanskje er Days’ fokus på den lokale puben et forsøk på å plassere kunstnerens klassetilhørighet i solidaritet med lavtlønnede arbeidstakere, ettersom kunstneren gjerne finansierer kunstnervirket gjennom en prekær deltidsjobb. I en scene (som utspiller seg utenfor en kiosk, ikke på puben) fører musikeren Beni en indre monolog, hvor hun depper over livssituasjonen, spillejobbene som uteblir og dårlig økonomi. Med humor skyter hun inn at hun hadde hørt at «fine dining was supposed to be affordable here!». Denne pendlingen mellom dårlig økonomi og «fine dining» tilsier – i hvert fall for meg – at kunstnerens klassetilhørighet hverken er synonym med den klassiske arbeiderklassen eller det voksende prekariatet.
I Guy Standings beskrivelse av prekariatet er to av kriteriene, utover dårlig jobbsikkerhet, lav lønn og få sosiale rettigheter, manglende mulighet til å tilegne seg nye ferdigheter gjennom arbeidet og ingen muligheter til å avansere i jobben. De to siste kriteriene gjelder åpenbart Uber-sjåføren og den midlertidig ansatte lagermedarbeideren, men er det en treffende beskrivelse av kunstnerens arbeidshverdag, selv om nåløyet for å avansere sosialt og økonomisk er smalt? Som kunstverk fungerer Days best når den er i berøring med denne «glippen» som kunstneren fort kan befinne seg i, mellom fattigdom og selvrealiseringen. Samtidig er det vanskelig å overse at det finnes andre kunstverk som navigerer dette brokete terrenget bedre, for eksempel Britta Thies selvbiografiske dramaserie Transatlantics (2015). I likhet med Days er Transatlantics satt til et ungt og ambisiøst kunstmiljø i Berlin, men sistnevntes skildringer av kreative opp- og nedturer er både mer nyanserte og engasjerende. Så tar den også forventningene til tv-dramaet mer seriøst enn Days, som åpenbart er mer opptatt av å fungere på kunstrommets premisser.
Den scenografiske innredningen av Fotogalleriet er et kollektivt prosjekt hvor flere andre kunstnere har bidratt med gjenstander og bilder. Ølbrikkene på bardisken er trykket med dikt av Bob Kil og på bordene står det små giljotin-skulpturer av Ulrike Buck, formodentlig en tounge-in-cheek referanse til nettopp karakterens manglende evne til å gjøre problemene sine til et samfunnsanliggende. På veggene finnes det flere oljemalerier på papir av Elizabeth Ravn, blant annet et bilde av en vennegjeng som henger i parken, som glir rett inn i omgivelsene som en parafrasering av kafékunst. Selv står Aasgaard og Armstrong for ulike illusjonistiske fotoprint, som ølskapet bak baren og de påtrykkede tekstilene som dekker møblene, i tillegg til regi og hver sin skuespillerrolle. Den kollektive innsatsen tilsier at kunstnerne ser samarbeid som motgift til den kompetitive kulturen og medfølgende utmattelsen videoene gir uttrykk for. Såpeoperaen har en tendens til å fortsette i det uendelige (Coronation Street er vist på Britisk TV siden 1960) og kanskje er utstillingens fantasi at også Days bare skulle kunne fortsette og fortsette, litt som On Kawaras datomalerier eller Monets endeløse rekker med malerier fra hagen i Giverny. Slik kan man tenke at valget av sjanger utrykker et behov for stabile ramme for seg selv og de rundt seg, og også kunstneres søken etter et endeløst reservoar for selve arbeidet, sånne som man vet kan komme til å definere et helt kunstnerskap. Days er nok ikke direkte definerende, men gir form til et felles begjær etter et slikt prosjekt.