Maleriene til Luigi Zuccheri (1904-1974) på Standard (Oslo) ser eldre ut enn de er, men også nyere. Det dreier seg om forholdsvis små temperamalerier på plate, laget i tidsrommet 1955-1960, supplert av en håndfull tegninger man er usikre på dateringen av, muligens fra sent 60-tall. Dateringen kjennes for så vidt uviktig. Zuccheris bilder snakker ikke primært til eller om sin samtid, selv om den har virket på dem. Litt svett kunne man si at de forholder seg til et større tidsrom.
Zuccheri er ikke helt ukjent. Han var heller ikke det da han levde. Han bodde en kortere periode i Paris og stilte stadig vekk ut, også internasjonalt, selv om han tilbrakte det meste av livet på den venezianske landsbygden, hvor han konsentrerte seg om et egenartet maleri med tydelig lokal forankring. I fjor gjorde visningsstedet MMXX i Milano en utstilling med Zuccheri, og for tiden vises han i utstillingen Nature humaine – Humaine Nature på Fondation Vincent van Gogh in Arles. Et aldri så lite comeback ser ut som det er på trappene. Maleriene hans på Standard (Oslo) – alle fra de siste to tiårene i Zuccheris liv – beholder likevel en uoppdaget aura, som jeg tror har å gjøre med det tidsmessig uplasserbare ved dem, samt at de mørke tonene skaper en smittende følelse av noe skjult.
Zuccheri gjentar seg selv mye. Ikke bare er samtlige malerier holdt i den samme grå-brun-gule paletten og små størrelsene, motivene er også ofte variasjoner over det samme skjemaet. Oppmerksomheten er særlig på dyre- og planteliv, som Zuccheri forstørrer og skyver helt frem i bildet, slik at disse blomstene, gresskarene, insektene og smådyrene osv. presser bebyggelse og mennesker mot kant og bakgrunn. Stort sett er det denne perspektiviske ommøbleringen som puster surrealisme til motivet. Proporsjonalt kan kroppene tidvis være ute og kjøre, men det er mest en effekt av ledig penselbruk. Zuccheri røper lite behov for den typen «tegnende» kontroll med bildet som for eksempel hans samtidige – og venn – Girorgio de Chirico, eller andre, mer ikoniske surrealister som Dalí og Ernst. Temperaens dempethet, motstanden den gir til en distingverende modellering, gjør at blikket vårt må arbeide figurene ut av bildet.
I et essay til utstillingen på MMXX beskriver Sofia Silva Zuccheri som en barbarisk maler. Håndlaget hans er følsomt, men også grovt og liketil, uforfinet – tør man kalle det ruralt? Og det som skjer, skjer ofte i forgrunnen, som i en barnetegning. Rommet bakover er antydet i overensstemmelse med piktoral konvensjon, men bare unntaksvis anvendt til fortelling. (Investeringen i forgrunnen har nok også med de små formatene å gjøre.) Noen ganger ser det ut som de forvokste elementene er resultatet av et overdrevet perspektiv, og ikke ment å fremstå uvirkelige. Untitled (Balena e villaggio), utstillingens minste – og mest tradisjonelle – bilde, forestiller en strandet hval. En gruppe mennesker flokker seg om dyret. Ned fra en by oppe i høyre hjørne kommer, eller springer, flere andre. Scenen kan man lett forestille seg faktisk utspille seg i et fortidig veneziansk kystlandskap.
Andre ganger er fordreiningen mer uttalt, og interaksjonene mellom mennesket og naturfenomen med å underbygge absurditeten. En sverm med store fluer og ugress opptar den sentrale forgrunnen i Untitled (Paesaggio con erbe spontanee, insetti e figure umane). Til høyre står en person i brun, ermeløs kjortel, lent bakover med armene hevet, som vern mot de gigantiske fluene. Figuren står foran en busk i lignende valør som kjortelen, slik at den slukes. Dette nesten bibelske dramaet punkteres komisk av en mindre fyr i helhvit bekledning, inkludert hatt, som står trøtt foroverlent til venstre i bildet, kanskje en pensjonist som er ute og rusler og ikke enser trusselen fra kjempeinsektene. Disse diametralt forskjellige positurene går igjen i samspillet mellom de forstørrede naturelementene og menneskene i Zuccheris bilder; enten virker folk vettskremte, eller de holder uanfektet på med sitt. I Untitled (Paesaggio con formicaio e figura umana) står en mann med stokk bredbent – det kan se ut som han letter på trykket – med ryggen til et mylder av kjempemaur.
Motsatt det modernistiske imperativet om å vinne terreng for maleriet formalt og teknisk, virker Zuccheri opptatt av å avgrense mediets muligheter. Han pleier en tett binding til landskapet som motivisk og materiell ressurs, søker en integrasjon med den lokale omgivelsen som begrenser bildets muligheter. Temperaen kan enkelt mekkes selv. Pigmentene lager Zuccheri av steiner han plukker med seg. Bruken av lokalmiljøet som betingende horisont for maleriet gjør det naturlig å lese Zuccheris skalaforskyvninger som en slags økokritikk avant la lettre. Men like mye som en omforhandling av menneskets plass, uttrykker denne forskyvningen en holdning til malerens betydning. Skalaen òg signaliserer noe slikt. Maleriet til Zuccheri pruster seg ikke opp, det forblir beskjedent på det gestiske planet. Det kjenner ikke at det må være enten det ene eller andre, skolert eller avlært, pastoralt eller revolusjonært.
Et prosjekt som har hatt vind i seilene i norsk maleri i senere år, er et forsøk på å gjenreise en intim kommunikasjon mellom bilde og betrakter som ikke går via eksterne forsikringer om transaksjonens verdi. I stedet for å åpne bildeobjektet mot den institusjonelle, økonomiske og arkitektoniske rammen, altså gjøre opplevelsen av bildet uadskillelig fra opplevelsen av rommet man faktisk befinner seg i – for å generere det man med et kritisk språk ville kalt sosial relevans – skapes et sted å være sammen med bildet som er distinkt usamtidig med situasjonen som omgir det. Zuccheri fremstår som opplagt forbilde for et slikt selvtilstrekkelig maleri, som puster uanstrengt i sitt eget selskap.
