Mens vi faller presenteres som et tilbakeblikk på den siste delen av Storns over 50 år lange virke på Kunsthall Oslo. Selv om et par verk er laget i tidsrommet 1989-1993, og noe er fra tidligere på 2000-tallet, ligger utstillingens hovedvekt på arbeider fra det siste tiåret, særlig de to siste årene. Storn er nok best kjent for sine performancer, installasjoner og grafiske arbeider, men har siden 60-tallet produsert en betydelig mengde av et ofte naivistisk, symboltungt og fargesterkt maleri. De nyere arbeidene har derimot en intensivert ekspressivitet og en tydeligere politisk ladning som vitner om at Storn innbitt følger den radikale posisjonen han markerte seg med som kunstner på slutten av 60-tallet. Samtidig vises tegn til en dreining fra det agiterende til det mer introverte.
Utstillingens kraftsentrum er en rekke store malerier med kaotiske komposisjoner der stiliserte menneskefigurer omkranses av tekst, grafer, logoer, abstrakte mønstre og figurative elemener som granater og fugler. Flere av ansiktene minner om afrikanske masker, og Storn henter tydelig fra et repertoar av ikke-europeisk folkekunst. Det er uklart hva figurene gjør, men det kan se ut som en kombinasjon av vold, dans og erotisk aktivitet, der kropper med uklar kjønnsidentitet enten tilfredsstiller eller skader hverandre. I noen malerier av forvrengte og abstraherte hoder spiller tekstbrokker på engelsk og tysk, samt rekker med tall, en mer fremtredende rolle. Flere av setningene henviser tydelig til aktuelle politiske hendelser, fra Black Lives Matter til opptøyene i Kenya i 2007-2008. «Welcome to hell global warming» og «let’s clear this up» levner for eksempel ingen tvil om budskapet i Hode, 2020, og den gjenkjennelige «I can’t breathe», dukker opp tre ganger i You can’t win this (2020) sammen med datoen for drapet på George Floyd: «25.05.2020.»
Andre verk inneholder mer generelle antikapitalistiske strofer. Den eksplisitte kapitalisme- og samfunnskritiske holdningen har vært med Storn siden tiden som medlem av den venstreradikale kunstnergruppen Gras på 70-tallet. Gruppen brukte kunsten til å posisjonere seg i samtidens politiske strider, og de gikk ut mot krig, EF (EU), sosial ulikhet, miljøødeleggelse og imperialisme. I tillegg til å arrangere aksjoner gjorde de seg også bemerket som eksponenter for en lettlest og provoserende plakatkunst med slagkraftige budskap som skulle vekke det brede publikum. Tettest på den grafiske agitasjonen til Gras i utstillingen er noen udaterte kollasjer som på gjenkjennelig vis driver gjøn med medie- og reklamekulturen gjennom en absurd sidestilling av utklipp fra aviser og magasiner.
Det hurtige og ekspressive formspråket til Storn vitner imidlertid også om en mer personlig investering som forsterkes av maleriets absorbering av negative emosjoner. Aktivisme gir opphav til frustrasjon gjennom å konfrontere en med misforholdet mellom idealer og realiteter. Like mye som de henvender seg oppildnende til (ideen om) et politisk fellesskap, fungerer maleriene til Storn som dagbokaktig selvterapi, bevitnet både av tekstenes selvhenvendte oppgitthet og den stadig tilbakevendende hodeformen, som liksom insisterer på den egne skallen som bildets horisont. I vinduene på Kunsthall Oslo vises et utvalg fra serien Kalender (2009), der Storm ser ut til å ha produsert verk daglig over en periode, bestående av ansikter i samme stil som i de store maleriene. Ansiktene ledsages av korte tekster som «svineriet må straffes», «jeg tør ikke se ut», «petromania», «romantikk nei takk», etterfulgt av en dato.
En lignende pessimisme kommer til uttrykk i de store maleriene, med utsagn som «jeg er ikke lykkelig nei» (Uten tittel, 2010), «spytt på meg» (Uten tittel, 2020), «you lie!» (Uten tittel, 2020). Tonen minner om de asosiale frasene i den langt yngre Sebastian Hellings malerier: «you zuck!», «I can’t help for the shit», «stay away!» osv. Henvendelsen i Storns nyere malerier er også aggressiv og avvisende. Den agiterende plakatkunsten danner fortsatt skjema, men den direkte oppfordringen til handling erstattes med en harselerende og privat tone som skyver betrakteren fra seg. Man kunne si at han psykologiserer den politiske harmen som næret hans tidligere kunstnerskap. Paradoksalt nok leder denne introverte utblåsningen til en sterkere identifikasjon enn plakatens slagord.
