For å markere at det er 40 år siden Sámi Dáiddačehpiid Searvi/Samisk kunstnerforbund (SDS) ble opprettet i 1979, inviterte SDS i slutten av november til Sámi Dáiddafestivála/Samisk kunstfestival i Álttás/Alta. Gjennom valget av Alta som sted for avvikling av festivalen ble den tette relasjonen mellom kunstnerorganisasjonen, Altakampen – som tiltok samme år som opprettelsen av SDS –, og den fortsatt pågående, politiske kampen for samiske rettigheter og samisk institusjonalisering mer generelt, fremhevet. Samtidig tematiserte festivalprogrammet gjennomgående forholdet mellom samiske begreper og verdensanskuelser, og kunstneriske praksiser.
Når jeg landet i Alta på formiddagen på festivalens andre dag, tok jeg taxi rett til Alta kultursal, som er en del av campus til UiT Norges arktiske universitet (UiT). På vei inn strømmet kjente mot meg, kunstnere, institusjonsfolk og forskere. Det var midt i en pause i seminaret «Dåajmijes vuekie – Et materielt uttrykk for samisk estetikk», arrangert av SDS i samarbeid med ph.d.-stipendiat på Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, Liisa-Rávná Finbog, og støttet av Office for Contemporary Art Norway, Nordnorsk kunstmuseum og Kunst i offentlig rom (KORO). Selv om jeg kom i særdeles god stemning av å treffe så mange gamle kjenninger tidlig en fredags formiddag – det pekte tross alt mot at helgen skulle bli særdeles sosial – må jeg også innrømme at jeg umiddelbart ble skuffet over at det ikke var flere ukjente eller uventede ansikter å se i mengden.
Merkelig nok hadde jeg ikke vært i salen siden en gang på 1990-tallet, den gang som deltager på fylkesfinalen til Ungdommens kulturmønstring. Jeg kan for så vidt heller ikke huske sist gang jeg var i Alta i «embetets ærend», bortsett fra på gjennomreise. Det henger sannsynligvis sammen med at til tross for at Alta er den største byen i Finnmark, og både har en universitetscampus og et museum som har status som verdensarvsenter, så finnes det ingen profesjonelle kunstinstitusjoner i byen, annet enn frivillig drevne Alta kunstforening, som jevnlig viser både egenproduserte utstillinger og vandreutstillinger. I en by med stor samisk befolkning, men som samtidig har vært preget av fornorskning og samehets, fremstod det dermed viktig at Samisk kunstfestival ikke bare satte samisk kunst, kultur og samfunn på dagsorden, men også belyste denne mangelen.
Det nokså omfattende programmet til Samisk kunstfestival bestod av en større jubileumsutstilling, 40 jagi, som viste arbeider av 50 av SDS’ medlemmer fordelt på tre visningssteder – Alta museum, Alta kunstforening og SISA Kultursenter – samt utstillingen Okto, som ble vist på campus til UiT, og tok form som et temporært, offentlig kunstprosjekt, støttet av KORO. I tillegg til utstillingene ble Sámi Našunala Teáther Beaivváš forestilling Áillohaš – Nils Aslak Valkeapää – su juoigamat ja poesiija, som baserer seg på den avdøde foregangskunstneren Valkeapääs joik og poesi, vist, og flere seminarer, filmvisninger, boklanseringer, samtaler og verksteder inngikk i festivalens tverrkunstneriske program, satt sammen av en komite bestående av SDS-medlemmene Hilde Skancke Pedersen, Synnøve Persen, Marte Lill Somby og Raisa Porsanger.
Som mange andre kunstfestivaler som foregår i Sápmi og i Nord-Norge så var Samisk kunstfestival et resultat av et utstrakt samarbeid med en rekke enkeltpersoner og institusjoner, fra innenfor så vel som utenfor kunstfeltet. Mens Nord-Norges underskudd på visningssteder beregnet spesielt på kunst gjerne løses ved at det produseres større kunstprosjekter eller -utstillinger, der kunsten får en tydelig stedsspesifikk valør, presenterte utstillingene til Samisk kunstfestival en rekke enkeltverk eller serier av arbeider som i hovedsak ikke forholdt seg til visningsstedenes kontekst, men i stedet skapte en verksintern dialog. På den ene siden gjorde de ulike visningskontekstene, presentasjonen og den varierende kvaliteten på arbeidene at utstillingene fremstod noe brokete. På den andre siden fungerte den geografiske og kontekstuelle spredningen av utstillingene forløsende, fordi den satte publikum i bevegelse og tvang dem til å forholde seg til den kunstnerorganisatoriske rammen, den enkelte visningskonteksten og Alta som sted.
I beskrivelsen av ovennevnte seminar oppgir Liisa-Rávná Finbog, at utgangspunktet for programmeringen er det sørsamiske begrepet «dåajmijes vuekie», som kan forstås som estetisk verdsetting basert på historisk bevissthet og respekt for tradisjoner og kulturelle verdier. Gjennom å ta i bruk dette begrepet ønsker hun å sirkle inn samisk kunst «on the grounds of Sámi holistic perspectives, worldviews and, most importantley, a Sámi idea of aesthetics». Formet som árran, ildstedet, speilet også måten seminaret var organisert på en slik forståelse: både inviterte deltakere og publikum satt i ring på scenen, mens amfiet, som var lagt i mørke, stod tomt.
Som metode hadde Finbog valgt å ta utgangspunkt i fortellingen, og invitert en rekke kunstnere og fagfolk til fire samtaler med ulike tema. Det intime formatet gjorde at vi fikk mange anekdoter som demonstrerte forholdet mellom samiske begreper og estetiske praksiser. Et eksempel var fotografen og billedkunstneren Bente Gevings fortelling om sitt skjellsettende møte med duojár John Ole Andersen, som hun fotograferte i forbindelse med en bokutgivelse. Han lærte henne en ny måte å forstå materialer og omgivelsene på, hevdet hun. Med det jeg opplevde som stor ærbødighet, avsluttet Geving besvergende med et ordtak fra Andersen som hadde festet seg: «Du skal ikke bøye treet mer enn det tåler.»
Det mest interessante med seminaret var en fornyet interesse for å ringe inn og forstå samiske begreper, verdensanskuelse og kunstneriske praksiser, motivert av kolonialismekritikk, fremveksten av global urfolksmetodologi og et ønske om å skape alternative og dekolonialiserende praksiser. Men selv om samtalene til tider fungerte godt, tok store deler av publikum dessverre aldri ordet, og mye forble uartikulert. Friksjonen som fremkom i samtalen når det gjelder forståelser av hva samisk kunst skal og kan være, for eksempel hvordan man forholder seg til de omdiskuterte begrepene «dáidda» og «duodji», ble ikke fulgt opp.
I katalogen som ble gitt ut i forbindelse med festivalen, og som også inneholder en opplysende tekst av Synnøve Persen som tar for seg SDGs opprettelse og historie, skriver kunsthistoriker Hanna Horsberg Hansen at behovet for grensedragning mellom hva som blir ansett for å være samisk og hva som ikke er samisk, har vært gjennomgående for den etnopolitiske bevegelsen som vokste frem fra 1960-tallet, og som SDS er tett forbundet med. I iveren etter å skape en nasjon og etablere noe essensielt samisk, fikk duodji, en betegnelse på en rekke ulike materielle og immaterielle praksiser, sosial og spirituell aktivitet, status som en autentisk samisk tradisjon med røtter i fortiden, mens dáidda, eller kunst, av mange ble oppfattet som noe ikke-autentisk med tilhørighet i en vestlig tradisjon. Gjennom en rekke eksempler viser Hansen hvordan samiske kunstneres praksiser bryter ut av disse begrensende, politisk bestemte rammene, og opponerer mot en dikotomisk forståelse av forholdet mellom duodji og dáidda, som også det vestlige kunstbegrepet legger til rette for. Dette kommer klart til uttrykk i den delen av jubileumsutstillingen som ble vist i Alta kunstforening lokaler. Her var det kuratoriske grepet tydeligere; ved å sammenstille arbeider som kan tilnærmes med både duodji- og dáidda-begrepet, for eksempel Máret Ánne Saras Gielastuvvon (2018), en installasjon av lassoer tilhørende reineiere fra det nordlige Sápmi, og Folke Fjellströms Från djupet (2019), en skulpturell form av bearbeidet tre og bein, viste utstillingen fleksibiliteten til både samiske begreper, verdensanskuelser og kunstneriske praksiser.
Ved ankomst på fredagen var jeg skuffet over å ikke se flere ukjente og uventede ansikter. Selv om de tre utstillingsåpningene, som skiltet et tallsterkt fremmøte fra det lokale publikummet, avdekket at festivalen hadde en bredere oppslutning enn først antatt, gikk det i løpet av helgen opp for meg at den viktigste funksjonen til festivalen likefullt var muligheten den ga de samiske kunstnerne til å skape sitt eget rom. Etter hvert ble også samtalene mer intense og friksjonsfylte, og det er lenge siden jeg har snakket så mye med så mange om kunst generelt og samisk kunst spesielt.
