Møtet mellom Asger Jorn (1914-1973) og Edvard Munch (1863-1944) på Munchmuseet i Oslo er iscenesatt med en nesten overtydelig ambisjon om å finne likhetstrekk mellom de to kunstnerne. Ved å sette malerier opp mot hverandre i par mener kuratoren, Oda Wildhagen Gjessing, å vise at Jorn var påvirket av Munch, både visuelt og tematisk.
Noen av disse sammenligningene er visuelt slående. Jorns Didaska VII fra 1946 har den samme fargepaletten som Munchs Badende mann fra 1918: blåtoner i bakgrunnen og en varmere figurfremstilling i forgrunnen. Som betraktere blir vi på den ene siden beroliget av at utstillingens idé er realisert. På den annen side er det fort gjort å mane fram en figur i Jorns maleri som kanskje ikke er der.
I Munchs Solen fra 1910-1913 og Jorns En skærsommernatsdrøm fra 1953 omfatter likheten også hovedmotivet – en strålende sol. Men mens Jorns strand kryr av forvirrede menneskefigurer, har Munchs rendyrkede landskap en helt annen autoritet.
Også sammenligningene av Angst (1890) og Emigranterne (1953), og To kvinner på stranden (1933-1935) og Opvågningen II (1953), viser slektskap i det figurative registeret: De to første fremstiller begge en gruppe av isolerte individer, mens de to siste demonstrerer de to kunstnernes forsøke på å gestalte den menneskelige figurens tilhørighet i et landskap.
Vi kan med andre ord slå fast at sammenligningen er vellykket. Det kunsthistoriske belegget for å føre de to kunstnerne sammen er også solid; Jorn reiste 31 år gammel til Oslo for å se den store Munch-utstillingen på Nasjonalgalleriet i 1945. Dansken refererer til nordmannen i sitt kunstneriske program: «Det er somom jeg er fundet ind til noget i mig selv, noget af det der er nordisk i det kunstneriske indhold, det mystisk følelsesbetonede i modsætning til det klare franske maleri», skriver Jorn, med referanse til påvirkningen fra Munch.
Men betyr dette at sammenligningen av Munch og Jorn er produktiv? For Munchs del er utstillingens største fortjeneste at vi i perioder glemmer det litterære innholdet og i stedet ser på penselføringen og fargen, det maleriske. Se bare på Mannen i kålåkeren fra 1916. Glem kålen, her er det den maleriske gesten som gjelder. Hva utstillingen gjør med Jorn er litt mer sammensatt. Vi får en tydelig fremstilling av hans relasjon til Munch og dertil to interessante bihistorier: Den ene handler om Jorns virke som forsker, forfatter og illustratør, her særlig fremstilt med vekt på hans idé om en særskilt nordisk bildetradisjon. Den andre handler om Jorns grafikk, der han er usedvanlig fri og virtuos.
Hovedsporet i fremstillingen av Jorn er likevel maleriet, og i de største rommene har dansken fått prioritet foran Munch. Det er generøst. Når Jorn får stå alene – som i presentasjonene av fire verk fra 1953-54 (Elskovskampen, Maskulin standhaftighet, Såret vilddyr II og Interplanetarisk kvinde) – får vi endelig fri fra sammenligningen og en anledning til å vurdere hans bidrag til ekspresjonismen. Og det er her kritikeren blir svar skyldig, for det er noe desperat og fattig uavklart med Jorns malerier, noe som ikke går opp. De hviler ikke i seg selv, slik Munchs verker gjør. I stedet blør de i alle retninger og kjemper, både om sin plass i kunsthistorien og om retten til å representere malerens følelsesliv, som var turbulent på denne tiden. På den annen side er det nettopp denne uroen som er deres styrke. De stopper ikke å virke. Den desperasjonen som var utgangspunktet er også virksom i betrakteren.
I de to monumentale arbeidene Af den stumme myte, opus 2 og 7 – begge fra 1951 – er Jorn nærmest en avklaring av sitt maleriske program. Her er fabler, figurer, farger og former organisk artikulert over to store flater. Det som var personlig, ja nesten privat i for eksempel Elskovskampen, er her historisk og allmenngjort. Det er godt å se Jorn fullendt på denne måten, men han er mer interessant i de desperate og uavklarte formatene.
