En investering i dannelse

«Å inkludere kunst i oljefondets portefølje fremstår som en utmerket idé», skriver Clemens Bomsdorf i denne replikken til salget av Skrik.

Boreplattformen Deep Sea Delta (i dag Songa Delta) i Nordsjøen. Foto: Wikimedia Commons/ Erik Christensen, 2006.

Hva gjør rike mennesker som ikke lenger vet hvordan de skal bruke pengene sine? De kjøper og viser frem ting som svært få andre har muligheten til. «Conspicious Consumption» kaller den norsk-amerikanske økonomen og sosiologen Thorstein Veblen dette i Theory of the Leisure Class. Ved siden av kjempebåter og hester står kunst høyt oppe på innkjøpslisten. Dette gjelder ikke kun for mennesker, men også for rike stater. Norge er med sine store oljeinntekter helt klart en del av verdens overklasse, men inntil nå har det kun vært andre oljeland som har vist seg frem. Øyer formet som verden, fantastiske veddeløpshester eller verdens dyreste maleri for en 1,5 mrd. kroner (en Cézanne). Norge og nordmenn har vært tilfreds med å investere oljepenger i utlandet og ikke vise rikdommen – noe som i og for seg er veldig sympatisk. Når det kommer til den norske stat var den imponerende, men nokså tilbakeholdne, operaen maksimalt av hva et oljedopet statsbudsjett kunne makte. Men det er samtidig kanskje på tide å vise denne rikdommen på en sympatisk tilbakeholdt måte.

Edvard Munch, Skrik, 1893. Foto: Munchmuseet.

2. mai ble pastellversjonen av Edvard Munchs Skrik auksjonert bort hos Sotheby’s i New York – for over 100 millioner amerikanske dollar. Auksjonen er en gyllen anledning til å tenke over om også Norge kan vinne på å investere fra oljefondet i dette segmentet. Så forskjellige politikere som Carl I. Hagen og Trond Giske har allerede kommet med ideen om at oljefondet skal kjøpe kunst, men dette er avvist inntil videre. Jeg stusset første gangen jeg hørte ideen, og mange spørsmål meldte seg: hvordan skal man måle avkastning? Hvem skal bestemme hva som blir kjøpt og når dette eventuelt skal selges igjen? Skal det også finnes etiske regler, slik at for eksempel bilder med krigsmotiver eller pornografiske motiver ikke blir akseptert? (Dette er imidlertid ikke så sannsynlig så lenge Bjarne Melgaard skal smykke ut det nye hovedkvarteret til Den norske Bank…)

Imidlertid er situasjonen nå en ganske annen enn da Giske var kulturminister og lanserte ideen. Jeg tenker mindre på den globale finanskrisen og mer på oljefondets størrelse. Over 3400 millarder kroner betyr at Norge per capita har nesten fire ganger så mye oppspart som hva Tyskland har i gjeld. Allerede nå eier fondet hele 1% av det globale aksjemarkedet. Og penger strømmer fortsatt inn i fondet. Med så mye kapital er diversifikasjon viktig, og problemene knyttet til å investere i kunst kan alltids løses. Verdien av kunst er like problematisk å fastsette som verdien av eiendom, som nå inngår i oljefondets portefølje. Eiendom er som kunst et investeringsområde der det er knyttet betydelige vanskeligheter med kontinuerlig å beregne prisutvikling. Det finnes kyndige folk som kan vurdere mulige kjøp, og man kan lage strenge etiske regler. Ideen er ikke å spekulere vilt, og derfor skal man bare investere i etablert kunst. Summene skal være store for kunstmarkedet, men små i forhold til fondet som helhet. Kunstverkene skal komme fra utlandet; overoppheting av den norske krone og økonomi vil derfor ikke være noe problem. For det andre skal arbeidene være en del av oljefondets «long term assets»; man holder seg altså til handlingsregelen.

Verdens dyreste maleri, Paul Cézannes The Card Players, 1892-93.

Å inkludere kunst i oljefondets portefølje fremstår som en utmerket idé. Kunst er allerede et investeringsobjekt og store gevinster er mulige – se bare på hvordan prisene på Edvard Munchs kunst har utviklet seg de siste årene. For øvrig er det mange andre lignende investeringsområder som muliggjør stor gevinst, for eksempel vin. Men det skal oljefondet ikke investere i, siden det er en vesentlig forskjell på vin og kunst. I det første tilfellet er nytelsen forbi så snart flasken er tom, mens kunstverket er like friskt og uutømmelig etter å blitt sett på av tusener. Kunstverkene blir på den måten også et offentlig gode; å betrakte dem (og dannelseseffekten knyttet til dette) er en form for avkastning som ikke har med salg å gjøre. Desto høyere kvalitet desto høyere avkastning, som jo også påvirkes av at turister kommer til landet for å se verkene. Dette var Hagens hovedargument. Men å satse blindt på kunst som skal lokke til seg flest mulig turister vil være en feilslått strategi. Hvis man kun ønsker å tiltrekke seg turister og penger burde man kanskje heller bruke oljepengene på å bygge om Aker Brygge til et nytt Las Vegas med gambling, striptease og prostitusjon.

Ved å bruke en veldig liten del av oljepengene på å kjøpe kunst har Norge sjansen til å investere pengene sine på en finansielt god måte som støtter den internasjonale kulturarven, samtidig som det vil gi befolkningen og turister både muligheter og dannelse.

Læserindlæg