Et håndledds avstand

Hva er godt skjønn? Og hvordan skiller man mellom politisk og kunstnerisk skjønn? Dette var utgangspunktet for Kulturrådets årskonferanse i år, hvor blant annet Carolyn Christov–Bakargiev, sosiolog Robert Palmer og kulturminister Hadia Tajik var invitert. Det hele ble innledet med en presentasjon av Parallellaksjonen med deres sedvanlige miks av performance, pedagogikk og filosofi. Kunstnergruppen fyller et viktig rom i samtidskunsten, men skjemmes fortsatt av å ha forlest seg på italiensk (post)-operaismo-filosofi.

Den nye kulturministeren slo deretter an tonen med en klar formulering av Arbeiderpartiets kulturpolitikk. Kunsten skal være fri, slo hun fast. Men samtidig skal staten tre inn som en hjelpende hånd: man skal kunne leve av kunst, selv om verkproduksjonen er tidkrevende og besøkstallene, når kunsten vises, ikke umiddelbart er så høye.   

I norsk kulturpolitikk står begrepet om en «armlengdes avstand» sentralt. Når penger skal fordeles i kulturfeltet er dette idealet: «[staten skal ikke ha] styring på utøvelse av kunst, kunstens innhold eller egenart. Ingen styring av enkeltsaker i Kulturrådet. Det betinger en armlengdes avstand til den vurderingen som må gjøres av bevilgninger til de enkelte kunstneriske ytringer, så vel som til ytringene» (Vigdis Moe Skarstein, «Mellom politikk og kunst», 15.04.2009. Kulturrådets hjemmesider). Sosiologen Per Mangset tok for seg denne termen i sitt innlegg og satt vår norske praksis i en europeisk sammenheng. I Frankrike, for eksempel, er det tradisjon for sterk statlig styring av kulturen, mens det britiske Arts Council, som var det første europeiske kulturrådet (opprettet i 1946), er modellen for den nordiske varianten. Ifølge Mangset er det likevel sjelden den ideelle avstanden opprettholdes, det er heller snakk om «et håndledds avstand», som han muntert uttrykte det.

Samtalen mellom statssekretær Kjersti Stenseng (Arbeiderpartiet) og Olemic Thommesen (Høyre) gjorde forskjellen mellom partienes kulturpolitikk tydelig. Ifølge Thommesen er de statlige instrukser til kulturfeltet – blant annet å dekke grunnlovsjubileet i 2014 ­– uttrykk for en altfor sterk statlig innblanding. En borgerlig regjering vil rett og slett slå en strek over slike krav til utøverne og institusjonene, hevder han. Ifølge ham er den nåværende kulturpolitikken en underkjennelse av kulturens selvbestemmelse og evne til å programmere for egen regning. Thommesen la også stor vekt på det problematiske i at mye makt var samlet på få hender. Arbeiderpartiets begrep som «styringsdialog» er en parodi, mener han. – I virkeligheten er styringsdialogen et judaskyss hvor den ene parten allerede har bestemt seg og sitter på det siste ordet.

Kjersti Stenseng klarte ikke gi noen god begrunnelse for listen over statens instrukser til kulturlivet, ei heller viktigheten av styringsdialog, men lyktes derimot godt med å argumentere for at kulturfeltets frihet i realiteten kun er fri om den eksisterer innenfor forutsigbare rammer. Uten offentlige støtteordninger vil man være prisgitt markedets skiftende interesser, påpekte Stenseng. En sentrumsorientert kulturpolitikk, hvor staten sikrer en kontinuitet for både institusjoner og individuelle utøvere er noe vi har sterk tradisjon for her i landet – Thommesen klarte neppe å overbevise særlig mange av de over 500 tilhørerne om noe annet alternativ.

Trekkplasteret på konferansen – Carolyn Christov–Bakargiev, kunstnerisk leder for documenta (13) – skulle vise seg å være dagens høydepunkt. Det var et høyt tempo på hennes innlegg, og det ble referert til alt fra Sextus Empiricus og David Hume, til Derrida og Adorno, over en lav sko – men hennes eksentriske og innfallsrike form falt likevel ut heldig. Det hele befant seg et sted mellom poetisk raptus, selvbiografisk notat og essayistisk utskeielse. Selv om presentasjonen var rotete inntil det kaotiske, og namedroppete på grensen av det komiske, var det en rekke interessante ideer som ble streifet.

En viktig inngang til kunstbegrepet for Christov–Bakargiev er, synes det, actor-network teori, representert av blant annet Bruno Latour. Her ligger det en grunnleggende kritikk av det, for kunsten, så sentrale autonomibegrepet: all verdens hendelser, gjenstander og subjekter lar seg ikke, mener hun, fanges tilfredsstillende inn av stabile kategorier, men er snarere nettverk og aggregater på tvers av felt og gjengse sjangere. I tråd med Latour hevder Christov–Bakargiev blant annet at den menneskeskapte arkitekturen ikke bør skilles fra bienes arkitektur. I mer historisk orientert retning fokuserte Christov–Bakargiev på undertrykte kunnskaper – og her er hun åpenbart svært Foucault-inspirert. Kunsten dreier seg, for henne, om å forske på detaljer og fortellinger som har blitt sensurert bort eller på en annen måte utelatt fra de hegemoniske fortellingene om verden. Optikken ble også skjøvet fra kunnskap som noe akkumulerbart og språkliggjort, når Christov–Bakargiev tok for seg en kunnskap som ligger på andre nivåer av tilværelsen, for eksempel kroppens egen kunnskap. Affekter er like gyldige utgangspunkt for kognitive prosesser som den autoriserte kunnskapen, hevdet hun. I tråd med denne forflytningen av kunnskap fra det autoriserte til det undertrykte, fra det abstrakte til det affektive, fra autonomi til nettverk, skisserer hun også et annet begrep om verdi, og dermed indirekte skjønn, enn den sedvanlige pengebaserte – her tar hun opp tråden fra Michael Hardt og Antonio Negri. «Love is an ontological event in that it marks a rupture with what exists and the creation of the new. Being is constituted by love,» som de skriver i Commonwealth. I likhet med Hardt og Negri dreier kunst seg om å åpne for de ressursene vi har til felles og gjøre dem til et potensial for forandring og refleksjon utenfor de gjengse fortellingene og institusjonene som gir råmaterialer form – ikke bare kapitalen, men familien, staten, etc. Christov–Bakargiev er et kaotisk, men riktig klokt, hode.

Robert Palmer, som snakket etter documenta-generalen, er også et klokt hode. I motsetning til Christov–Bakargiev var hans presentasjon uhyre velordnet og presis. Særlig var det interessant å følge hans analyser av hvordan kunstartene selv forandrer seg. Både kunstverket, boka, teaterstykket, filmen og konserten – sammen med andre standardiserte kulturformer – er i ferd med å bli avløst av langt mer hybride former, hevdet han. Den kapitalistiske økonomien er, sammen med den digitale kulturens distribusjonsformer, dessuten i gang med å transformere økonomien rundt kunstartene. Når ingen lenger betaler for CDer eller filmer, hva vil skje med disse sjangerne? Når sosiale samhandlingsformer overtar for den individbaserte produksjonen, hva skjer med de tradisjonelle mediene? Disse spørsmålene påvirker naturligvis spørsmålet om hva som er godt skjønn,  men dette berørte Palmer i liten grad.

Når det gjelder både Palmer og Christov–Bakargiev, som utgjorde konferansens høydepunkter, bør det likevel bemerkes at de disponerte tiden ganske dårlig. Da de måtte bryte av var de mange tråder som hang hos begge. Fra så profesjonelle foredragsholdere burde man kunne forvente seg en bedre disposisjon.

Neste innslag var en malplassert debatt om skjønn fra andre felter enn kunsten. Jurist/forfatter Cathrine Grøndahl, psykolog Siri Gullestad og journalist Kadafi Zaman leverte alle helt ok refleksjoner rundt skjønn innenfor sine respektive fagfelt, men analogien til kulturfeltet ble for svak.

I siste samtale mellom Rådets medlemmer, hvis oppgave det er å forvalte Norsk kulturfond og post 74, var det dessverre heller ikke så mye å hente. Å kunne skille mellom godt og dårlig – og kunne begrunne distinksjonen – ligger jo til grunn for kulturrådets årlige utdelinger, så dette er et sentralt anliggende for alle kulturaktører her i landet. Synd, da, at man heller ikke her fikk trengt inn i dette spørsmålet. Da de ti medlemmer i Rådet diskuterte seg imellom ble det derimot til stadighet påpekt at de, som fagpersoner, kunne felle kvalifiserte dommer og – om de skulle dele ut en pott penger til ett av to ulike prosjekter som umiddelbart virket like gode – så måtte magefølelsen følges. Den subjektive smaken. Greit, men dette er likevel en selvfølgelig observasjon som ikke forklarer særlig mye. Jeg skulle gjerne sett medlemmene diskutere mer inngående hva denne smakens bestanddeler er – og hvor den sammenfaller og avviker innad i Rådet – men det ble det dessverre lite av. Skuffende og svakt. Hvorfor ikke diskutere et konkret kunstprosjekt på en slik måte at medlemmenes forskjellige kvalitetsprofiler kom til syne?

Det kunne også vært interessert å se Rådsmedlemmenes stilling i forhold til Kulturrådets instrukser, som behørig ble kritisert av Høyres Olemic Thommesen tidligere på dagen. I stortingsmelding 23 står det blant annet at «inkludering og kulturelt mangfold skal inngå som en naturlig del av programmering, organisasjonsutvikling, rekruttering og publikumsarbeid og i institusjonenes strategier på kort og lengre sikt.» Hvordan forholder Rådsmedlemmene seg til Statens doble ønske: både frihet for kunsten – «en armlengdes avstand» – og noen spesifikke temaer som grunnlovsjubileet, inkludering og mangfold? Det er vanskelig å ikke konkludere med at det i er et paradoks her. Spørsmålet er om ikke kulturrådet likevel opererer med «et håndledds avstand» til kulturfeltets aktører, som Mangset antyder, og dermed er mer involvert i styring enn de vil vedgå.

Avslutningsvis er det også vanskelig å ikke komme inn på at mottagelsen etter selve konferansen fant sted på Astrup Fearnley-museet. Det ble riktignok beklaget på slutten av dagen, men problemet ble ikke mindre av den grunn. For det første er jo Astrup Fearnley en privat institusjon med et kunstsyn det er verdt å stille spørsmål ved. Hvorfor assosiere seg så direkte med Fearnley-museet i forbindelse med et slikt arrangement? Det virker uheldig. I tillegg, og mer graverende, er det forunderlig at arrangørene ikke har tatt hensyn til den mye kritiserte linken mellom Lundin Petroleum og Astrup Fearnley, som blant annet ansvarlig redaktør for Kunstkritikk, Jonas Ekeberg hadde ytret seg om i sin kommentar «Nei til sjampanje på Tjuvholmen» dagen før. Styreleder på Kunstnernes Hus, Sverre Gullesen, arrangerte i denne forbindelse en kontra-mottagelse på Kunstnernes Hus, med øl og pølser, for de som ønsket en annen feiring. – Jeg syntes at det var hyggelig at de som måtte avstå fra å gå på Astrup Fearnley kunne møtes et sted. Vi ønsker å stille huset vårt til rådighet for denne typen kunstpolitiske arrangementer, sier han til NRK.no. Blant de som kom var lederen i Norske Billedkunstnere, Hilde Rognskog, og en tredve-førti andre.

En forbindelse mellom stat og det segmentet i markedet dette museet representerer er i utgangspunktet problematisk, men når Lundin Petroleum kommer inn i bildet i tillegg kan jeg ikke forstå annet enn at det her – ironisk nok – har blitt utvist svært dårlig skjønn. Skillet mellom politisk og kunstnerisk skjønn, på den ene siden, og det offentlige og det private, på den andre, blir her en meget diffus størrelse.