Under pressekonferansen til Bergen Assembly i begynnelsen av september påpekte Irit Rogoff i forskerkollektivet Freethought, som har kuratert en del av triennalen, at deres prosjekt har vært å jobbe med gitte betingelser, snarere enn nedarvet kunnskap. Dette utsagnet synes å passe med Bergentriennalens forsett om å bedrive en kritisk tenkning omkring, og å bryte med, biennaleformatet. Freethought har stått bak et tredelt diskursivt program, som blant annet har nedfelt seg i såkalte «performative plattformer». En av disse var The Summit (toppmøtet), som ble avhold i Røkeriet på USF lørdag 3. og søndag 4. september, og som her fungerer som springbrett for å stille spørsmål ved virkemidlene Bergen Assembly benytter for å «bryte» med biennaleformatet.
Freethought utgjør en tredjedel av den kunstneriske ledelsen til årets Bergen Assembly; de to andre er komponisten og musikeren Tarek Atoui og kuratorduoen Praxes (Rhea Dall og Kristine Siegel). Foruten Irit består Freethought av Stefano Harney, Adrian Heathfield, Massimiliano (Mao) Mollona, Louis Moreno og Nora Sternfeld. Siden februar 2015 har de fra tid til annen vært gjester i Bergen. De har med jevne mellomrom arrangert presentasjoner og diskusjoner på Litteraturhuset på dagtid, etterfulgt av mat av TASC studio og forelesninger på Hordaland kunstsenter på kveldstid. Dette har ført til en viss «fornavnsomgang» som forrige Assembly (kanskje) ikke la opp til. «Is a life, especially a life spent making, learning, giving and transforming oneself with others, a kind of infrastructure?» står det på websiden til Bergen Assembly om Adrians film Spirit Labour som han har laget sammen med Hugo Glendinning, og som ble vist i Hagerupsgården i september. Og kanskje er det dette Bergens kunstscene har vært med på: I det at vi jevnlig har møtt opp til diskusjoner om Bergen kommunes biennaleplaner, helt siden lenge før «biennalekonferansen» i 2009, har vi lagt til rette for en særegen infrastruktur.
Alle Freethoughts samlinger og diskusjoner har dreid seg om nettopp «infrastruktur». Resultatet er «6 kapitler og 3 performative plattformer», som det blir kommunisert når Bergen Assembly i 2016 «converges» (samler seg) i løpet av en liten uke i begynnelsen av september. Dette er ordet som benyttes av Bergen Assembly om de intensive dagene i begynnelsen av måneden som ellers kanskje ville blitt omtalt som «åpningen av Bergen Assembly 2016». Bergenstriennalens vokabular skiller den fra andre lignende utstillinger, selv om dette med å endre vokabular også begynner å bre om seg i biennalelandskapet. Den første utgavens kuratorer ble, som noen kanskje fortsatt husker, kalt for «conveners», mens den tredelte kuratorgruppen denne gangen kalles for «artistic directors». Det har altså vært mulig å få et inntrykk av den utstrakte andreutgaven av Bergen Assembly i løpet av september, som dermed likevel ikke helt bryter med festivalismen som dominerer biennalelandskapet.
I introduksjonen til toppmøtet beskrev Irit – den som hele tiden refereres til som lederen av kollektivet – at det ikke har vært meningen å kritisere eller motsette seg, men «profoundly understand» (få en inngående forståelse av) hva infrastruktur er. Til tross for at alt Freethought har foretatt seg i Bergen siden i fjor har dreid seg om dette ene begrepet «infrastruktur», forteller hun videre i sin introduksjon at de har benyttet «intuisjon, snarere enn et tema, som kuratorisk metode». Videre påpekte hun at infrastruktur unndrar seg representasjon, så det er med en god dose humor at Freethought har latt introduksjonen til toppmøtet omkranses av en videoreklame for det tyske programvarefirmaet SAPs dataprosesseringssystem SAP HANA. Både før og etter introduksjonen får vi servert denne et minutt lange markedsføringen som med sin bruk av timelapse og oversiktsbilder av blant annet industri og ferdselsårer visuelt framstår som en hyperkondensert versjon av den banebrytende filmen Koyaanisqatsi – Life Out of Balance fra 1982, og hvis voice-over i sammenhengen bare kan ses som en ironisering over kapitalismens animering av globaliserte bedrifter slik den er blitt beskrevet for eksempel i dokumentaren The Corporation fra 2003. «Can a business have a mind? A subconscious? A power to store every experience and call upon it through something called intuition?» spør SAP.
The Answer is Simple The Answer is SAP HANA, reklame for dataprosesseringssystemet SAP HANA.
Elizabeth Povinelli, en nestor innen antropologi og kjønnsstudier og professor på Columbia University i New York, påpekte i forelesningen som slo an tonen for toppmøtet, at infrastruktur er disiplinerende. Vi agerer i skjønn forening med de strukturene som er gitt, og underkaster oss deres logikk. I en artikkel i e-flux journal allerede i 2011 illustrerte hun dette poenget med Panamakanalen og hvordan denne i utgangspunktet ble benyttet av alle typer skip, men at kanalen selv etterhvert la premissene for en helt ny type skip, bygget for å utnytte kapasiteten til sitt ytterste og slik maksimere selskapenes fortjeneste. Problemet med å underkaste seg infrastruktur, sier hun, er at den forsterker de makthierarkiene som det kapitalistiske systemet allerede har etablert. I sammenhengen kan denne uttalelsen også leses som en kritikk av kunnskapshierarkier, noe som ble eksemplifisert i forelesningen gjennom en diskusjon av arbeidet til Karrabing, et filmkollektiv som Povinelli selv er del av sammen med en sammenslutning av aboriginere og andre i Australia. Kunnskap produseres og reproduseres her ikke gjennom hierarkiske strukturer slik som formal skolegang, universitetsstudier eller etablerte institusjons- og bedriftsmodeller, men gjennom samarbeid og utveksling. I møte med etablerte infrastrukturer fører denne forkastingen av strukturer med seg også helt praktiske problemer, slik som begrenset bevegelsesfrihet. Et individ uten fødselsattest kan ikke få pass og kan dermed heller ikke reise, slik tilfellet er for flere av Povinellis filmkollektivkolleger.
Denne første dagen av toppmøtet fortsatte med en samtale mellom Mao og forfatteren Tom McCarthy, der de diskuterte McCarthys bok Satin Island. Her trakk de frem biennalen som en av kapitalismens myke infrastrukturer, og hvordan det å være kulturskaper også kan være det samme som å gentrifisere. Kulturen blir presentert som en myk makt (soft power), samtidig som de to samtalepartnerne holder fast ved at kultur forstått som fiksjonsproduksjon (fiction making) òg kan være et verktøy for å skape ny diskurs og materialitet. Resten av dagen gikk med til et panel satt sammen av Freethoughts Stefano med poeten Fred Moten, kunstneren Wu Tsang og skribenten Hypatia Vourloumis, der de i en særs løs form diskuterte hva det vil si å jobbe gjennom vennskapets og samarbeidets infrastruktur, snarere enn en kostnadseffektiv og profittskapende infrastruktur.
Denne første dagen av toppmøtet fungerte som en påminnelse om at det som refereres til som «kunstneriske strategier» er blitt en infrastruktur. Freethoughts ambisjoner om å ikke konkludere, men snarere generere flere «research questions» (forskningsspørsmål) om infrastruktur, vil nok fremstå som ganske ordinært for dem som er utdannet på et hvilket som helst kunstakademi, der det å servere svar fra kateteret ikke har vært den pedagogiske modellen på lenge. Formalt sett har Freethought justert et akademisk format til en biennale, og spørsmålet er om en slik forflytning av formater er radikalt nok for Bergen Assembly. Og når Freethoughts poeng er at infrastruktur samtidig blir hevdet å være en integrert del av den kapitalistiske orden vi lever under, ja til og med det viktigste redskapet til å fremme denne ordenen, så er Bergen Assemblys strategi for å fylle biennaleformatet med nytt innhold noe som bør problematiseres.
«We tend to think in terms of genealogy» blir vi fortalt i den tidligere nevnte filmen Spirit Labour. Assembly, som det heter på kortform i Bergen, springer som de fleste nå har fått med seg ut av «biennalekonferansen» i 2009. Denne konferansen har to viktige avleggere: En var en mulig genealogi over tenkningen omkring biennaleformatet, kartlagt i boken The Biennial Reader, og den andre var Bergen Assemblys Advisory Board (Ute Meta Bauer, Ina Blom, Ingar Dragset, Bruce W. Ferguson, Maria Hlavajova, Ranjit Hoskote og Solveig Øvstebø – alle bidragsytere til konferansen på ulike måter).
Et av de uttalte målene med Bergen Assembly er å omarbeide biennaleformatet. I den forbindelse er det passende å se biennalen også som en sosial institusjon, eller, for å appropriere et begrep fra Povinelli, et «demanding environment» – for å understreke at Assembly både forholder seg til en overordnet institusjonell ramme («triennale») og et sammensatt lokalt kunstlandskap (Bergen). Denne andre utgaven av Bergen Assembly gir anledning til å spørre hvilket ansvar som tas av dem som i størst grad formulerer denne institusjonens agenda: triennalens Advisory Board. En kan spekulere i om ikke det rådgivende organet etter seks-syv år har diskutert biennaleformatet såpass inngående at de nå kan tilby kunstfeltet en oppdatert kunnskap, mer utfyllende enn den som er offentliggjort i Bergen Assemblys «kortguide» fra september i år, i stedet for å overlate denne jobben til utpekte kuratorer eller kunstneriske ledere. Gjerne en refleksjon som har erfaringen fra biennalekonferansen og de to første utgavene av Assembly som sitt hovedanliggende – som kasus – og som tydeliggjør forsøket på å bryte med biennalens genealogi og etablerte makthierarkier. En refleksjon som også drøfter dilemmaet knyttet til det å skulle etablere en triennale i et krevende miljø med et mangfoldig og internasjonalt orientert institusjonslandskap, som allerede verdsetter og bidrar til kunstproduksjon og forskning gjennom etablerte og eksperimenterende formater.
