Jeg kom akkurat for sent til seremonien og åpningstalene da Kristiansand og oljefondsjef Nicolai Tangen åpnet Kunstsilo og utstillingen Nordiske lidenskaper for publikum lørdag forige uke. På den improviserte scenen utenfor det nye museet hadde mannskoret Gåsehud tatt oppstilling, og de sang Postgirobyggets kjente sommerhit Idyll. Bunadskledde verter serverte rå laks, og på grillen i serveringsteltet freste fiskekakene. Etter sigende var alle de 5.500 gratisbillettene revet bort. Til og med Tante Sofie fra Torbjørn Egners Kardemomme by var til stede.
Inne i museet har Marianne Heskes kunstverk Gjerdeløa (1980) fått den gjeveste plasseringen. Verket presenteres i ensom majestet i et stort, luftig rom med utsikt mot sjøen utenfor, i den tidligere kornsiloens øverste utstillingsetasje. Ifølge utstillingsbrosjyren er Gjerdeløa museets kunstneriske «høydepunkt», og museets avtroppende direktør, Reidar Fuglestad, hevder det skal sette «Kunstsilo på det internasjonale kunstkartet». Gjerdeløa består av en gammel og sammensunket tømmerbu som Heske fraktet med seg fra Tafjord til Paris i 1980, og har fått den omstridte merkelappen Norges første konseptuelle kunstverk. Så hva ønsker Kunstsilo å signalisere ved å utrope dette historisk viktige, men samtidig småskårne verket til museets høydepunkt?
Kunstsilo er resultatet av en sammenslåing av Kristiansand kunstmuseum, Christianssands Billedgalleri og Nicolai Tangens kunstsamling, som nå eies og administreres av AKO kunststiftelse. Formelt har Tangen donert all kunsten sin til denne stiftelsen, som i sin tur har gitt Kunstsilo evig disponeringsrett over samlingen, «den største og mest omfattende private kolleksjonen [sic] av nordisk kunst fra perioden 1930 til i dag», ifølge egne nettsider. Likevel forteller Tangen i intervjuer at det fortsatt er han som bestemmer hva det er stiftelsen skal kjøpe. Selve ideen om å lage et nytt museum av kornsiloen på Odderøya, er òg Tangen sin. Han foreslo samlokaliseringen i 2015 og tok raskt kontakt med byens politikere som bevilget 50 millioner kroner til prosjektet året etter.
Kornsiloen ble bygget i betong i 1935. På 2000-tallet ble den tatt ut av drift, men vernet i 2006 som et eksempel på funksjonalistisk arkitektur. I 2016 ble konkurransen om å gjøre siloen til museum lyst ut. Vinnerne ble Mestres Wåge Arquitectes og MX_SI Architectural studio, og byggearbeidet startet i 2019. Arkitektene har beholdt de industrielle silorørene og omgitt dem med store firkantede bokser. Boksen på byggets forside, ut mot fjorden og kaikanten, er kledd i glattpolert, beige teglstein. Den ene kortsiden har en glassfasade med trappe- og heisløp innenfor. På toppen har hvert silorør fått et lokk av glass, her er museets Panoramabar. Innendørs skaper den såkalte Silosalen en slags wow-faktor. I det store, fire etasjer høye rommet kan man titte opp i de gamle silorørene. Men de fleste av dem er tettet igjen, kun ett av rørene leder blikket til himmels. En smal, stilig lyssatt, spiralformet trapp av betong og polert tre fører besøkende opp til de fire etasjene med utstillingsarealer. Foruten arealene som leder ut mot Silosalen er utstillingsrommene stort sett firkantede bokser.
Lokalt har prosjektet høstet mye kritikk og vært gjenstand for en usedvanlig hatsk debatt om sløseri, finansiering av kunst og samrøre mellom det private og offentlige. Men i norsk målestokk har åpningen av Kunstsilo gått i rekordfart. Bygningen har kostet 712 millioner kroner. AKO kunststiftelse har spyttet inn 210 millioner, private sponsorer har gitt 30 millioner, mens de resterende 472 millionene er offentlige penger fra Kulturdepartementet, kommune og fylkeskommune, stiftelsen Cultiva, lån og salg av Kristiansands tidligere kunstmuseum. Byggeprosjektet begynte i 2019 og etter 18 måneder forsinkelse, på grunn av «konstruksjonsutfordringer, pandemi og krigen i Ukraina», var siloen innflytningsklar i fjor høst.
Det var like før byggestart i 2018 at Tangen kjøpte Marianne Heskes Gjerdeløa. Den gangen var verket gjenstand for en stor debatt. Nasjonalmuseet ble tilbudt tømmerbua, men ville ikke kjøpe den, og enkelte kritikere ropte skandale. Tangen kom på banen og snappet opp Gjerdeløa med løfte om å vise den frem på Kunstsilo. Oppkjøpet var et godt timet PR-move. Anskaffelsen av den vesle værbitte bua ga Kunstsilo image som en underdog og utfordrer ute i provinsen, et museum som vet å sette pris på den norske avantgardistiske kunsten hovedstadens treige institusjoner ikke vil ha.
Så vidt jeg kan se er det dette imaget Kunstsilo fortsetter å dyrke. Åpningsutstillingen består av 600 kunstverk, utelukkende fra Tangens samling, og er kuratert av tidligere direktør for Drammen kunstmuseum, Åsmund Thorkildsen, i samarbeid med Tangens kunstrådgiver, Steinar Gjessing. Rommene er malt i vakre pastellfarger, utstillingen er stramt komponert og god å bevege seg i. Verkene som vises er i hovedsak malerier, i tillegg til noe tresnitt og keramikk. I arealene ut mot Silosalen vises svart-hvite fotografier. Det er svært mye å se på her. Foruten en omsluttende videoanimasjon av Reidar Aulies maleri Tivoli (1935), sklir utstillingen aldri ut i publikumsfrieri. Her gjøres kunsten til Kunst igjen, det vil si befridd for anmassende formidling.
Det er mulig å hevde at denne kompromissløse presentasjonen står i frisk og velkommen kontrast til den avkoloniserings-, mangfolds- og inkluderingsiveren som rir andre norske og vestlige museer. Men selv om Nordiske lidenskaper viser mange ukjente bilder, er det likevel en særdeles velkjent fortelling om den modernistiske kunsten som presenteres. Bildene handler i all hovedsak om farge og form, alle forbindelser til den sosiale virkeligheten underspilles. Utstillingsrommene har titler som «Geometrisk abstraksjon», «Nordisk landskap» og «God form». Den går ettertrykkelig ikke i dialog med den kritikken av modernismens kanon som har preget kunsthistorien de siste vel 50 årene. For disse diskusjonene dreier seg jo ikke om hvorvidt det ene eller det andre maleriet av Reidar Aulie bør være med, men om den usannsynlige mengden kunstverk som det gammelmodernistiske idealet har avvist på grunn av kunstnerens kjønn, hudfarge, seksualitet, motiv, teknikk og medium.
Med Gjerdeløa som gallionsfigur fremstiller museet seg på sett og vis likevel som en forsvarer av kunsten som utfordrer konsensus og taler fra marginene, tross verkets historiske posisjon. Den nødtørftige vesle hytta står i stil med den mytologiseringen av oljefondsjef Nicolai Tangen som vi ser i norsk offentlighet: det snille bysbarnet som med to tomme hender og en grynende kunstinteresse jevnt og trutt har samlet på den nordiske kunsten som ingen ville ha, før han skjenket den i gave til hjembyen.
Men denne første presentasjonen av kunstgaven gir lite til dagens kunstscene. Kunstnerne som vises på åpningsutstillingen er stort sett døde, mens problemstillinger som opptar kunstfeltet avises. Dermed ser åpningsutstillingen merkelig visjons- og ambisjonsløs ut, som om museet har valgt å melde seg helt ut av den internasjonale kunstverdenen det ønsker å gjøre seg til et «kraftsentrum» i. Hvilken kurs er det egentlig som stakes ut for det nye museet? Det kunstneriske programmet mangler. På en ubestemt dato neste år skal fotografen Mette Tronvoll vise nye og gamle arbeider. Til høsten blir det keramikk med kunstnerne Edmund de Waal og Axel Salto, mens Lumen Art Projects, en utstilling «med fokus på digital kunst» åpner en gang, senere. Likevel er direktør Fuglestad optimistisk med tanke på Kunstsilos mål om 150.000 besøkende i året, ifølge en pressemelding sendt ut lørdag kveld.
Kunstsilo er et offentlig museum jeg opplever som svært privat. Åpningen er fullstendig Tangen-show. I alt pressematerialet, selv på skiltet over inngangsdørene står det «Tangen-samlingen». Hvor har det blitt av museets 2000 egne gjenstander? Hvordan skal museet bruke utstillingsarealene sine og hevde seg mot Tangens private interesser? Interiøret i panoramabaren på øverste etasje er innredet med nakne trepaneler og beige farger, store glassvegger åpner seg mot sjøutsikt. Det hele har en særdeles business lounge-aktig look, dramatisk avpasset mot den industrielle betongen. Business-estetikken henvender seg til et bemidlet, alderstegent publikum, et museum for og av boomers.
