Ifølge Kunstavisen den 28.mars «blomstrer Frogner som kunstdistrikt». Aktive OSL Contemporary har lenge holdt til i et lokale i bydelen, og ISCA Gallery etablerte seg også der for en tid tilbake, etter å ha holdt til i Rosteds gate mer sentralt i Oslo. Allé Allé holdt «Black Friday»-salg med verk av Fredrik Værslev på seinhøsten i fjor. Basert på mine dager med galleridrift i postkoden, hendte det ikke sjelden at naboene kom rekende inn og reserverte både det ene og det andre verket. Folk liker å gjøre en god deal, en god investering, enten det er Værslev til 50 prosent avslag, eller unge kunstnere som kanskje-kanskje ikke vil stige i verdi. Det hittil seneste tilskuddet til bydelens galleriflora er galleriet Melk, som trofast har fokusert på kamerabasert, skandinavisk samtidskunst siden 2009.
I likhet med mange kunstnerdrevne initiativ har Melk flyttet rundt, og de ligger nå i en luftig og lysrik storefront i Elisenbergveien på Frogner. I motsetning til mange kunstnerinitierte visningsrom, opererer de med «stall», altså kunstnere de representerer. Melk har vektlagt å dra til internasjonale messer, hvor skandinaviske kunstnere kan introduseres for en større målgruppe med større geografisk spredning, og opererer tilsynelatende innenfor en blandingsøkonomi mellom offentlige tilskudd og kommersiell galleridrift.
Gruppeutstillingen Some light turbulence may occur er den første visningen i de nye lokalene. Den er solid og lekker, men mindre eksperimentvillig og mer safe enn prosjekter jeg har sett av Melk tidligere. Samtlige kunstnere er godt etablerte fotokunstnere, skjønt de til dels er fra forskjellige generasjoner. Galleriets direktør Behzad Farazollahi forteller at verkene i utstillingen ikke tidligere har vært vist. Likevel kan nok mange kunstinteresserte snuse seg fram til hvem av de fem utstillende som står bak de respektive fotografiene selv uten å ta verkslisten i bruk.
montert på aluminium , 57 x 42 cm.
Her finnes finslige og lavmælte lysstudier, som Morten Andenæs’ Black Surface og White Flag (begge 2025); eller den til kunstneren å være overraskende lite snuskete Blind Parrot (2017-2018), av Torbjørn Rødland. Brorparten av verkene er likevel preget av en både visuell og emosjonell umiddelbarhet. Medgrunnlegger av galleriet Bjarne Bares to fargefotografi HEAT (2021) og The Dancing Lion (2025) viser henholdsvis skarpe, organiske skygger mot tribal-flammer malt på sement, og en stakkarslig sarvet, kinesisk drage av typen en kan se i parader i Chinatown. Både lyskvaliteten i fortausmotivet og dragen gir sterke assosiasjoner til Los Angeles hvor kunstneren bor, og får dermed et drag av dagboksaktige observasjoner utover å være «kule». Utstillingens mest dirrende kolorist er Eline Mugaas, som er representert ved tre verk, Silver (1997), Cherries og Matching pants (begge 1995), varierende fra kokett antydende til eksplisitt, men leken erotikk, som høyglansede bær, eller en neve stukket ned i en bukse, begge med intense rødtoner.
Vibeke Tandbergs for mange kjente Old Man-serie, hvor kunstneren trer en lateksmaske av en gammel gubbe over sitt eget ansikt og manipulerer den, formodentlig ved hjelp av sin egen munn, er saklig presentert i en rad på tre fotografi. Vis-à-vis triptyket ser man imidlerid Old Man-karaktereni et betraktelig større, mer heroisk format. Her, som en Napoleon eller Marlboro-man, sitter gamlingen til hest, med cowboyhatt, seletøy og lasso. I et artig grep speiles Tandbergs rytterportrett i Andenæs’ tvetydige Workhorse # 3 i galleriets andre rom. Det er uklart om Andenæs’ hest sin gapende munn er et skrik eller et flir. Åpningen i hestens ansikt hentes opp i Rødlands Candy Trail (2017-2019), som viser en veltet papirlampe med godteri trillende ut av lampens toppmunning. Slike små, visuelle koblinger skaper en viss merverdi.
Det er verdt å merke seg at en mønstring av fotografi i et galleri for samtidskunst ikke er så vanlig i Oslo nå for tiden. Melk holder fast fokus og stø kurs på samtidsfoto. Det finnes ingen fjetrende overraskelser her, selv om verkene ikke har vært vist tidligere. I en gruppeutstilling som leses nærmest som en mønstring av mediets representanter og et program for videre drift, kunne kanskje én og annen løsere kanon fått rom til skli litt rundt på dekk.
