Kunstverkene som fyller det ene hjørnet av gruppeutstillingen Elektrifisering, svingninger og en glassplate på Fotogalleriet i Oslo, ligner foreløpige resultater fra en vitenskapelig ekspedisjon. Arbeidene er laget av de tolv deltakerne på Akademi for rytmorfologi, som har studert livet i tidevannssonen ved Slettnes, helt nord i Finnmark. Fotografier av området er utstilt som postkort. Fra taket henger høyttalere med membraner av fingertare og spiller lydopptak av bløtdyr. På tre tv-skjermer flagrer deler av en vindpølse. Et diagram strekker seg over veggen og vinduet, og sammenstiller én av deltakernes oksygenopptak med endringer i tidevannet.
Utstillingen er kuratert av Hilde Methi. Hun er én av tre initiativtakere til Akademi for rytmorfologi. Gruppen ble først «unnfanget» på Lofoten internasjonale kunstfestival i 2019, der Methi var én av kuratorene. Foruten rytmorfologenes kvasivitenskapelige studier av livet i tidevannssonen, viser utstillingen fotografier av Finnmark. I likhet med tidevannssonen er regionen et grenseområde, men da i geopolitisk forstand, altså befolket av ulike kulturer, interesser og nasjonaliteter. I den grad disse områdene og menneskene som bor der er synlige i norsk kunst, slik den vises i Sør-Norge, er det gjerne i form av dramatiske landskap (Peder Balke), eller som representanter for samisk kultur, slik som Masi-gruppa, Máret Ánne Sara, Nils-Aslak Valkeapää. Å synliggjøre disse områdene på andre premisser, og i mer prosaiske former, later til å være én av ambisjonene for Methis utstilling.
En figur som opptrer i alle rommene er fotografen Ellifs Wessel (1866-1949), med ulike versjoner av fotografiet Ved Kirkenes. Midtnattsol sett fra Soldaterbukt (1902). Wessel kom fra en borgerlig familie og giftet seg på Dovre, før hun flyttet nordover. Hun er husket for et betydelig engasjement for arbeiderbevegelsen. Hennes sosiale bakgrunn og politiske engasjement røpes imidlertid ikke i fotografiet fra Kirkenes.
I forgrunn av bildet ses en islagt strandkant, flere fjell er synlige på den andre siden av fjorden. Et tre spriker med greinene mot himmelen, midnattssolen stråler frem mellom skyene og tegner en søyle i vannet. Bildet er lavt på kunstnerisk ekspressivitet. Det er et typisk postkortmotiv, og selv om bildet er tatt like ved grensen mellom Norge og Russland, kunne det vært en vakker solnedgang fra hvor som helst. Et annet bilde forteller hva Wessel noterte på baksiden av fotografiet: en nøktern registrering av tid, sted og om snøen som denne sommeren ikke vil smelte.
Sondering mellom dokumentariske og kunstneriske hensyn preger de andre fotografiene i utstillingen. Bente Geving viser fotoserien Sør-Varangerungdom (1990) som hun gjorde på oppdrag for Sør-Varanger kommune. Bildene viser bekymringsløse ungdommer, slik som jenta som blidt strekker en tyggis fra munnen og ut av bildet. Et annet fotografi viser en far og sønn som leker seg med et tau på en gårdsplass. Tauet kan være en lasso, og i bildeserien fungerer det som en subtil markør for reindrift og samisk kultur.
Anne Lindgaard Møller har konsentrert seg om livet innendørs, i Alta. Serien Sun drawings (2021) består av lysfølsomme, blå papirark som kunstneren har latt henge i vindusposten til enkelte altaværinger over flere måneder. Bildene er en slags negative interiørfotografier, og viser et abstrakt spill av blåfarger. Mørkeblå geometriske linjer og bånd kan være spor etter vinduskarmer, mens stofflige, lyseblå partier tyder på gardiner som bare delvis har sluppet solen igjennom.
I serien Overflatehendelser (2023) viser Morten Torgersrud en rekke små firkantede nærbilder på store papirark. Det er fotografier av ledningsbokser og andre lite påaktede interiørdetaljer. I tillegg vises grønne vanntanker oppstilt i en pussig formasjon, halvfylte vannglass, samt enkelte bilder av stein, grus, og grønne trær, alt fra Kirkenes. Bildene peker blant annet på den traurige materialbruken i byens etterkrigsarkitektur. På en annen side sørger fotografienes høye lysstyrke for å gjøre materialenes teksturer påtakelige. Sammenstillingen av bildene viser et spill av mønstre og likheter i materialene, som en kanskje tilfeldig, men likevel særegen estetikk. Blant Torgersruds bilder dukker dessuten et landskapsfotografi av Wessel opp.
I fotografiene fra Kirkenes har Wessel gjort sin egen tilstedeværelse mindre påtakelig, den dokumentariske stilen hennes etterligner vitenskapelig «objektivitet». Arbeidene til Akademi for rytmorfologi, samt de andre kunstnernes studier av ungdomskultur, lysforhold og materielle overflater, slekter på Wessels vitenskapelige metode. Hvis utstillingens ambisjon er å synliggjøre og gi en kunstnerisk form til det spenningsfylte grenseområdet som er Finnmark, krever den samtidig at kunstnerne toner ned markører for kulturell tilhørighet. Kanskje er det lettere å samles om studier av omgivelsene, når det sosiale er mer komplisert.
