I det jeg gled gjennom de elektriske skyvedørene til KNIPSUs gruppeutstilling The Pleasure Of Negative Emotions, stod kunstnerduoen Iben Mondrup og Jessie Kleemann vakt med renneløkke i hånd. Dét var en ubehagelig velkomst, slo det meg. Utstillingen skulle da også utarte seg til det reneste koldtbord av kunstverk egnet til å vekke vanskelige følelser.
Utstillingens store poeng utbasuneres tydelig i tittelen og spissformuleres i essayet Emotional Exposures, Or: When Art Met Science at the Gallery av Mira Shah og Christine A. Knoop, som er tilgjengelig både på en pidestall i utstillingsrommet og på galleriets nettsted. Her hevdes det at vissheten om at «dette er kunst» tillater betrakteren å finne glede i følelser, atmosfærer og inntrykk som man i dagliglivet gjerne ønsker å unngå. Videre hevdes det at slik affektiv respons på kunst kan være til nytte for sjelslivet og individets emosjonelle evner generelt. Dette høres meget plausibelt ut, og i en tid der sensitivitetsveldet råder treffer tematikken blink: Samme uke som åpningen ble begrepet «empatisk korrekthet» myntet. «While political correctness seeks to cultivate sensitivity outwardly on behalf of those historically marginalized and oppressed groups, empathetic correctness focuses inwardly toward the protection of individual sensitivities» skrev Karen Swallow Prior i en kronikk i The Atlantic, med referanse til et stadig økende krav om at det må tas hensyn til individets «komfortsone» i møte med kunstartene. Studentgrupper i USA ønsker at pensumslitteraturen – klassikere som F. Scott Fitzgerald og Shakespeare, for eksempel – skal merkes med såkalte trigger warnings som advarer mot vanskelige temaer; voldtekt, død, krig eller annet som kan vekke sterke emosjoner hos leseren. Swallow Prior skriver videre: «Now, instead of challenging the status quo by demanding texts that question the comfort of the Western canon, students are demanding the status quo by refusing to read texts that challenge their own personal comfort.»
Hvordan artikuleres så ubehaget i utstillingen? Feministisk sensibilitet forbindes sørgelig ofte med negativitet, mens Paula Muhr takler tematikken med humoristisk brodd. I fotoserien Double Flowers (2010-2012) approprierer hun eldre vitenskapelige fotos som ble brukt til å demonstrere den hysteriske kvinnes typiske utseende. Muhr har avfotografert bildene og besudlet dem med snegler, pinnsvin og halvspiste fuglevinger, plassert nåler over en munn og skrevet dystre utsagn på veggen under bildene. Tematikken videreføres i videoen Females Under Tension (2010-2011) hvor en datagenerert stemme leser opp et virtuelt kjærlighetsbrev sakset sammen av en mengde moderne kvinners reaksjon på et forskningsprosjekt datert 1904, som skulle definere gjennomsnittskvinnens forventninger til et ekteskap. Lydsporet ledsages av bilder av velkledde, snublende kvinner klipt fra filmen How a French Nobleman Got a Wife through the New York Herald ‘Personal’ Column (1904) i en tragikomisk slapstick-collage om objektivering av kvinner og den mulige umuligheten av et velfungerende parforhold.
Mattias Härenstam jobber med utgangspunkt i farens selvmord, på KNIPSU manifestert i to kroppslige skulpturer skåret ut fra trestammer: My Mistake (2012) har, så vidt jeg kan se, armene i været og et penishode stikkende ut av forhuden, som igjen stikker ut av en vagina, og et standard IKEA-bord permanent forankret i baken. In Spite Of It All (2012) har de imaginære hælene i taket (beinene er amputert ved leggen), tarmene og/eller hjernemassen på gulvet, en lampe hengende fra en lei kul på kneet, hår hengende fra lampen, genitalier hengende fra skrittet, samt en stige lent mot seg som for å gjøre det hele mer handy man-aktig. På baksiden sitter en liten sommerfugl. Ellers er det ikke mye håp å spore. På veggen bak denne skogen henger et utvalg fotografier fra Perttu Saksas pågående serie Echo. De viser nærbilder av primater, fotografert på slik vis at de antropomorfe kvalitetene trer godt frem. Disse dyrene ser triste ut, tenker jeg, der jeg skuer inn i dypsindige øyne og tolker en apes bortvendthet fra kameralinsen, bare for kort etter å oppdage at det jeg ser er utstoppede eksemplarer – jeg stirrer døden i glassøyet.
Slik blir både apekattene og publikum aktører i en skogsscene fra et ambivalent middelklassehelvete inspirert av Dantes Inferno. Virgil og Dante snublet på sin reise i Helvete gjennom en skog befolket av sorte, tornete vekster – selvmordere og selvskadere forvandlet til antropomorfe trær med sine jordiske legemer hengende som overmoden frukt fra grenene. Blant selvmordertrærne sprang også de tøylesløse rundt, jaget av ville hunder. Og kanskje er det oss, kunstpublikummet, som i KNIPSUs kuratoriske scenografi spiller rollen som de tøylesløse.
Idet dørvokterne begynte å piske både seg selv og utstillingslokalet med renneløkkene, rømte jeg galleriet for å se The Amazing Spider Man 2 på kino, men kom tilbake for å se en video kalt opp etter havets gudinne i inuittmytologi, Sassuma Arnaa (2012). Det er tale om en (tilsynelatende) delvis improvisert performance-video, der Kleemann spiller rollen som sjamanen som må dykke ned til havbunnen for å blidgjøre gudinnen ved å gre håret hennes (hun kan ikke gjøre det selv, for hun mangler fingre), mens Mondrup står for lydsporet; et musikalsk etno-techno-mantra som brer seg som et teppe over utstillingen som helhet, kanskje for å vekke et ubehagelig velbehag hos besøkende med snevre musikalske og religiøse preferanser.
I et par vitriner kan to fotoserier skues. Den ene serien viser ymse typer avføring, mugnet mat, nærbilder av blekkspruttentakler samt andre frastøtende motiver. Bildene har blitt brukt i en studie der man undersøkte om mennesker setter større pris på abjekte objekter dersom man tror de er kunst (disse bildene er laget av vitenskapsfolk for å se ut som kunst). Svaret er nå fastslått empirisk: Ja, det gjør man. I den andre vitrinen ligger en serie manipulerte foto, laget for å demonstrere Darwins teori om utviklingen av menneskets relative hårløshet gjennom seksuell seleksjon. Hypotesen sier at mennesker finner store mengder kroppshår hos andre mennesker frastøtende, mens nakenhet hos dyr virker motbydelig. Bildene viser nakne kropper begrodd med varierende mengder hår slik at betrakteren kan vurdere sin egen reaksjon. Hva synes du? Ansikt og kjønnsorgan er sløret ut fordi man vanligvis fokuserer på disse kroppsdelene for å vurdere et menneskes attraktivitet. Dette var også et omdreiningspunkt i Winfried Menninghaus, direktør for Max Planck Institute for Empirical Aesthetics, sitt foredrag «Producing novel forms, alienating familiar ones: Affinities between experimental aesthetics and art production», dagen etter åpningen.
Man kan kritisere utstillingen for å være løst kuratert, og at enkeltarbeidene fungerer som eksempler på forskjellige måter å behandle «negative» følelser på uten at det hele går opp i en større enhet. Man kan mene at verkene er overforklart i essay og infoark på en måte som lukker fortolkningen, og at monteringen likner for mye på en high-end kommersutstilling til å kunne mane frem den genuint ubehagelige, psykiske kvalmen som et kunstnerstyrt galleri som KNIPSU kunne tillatt seg å utsette publikum for. Likevel representerer ikke dette noe stort problem. Her presenteres en samling medrivende kunstner- og ikke-kunstner-men-viten-skap under et postulat som – i en tid der offentlige utsmykninger blir sensurert på grunnlag av at de kan vekke minner om vanskelige hendelser, der det ropes «rasisme!» etter kjedelige tegneseriestriper med tamme sluttpoeng – kjennes som en nødvendig motvekt, et friskt pust i en moralsk fortettet sfære. Jeg føler i bunn og grunn null negativitet i forhold til «The Pleasure of Negative Emotions» – pure pleasure, som de sier på godt norsk.
Sist oppdatert 16.06.2014 kl 14:22.
