På vei inn i Entrées nye lokaler, beliggende like ved Torgallmenningen i et bygg av Ole Landmark, er det første som slår meg takhøyden og romklangen. Rommet i seg selv er ikke stort, men virker likevel monumentalt. Deretter et flash av blått: seks bilder montert tett i tett, som et polyptykon, en fragmentert helhet. De seks cyanotypiene fremstiller noe luftig og abstrakt, kanskje tekstiler i bevegelse? De gir fornemmelse av røyk, vann eller skyer.
Kunstneren, Linn Pedersen (f. 1982) tilhører en generasjon av fotografer som inkluderer Toril Johannessen og Marthe Elise Stramrud. Alle har Bergens-bakgrunn og har søkt å strekke potensialet i den fotografiske flaten til det ytterste. Dermed har de også begynt å bevege seg ut i det tredimensjonale.
Entrée-utstillingen er preget av dette samspillet mellom bilder og objekter. I tillegg til de seks blå cyanotypiene (en fotografisk metode som ble brukt allerede på 1800-tallet) består utstillingen av to analoge svart/hvitt-fotografier og to skulpturer (et «bonusbilde» fra bildeserien Floor Arrangements henger innerst i lokalet). Utstillingens tittel Plain Air henviser til det å male bilder utendørs, «en plein air», men gir også assosiasjoner til friluftsliv. De franske impresjonistene var de første friluftsmalerne, de mente de kunne få frem det karakteristiske ved en situasjon ved å male den på stedet, i stedet for å ta med seg skisser tilbake til atelieret. Pedersen går i dialog med begge disse tradisjonene og søker å fange lys, bevegelse og natur, både i svart/hvitt-fotografiene, cyanotypiene og de to skulpturene Sculpture Tights I og II.
Ett av fotografiene er plassert langt nede på veggen ut mot vinduet og den travle bygaten utenfor. Det viser en kampestein på steingrunn. Steinen er nesten firkantet, og kan godt være hogget til. Er motivet noe Pedersen har snublet over på vandring i naturen, eller er det nitidig konstruert for å se slik ut? Det er noe arkitektonisk over motivet, noe som minner om landskapskunst. Bildet forsterker inntrykket av at Pedersen interesser seg for forholdet mellom natur og kultur, for dyp tid, det geologiske satt opp mot det menneskeskapte, og for å fremheve det skulpturelle også i det todimensjonale.
Svart/hvitt-foto nummer to viser utkanten av en hage rammet inn av løvtrær, et hvitt hus med uthus i bakgrunnen, i midten av bildet et oppspent telt. Himmelen er skyet, men sollys faller inn fra venstre. Motivet er både hverdagslig og idealisert. Det er noe nostalgisk over stemningen, som bringer tankene mot barndommens somre, men også mot impresjonistiske hagemalerier. Begge fotografiene har en følelse av ro, av stille øyeblikk. Slik står de i klar kontrast til cyanotypiene, der bevegelsen og den intense blåfargen skaper et dynamisk uttrykk.
I fjorårets Beyond Glaze på KODE2 stilte Pedersen ut materialene hun fotograferte, biter av spraylakkert råleire, sammen med fotografiene. Slik viste hun prosessen bak bildet og hvordan mediet transformerer og aksentuerer det vi ser. De to skulpturene i Plain Air står ikke denne gang på samme måte i umiddelbar tilknytning til fotografiene. Begge er bygget opp rundt klesplagget sportstights. Tightsene dekker noe som kunne ha sett ut som menneskebein, om de ikke var vridd i umulige vinkler. Tre slike tightsbein står oppå en plattform av tre midt i rommet. Et siste tightsbekledd objekt, vridd til en kringle, henger og dingler høyt på veggen innerst i lokalet; man kan fint spasere under den. Skulpturene kan kanskje leses som et bilde på samtidens romantisering av en sporty livsstil, men unndrar seg egentlig en slik sosial tolkning. I stedet synes de å fungere som en utdypning av Pedersens interesse for materialiteten i funnede objekter. Den selvsikre plasseringen i rommet gjør at de fungerer godt i denne utstillingen, som bindeledd mellom svart/hvitt-fotografiene og cyanotypiene. Forskjellene i formspråk og motiv aksentueres på et vis av dette romlige samspillet.
Det er en mangetydighet i disse uttrykkene, som åpner for fabuleringer rundt frilufts- og naturopplevelser, rundt materialitet og tid, og hvordan ulike medier kan brukes for å undersøke disse. Denne åpenheten, sammen med Pedersens sans for de arkitektoniske elementene, gir utstillingen dybde og merklang.