Da Karin Hindsbo ble ansatt som direktør for Nasjonalmuseet for kunst i februar 2017 var det med et klart mandat fra daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) og hennes nyinnsatte styreleder Linda Bernander Silseth: Hun skulle skape et Nasjonalmuseum med økt egeninntjening og bred publikumsapell.
Dette tegnet på mange måter en skrekkvisjon for museet, hvis oppgave først og fremst burde være å forvalte vår felles kulturarv og samtidig være i den kulturelle og politiske frontlinjen i forhold til vår egen tids kritiske spørsmål.
På den annen side var det en betimelig beskjed om at den litt introverte stilen til den norske kunsthistorikerstanden var gått ut på dato. Og at blandingsøkonomien er kommet for å bli, også i det norske kunstsystemet. Sagt med andre ord: Det nye Nasjonalmuseet skal nå bredt ut og deler av programmet skal finansieres med private midler. Ikke helt urimelig, med andre ord.
Det store spørsmålet har vært om Hindsbo ville klare å skape en forbindelse mellom dette oppdraget og en tiltrengt forsterkning av det kunstfaglige arbeidet. I beste fall ville hun klare å bruke fornyelsen til å styrke det faglige. I verste fall ville vi få et Nasjonalmuseum som gikk direkte fra norsk middelmådighet til kommersiell populisme.
Alle skal med
Denne uken kom det til nå tydeligste signalet om hvilken vei det bærer, i form av to pressemeldinger. La oss anta at rekkefølgen ikke var tilfeldig: Mandag kom den første, som annonserte at Nasjonalmuseet for første gang går ut med en «open call» – kunstlivets svar på «alle skal med». Til nå har dette vært en strategi som har tilhørt den kunstnerstyrte og demokratiske delen av kunstfeltet. I denne delen av kunstfeltet råder juryene og deres runde mandater. Nasjonalmuseet har tilhørt den andre siden, der kunsthistorikerne og kuratorene råder, med sine profesjonelle nettverk og kritiske perspektiver.
Når Nasjonalmuseet går inn på dette området er resultatet en hybrid. Kuratorene Randi Godø og Geir Haraldseth ber ganske enkelt om et størst mulig materiale å velge i til åpningsutstillingen på det nye Nasjonalmuseet. Det er naturligvis en demokratisk og ydmyk gest. Samtidig er budskapet at Nasjonalmuseet tilhører alle kunstnerne, ikke bare de utvalgte få. Det er ikke sant, men det kan fremmes som et markedsføringstiltak. Og kanskje legge grunnlag for det neste.
Knefall
Onsdag kom den andre pressemeldingen. I et fotografi som hadde vært familien Kardashians verdig, fremtrer direktør Hindsbo og avdelingsdirektør Stina Högkvist her sammen med tvillingsøstrene Cecilie og Kathrine Fredriksen (f. 1983), døtre av norges rikeste mann, John Fredriksen (f. 1944). De har inngått en samarbeidsavtale som ifølge Aftenposten er verd «flere hundre millioner kroner» og skal omfatte utviklingen en kunstsamling, et eget rom på det nye Nasjonalmuseet og et forskningsprogram.
To dager etter sin demokratiske fanfare følger altså Nasjonalmuseet opp med et totalt knefall for Norges rikeste. Vi kjenner naturligvis ikke alle detaljene, men opplegget Nasjonalmuseet har presentert denne uken tyder på en kommende katastrofe.
Jeg har ikke noe i mot private sponsoravtaler på våre offentlige museer. Tvert i mot. Private midler utgjør i all hovedsak et positivt bidrag til driften. Den enkle regelen for slike midler er imidlertid at de skal avvises dersom de bringer museet i gal retning. De skal styrke museet i deres offentlige oppdrag, ikke vri eller endre på dette oppdraget.
Betydelige deler av avtalen mellom Fredriksen-familien og Nasjonalmuseet innebærer nettopp en slik styrking av museet. Midlene skal gå til å forske, kjøpe inn kunst og produsere nye utstillinger. Dette er veldig bra. Dette trenger Nasjonalmuseet!
Motytelser
Så skal naturligvis Fredriksen-familien ha noe igjen for sitt generøse bidrag til Nasjonalmuseets drift. Det er ikke urimelig. Men hva? Her vil private støttegivere være forskjellige fra meget diskrete, til og med anonyme, til markeringsivrige og kravstore. Det er her Karin Hindsbos balansekunst settes på prøve. Og det er her hun stryker med glans, ja, jeg tør påstå at hun setter Nasjonalmuseets faglige integritet på spill.
Fredriksen-familen skal for det første få oppkalt et av rommene i det nye Nasjonalmuseet etter moren, Inger Katharina Astrup Fredriksen. Det er vel helt greit, selv om grepet er litt unorsk og vekker minner om Langgaard-rommet på det gamle Nasjonalgalleriet, som til slutt ble et monument over rigide samarbeidsavtaler, mer enn et monument over god kunst. Om doktorgradsstipendiatene også skal hete «Fredriksen-stipendiater», så skal vi vel også kunne overleve det.
Men det som ikke er holdbart er at Nasjonalmuseet skal utvikle disse programmene i samarbeid med Fredriksen-søstrene. Her er, etter min mening, Nasjonalmuseets faglige troverdighet truet. Vi får vite at museet sammen med søstrene allerede i to år har kjøpt inn kunst til en ny samling som skal tilhøre Fredriksen-familien, og som skal vises på det nye museet. Samlingen består allerede av verk av kunstnere som Marlene Dumas, Agnes Martin, Philip Guston, Eva Hesse, Kerry James Marshall, Yayoi Kusama og Bruce Nauman, får vi vite i Nasjonalmuseets pressemelding. Det tyder i første omgang på en lite visjonær inntreden på det internasjonale samlermarkedet. Også utstillingsprogrammet «The Fredriksen Commissions» skal utvikles sammen med tvillingsøstrene. Og, hvem vet, kanskje skal Fredriksen-familien også være med å bestemme hva Nasjonalmuseet skal forske på.
Over grensen
Dette går langt over grensen for hva Nasjonalmuseet burde ha gitt seg inn på. Stina Högkvist bedyrer at Cecilie og Kathrine Fredriksen er «dedikerte og dyktige», men er hvilken faglig kompetanse har de egentlig? Cecilie har en har en bachelorgrad i international business og spansk litteratur og Kathrine er utdannet ved European Business School London, ifølge Wikipedia. Er dette de rette kvalifikasjonene til å sitte på fanget til Hindsbo og Högkvist når Nasjonalmuseets profil og program skal legges? Nei, selvfølgelig ikke. Det er en plass Fredriksen-søstrene har kjøpt seg til, og det kjennes ikke rett, hverken for Nasjonalmuseet eller familien Fredriksen.
Her virker det som om Karin Hindsbo har glemt at hun skal beskytte Nasjonalmuseets troverdighet og uavhengighet. Denne integriteten kan, så vidt jeg kan se, ikke bevares om vesentlige beslutninger skal fattes i samarbeid med Cecilie og Kathrine Fredriksen.
Jeg kan ikke se at denne avtalen går ut over Nasjonalmuseets troverdighet. De fleste kunstsamlinger her i landet kommer opprinnelig fra private ildsjeler. Rolf Stenersen var finansmann og ingen sier noe på at Nicolai Tangen mangler kunstfaglig bakgrunn. Fredriksen og Fredriksen velger å investere formuen sin i vår felles kulturarv på en måte som går begge veier. Jeg er i utgangspunktet i mot at det offentlige skal forvalte private samlinger men når det først skjer fremstår dette som en bedre avtale. Her får museet definere innholdet i motsetning til å motta en fiks ferdig samling og de får i tillegg finansiering til å skape utstillinger og forskning. At giverne ønsker en hånd på rattet handler kanskje om tillit som må bygges opp over tid og jeg har tillit til at Hindsbo og Högkvist vil håndtere det på en god måte. Jeg forventer også at avtalen vil frigjøre midler i det ordinære budsjett til å kjøpe inn kunst fra norske levende kunstnere. I USA kan man kjøpe seg inn i styret til MoMA, om man ikke ønsker at landet skal gå i den retningen bør man la være med å stemme på høyresiden.