Maleriene til Jinbin Chen, som gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo i 2021, avbilder oftest hender eller ansikter i myke pasteller, ikke sjeldent med et tydelig grønnskjær og mot ensfarget, glatt bakgrunn. Det er et uttrykk som oppleves stilfullt, avslappet og hverdagslig i enkelte verk, men som andre ganger også beveger seg mot manierisme og camp. Det siste preger spesielt de av bildene som hentyder til en fremtid hvor teknologi har fristilt mennesket fra de kjønnskategoriene vi kjenner i dag. Dette er dermed et kunstnerkskap som iblant har en undertone av skeiv normkritikk.
I utstillingen Setting Off From the Far Side of the Moon på Landsforeningen Norske Malere er det riktignok flest av Chens hverdagsbilder. Det lille oljemaleriet Farewell (2025) avbilder to hender, hektet sammen via tomlene, med håndflatene vendt åpent mot betrakteren. Variasjoner i hudtone tilsier at dette er et møte mellom to personer. Selve håndgesten kan ligne en flagrende fugl, som signaliserer et flyktig møte eller en forbindelse. Slående er også den koboltblå bakgrunnen, som her skaper fornemelse av ro. Berøringen skildres i all sin enkelhet, men oppleves ladet: Det er uvisst om det vi ser bunner ut i lek eller flørt.
Hender er et gjennomgangsmotiv i denne utstillingen, som ellers i Chens kunstnerskap. Hold Me (2025) avbilder to hender som enten strekker seg mot hverandre eller som nettopp har gitt slipp. Allegiance and Disillusionment (2025) er et medaljeformet bilde av en utstrakt hånd som holder en slakterkniv mot en todelt lys lilla og offwhite bakgrunn. Selv om den blanke kniven strekker seg ut mot betrakteren, oppleves den ikke som en trussel. Tvert om kjennes det mer som et inntrykk fra forberedelsene til et hjemmelaget måltid.
Andre av bildene til Chen er mer outrert drømmeaktig og mystiske, samtidig som de kobler seg på den transhumanistiske kjønnsoverskridelsen nevnt innledningsvis. I Emergence Failure (2024) holder en utstrakt og åpen hånd et lite egg, utstyrt med ledere som for meg får den til å se ut som en eggstokk, altså organet som lager eggceller og kvinnelige hormoner. Bildet har en religiøs undertone, ettersom håndens gest virker inviterende, nesten som å bli tilbudt nattverd. A Dream Within a Dream (2025) viser en naken mannskropp som klemmer et egg på størrelse med et barn mot magen sin, like over penis. Fargene er som ellers grønntonet, overnaturlige.
I gruppeutstillingen Indoctrination: Multivalent Gestures på Fotogalleriet våren 2024, bidro Chen blant annet med en kort fiksjonsfortelling, som skisserte et fremtidsscenario hvor menneskeheten var delt inn i genmodifiserte grupper kalt alfaer, betaer og omegaer. Sistnevnte gruppe var plassert nederst i hierarkiet og har mannlig kropp og livmor. Dette sci-fi-scenarioet hvor kjønnsroller er strengt regulert og utgjør en kilde til undertrykkelse opplevdes litt for insisterende allegorisk og klisjépreget. På LNM er det ingen slik overtydelig og fortellende ramme. Det gjør at bildenes kobling til transhumanismens doble løfte om biologisk frihet og undertrykkelse oppleves åpen for tolkning. Stående i utstillingsrommet, uten å ha frisket opp rammefortellingen skissert over, oppleves de mer som psykologiske allegorier eller fragmenter fra drømmer.
Det siste vekker spenningen mellom selvoppfattelse og andres blikk. Bildet Whisper (2025) er eksemplarisk i den forstand at det viser et møte mellom to skikkelser – en konkret og en eterisk. I et tett beskåret utsnitt avbilder det en ung mann i grønn genser som blir hvisket i øret av en blå og naken mannskikkelse som står bak ham. Det oppleves uklart hva som her er fysisk virkelighet og hva som er indre opplevelse. Er den blå skikkelsen en projeksjon av hovedpersonens selvbilde, en drøm, eller en representasjon av noen andres blikk? Essensen i bildene – slik jeg opplever dem – ligger i hvordan vårt indre liv velter ut i forbindelser, berøringer og følelsesutrykk. Tross sin formale enkelthet, er dette bilder som besitter stor affektiv kompleksitet.
