Den siste tiden har kunsthallene arbeidet med å definere seg selv, blant annet gjennom seminarer, bøker og rapporter. Men for kunstsentrene gjenstår det en jobb å gjøre på det området. Det sa Geir Haraldseth til Kunstkritikk under åpningen av Rogaland Kunstsenters 40-årsjubileum. Jubileumsutstillingen presenteres frem til 31. januar.
Til åpningskvelden sent i november kom blant annet senterets første daglige leder, Berit Wathne, som fortalte om fagpolitisk arbeid og tidlige vandreutstillinger.
– Alle har rett til kunst. Kom ikke de til oss, så kom vi til dem, sa Wathne til Kunstkritikk.
Jubileumsutstillingen er ikke en kunstutstilling, men en kronologisk presentasjon av viktige begivenheter, ansettelser, organisering og utstillinger på senteret gjennom fire tiår. Hovedvekten ligger på det politiske arbeidet for kunstnernes rettigheter, utstillingsvederlag og sysselsetting, og hvordan senteret har værten møteplass for kunstlivet i Rogaland.
– Jeg mener vi må gå tilbake til begrepet «kunstnersenter» for å tydeliggjøre at sentrene jobber med kunstnerne og deres utfordringer, sa Geir Haraldseth, da han presenterte utstillingen.
Kunsthus i 2025
Rogaland Kunstsenter holder til i et gammelt jugendstilbygg på Nytorget i Stavanger. Parallellt med jubileumsutstillingen presenterte senteret også sin visjon om å etablere et Kunsthus på torget i 2025. Tre arkitektforslag konkurrerer om den fremtidige utformingen av torget, og en jury vil i slutten av januar avgjør hvilket av forslagene som skal utvikles videre. For Torunn Elisabeth Larsen, fagutvikler ved senteret, er det betryggende å se at Jugendbygget er med i samtlige forslag. Hun ser også symbolverdien i at ordfører Christine Sagen Helgø (H) åpnet utstillingen som viser kunstsenterets fremtid på torget.
– Jeg opplever nå at våre visjoner for et Kunsthus i 2025 og Stavanger kommunes byutviklingsplaner er veldig godt sammenfallende, sier Larsen til Kunstkritikk.
Arven fra 1974
De regionale kunstnersentrene i Norge ble opprettet som en konsekvens av Kunstneraksjonen i 1974, hvor kunstnernes dårlige levekår og behovet for kunstnerstyrt formidling ble satt på dagsorden. Sentrene skulle være en motvekt til museene og kunstforeningene, der kunstnerne hadde liten innflytelse. De siste årene har imidlertid de fleste skiftet navn fra kunstnersentre til kunstsentre, og i større grad blitt kuratorstyrt.
– Jeg mener det er viktig å ha en idé om kunstsentrenes bakgrunn som kunstnersentra for å kunne peile ut en videre retning, så ikke alle institusjonene blir like, sier Geir Haraldseth.
– Faren er at publikum, politikere og kunstnere ikke er var forskjellen mellom et kunstsenter og en kunsthall. Når man da skal slåss om den offentlige finansieringen sitter man igjen med småpenger og risikerer at ting konsolideres. I Stavanger har det vært snakk om å slå kunstsenteret sammen med Tou Scene, eller gjøre kunstforeningen til en del av Stavanger kunstmuseum, fordi det kanskje ikke oppleves å ha livets rett. Jeg tror det er viktig å ha et mangfold av institusjoner, men da må institusjonene være bevisste på hvem de er, og hva slags historie og funksjon de har.
Det kommersielle markedet
I de første årene arbeidet kunstnersentrene mye med det offentlige for å sikre kunstnernes arbeidsrettigheter og anerkjennelse. Men under din ledelse har senteret også orientert seg mot det kommersielle markedet?
– Etter kunstneraksjonen skulle sentrene motarbeide en uheldig kommersialisering av kunstfeltet. Det er interessant å spørre hva dette betydde da og hva det betyr nå. I fjor deltok vi på den kommersielle messen Untitled i San Fransisco. Senteret er en demokratisk organisasjon og skal ikke nødvendigvis være på messer og selge kunst, men det var kjempeviktig for oss å delta for å se hva slags kunst som omsettes og hva deltagelse på en kunstmesse innebærer. Vi trenger denne erfaringen for å kunne gi råd til kunstnere, blant annet om prissetting og distribusjon.
Så du mener at kunstnersentrene skal jobbe for kunstnernes rettigheter og muligheter også på det kommersielle markedet?
– Ja, jeg mener det. Når kunstnerne ønsker å delta i et marked og har konkrete spørsmål om distribusjon, prissetting og hva som omsettes hvor, da blir det kunstsenterets rolle, til en viss grad, å innhente erfaringer. Kunstmarkedet er jo ikke et spesielt transparentet system. Kunstsentrene har egentlig jobbet med bransjeutvikling siden de ble startet, og jeg tror det er noe sentrene godt kan tydeliggjøre. På Rogaland Kunstsenter har vi jobbet med program som Kunst som Levebrød, i samarbeid med Validé, og vi fikk midler fra Kreativt Norge til å gjennomføre det regionale bransjeutviklingsprogrammet Sentimental Education.
Kan kunstnersentre bli viktige i de kommende førti år?
– Så lenge det finnes kunstnere er faglige diskusjoner om kunstnernes posisjon og fagpolitikk nødvendig, og jeg tror det er viktig at det også finnes offentlige institusjoner som reflekterer denne diskusjonen, men på en litt annen måte enn hvordan en fagforening ser det. Målet er at kunsten skal nå ut til et publikum som setter pris på den og at kunstnerne skal kunne leve av det de produserer. Slik er det ikke i dag, og slik er det ikke i markedsstyrte kunstfelt heller. Men selv om vi tilegner oss kunnskap om et kommersielt marked trenger vi ikke å gi slipp på demokratiske prinsipper. Kanskje kan vi finne et mer pluralistisk system, andre måter å selge og kjøpe kunst på, som skiller seg fra en messe- eller og gallerimodell? Det må vi i så fall jobbe iherdig med, med ny kunnskap og nye erfaringer.
Et kunstfaglig kraftsenter
Haraldseth har i løpet av sine seks år som leder for Rogaland Kunstsenter blant annet gjennomført en omdisponering av bygget. Flyttingen av senterets bibliotek, og etableringen av en café med plass til foredrag og publikumsaktiviteter på gateplan var første ledd i visjonen om å gjøre bygget til et Kunsthus i 2025. I tillegg til utleie av kontorplasser til andre kulturaktører, skal senteret ifølge disse planene forsette galleridriften, etablere atelierplasser i fjerde etasje og samarbeide med Kunstskolen i Rogaland. For styreleder Tove Kommedal er Kunsthusvisjonen viktig når Rogaland Kunstsenter nå skal ansette en ny daglig leder.
– For oss er ambisjonen om å være et kunstfaglig kraftsenter det viktigste. I en region og en by uten en høyere kunstfaglig utdannelse er den faglige diskursen og kompetansen svært viktig. Sammen med Contemporary Art Stavanger, Stavanger arkitektforening, Grafill, Bildende Kunstneres Forening Rogaland, Norske Kunsthåndverkere Vest-Norge Rogaland og andre fagaktører skal Nytorget 17 bli en arena hvor beslektede faggrupper kan møtes og skape en dynamikk vi ellers ikke har i byen, sier Kommedal til Kunstkritikk.
