Nominér tre kunstverk, utstillinger eller prosjekter som du mener bør med i en oversikt over norsk kunst på 00-tallet!
For tyve år siden ble det påstått at «filosofi er 90-åras rock’n roll». For ti år siden druknet slike spådommer i frykten for at år 2000 skulle bringe med seg et datavirus som skulle legge verden øde. I stedet falt World Trade Center i New York i grus og satte den politiske agendaen for 00-tallet. Innen samtidskunsten startet 00-tallet med åpningen av spektakulære Tate Modern i 2000 og Okwui Enwezors postkolonialistiske documenta X i 2002. Men hva skjedde egentlig i norsk kunstliv?
Tidligere i høst arrangerte Nasjonalmuseet for kunst arkitektur og design en paneldiskusjon om 00-åra i norsk kunst. Flere andre kommer til å prøve seg, men hvor lett er det egentlig å skaffe seg oversikt over det siste tiåret i norsk kunst? Nær sagt umulig vil mange si. Derfor ber kunstkritikk.no om hjelp fra hele kunst-Norge for å sette sammen en uhøytidelig liste bestående av de viktigste begivenhetene på 00-tallet.
Utfordringen er enkel: Nevn tre verk, utstillinger eller prosjekter som du mener bør med i en oversikt over norsk kunst på 00-tallet. Du inviteres altså kun til å nominere, ikke til å stemme på dine favoritter. Det er dermed ingen grunn til å nominere verk, utstillinger eller prosjekter som har vært nevnt tidligere (men det gjør ikke noe). Tenk også på at du kan nominere verk som du ikke ville ha stemt på dersom det var en toppliste. I første omgang er det viktigste å samle inn flest mulig innspill. Vi setter pris på en kort begrunnelse for hvert av dine tre valg. Se også reglene for nominasjonsprosessen under.
Dersom dette er vellykket vil vi vurdere å sette sammen nominasjonene – sammen med inviterte bidrag – til en liste som det kan stemmes over slik at vi kan kåre 00-tallets viktigste begivenhet i norsk kunstliv.
Regler:
Kun lister på tre punkter.
Kun korte svar.
Kun ett svar per signatur.
Takk!
Nominasjonen avgis i kommentarfeltet under denne artikkelen. Nominasjoner kan også sendes til post@kunstkritikk.no. Så vil vi publisere dem. Vi holder åpent for nominasjoner fra 16. november til 16. desember.
Ingressbilde: Victor Lind, Amerikansk fangebur, Guantanamo, 2002. Installasjon, stål, 240×240×180 cm. Foto: Henriette Berg Thomassen.
Annonse:
Kunstakademiet i Tromsø (m/ Kurant)
galleri Dortmund Bodega på Schous Plass
Wikipedia
Godt, kunstkritikk
Bra du fikk retta opp feilen.
Til Andreas Tellefsen og Lill Eilertsen: Antar at dere må ha oversett noe? Kristoffer Schaus Forfall er jo både brukt som ingressbilde i oppslaget 00-tallets beste “ Nominasjonene fortsetter, og ført opp på listen over nominerte til 00-tallets viktigste norske utstilling.
Det har du rett i Anton.
Knausgård var ikke så interessant som jeg først trodde, så jeg bytter ham derfor ut med forfallsprosjektet. Dessuten er det vel norsk kunst som skal nomineres her, så da må jeg jo gjøre noen justeringer. Min nomineringsliste blir da som følger:
1. Trey Parker og Matt Stones South Park-episode nr 71 (Cartmanland) NORSKTEKSTET VERSJON
2. Kristoffer Schaus Forfallprosjekt
3. Parker og Stones Sp-episode nr 105 (Chrisitan rock hard) NORSKTEKSTET VERSJON
Jeg la merke til at Kristoffer Schaus Forfallprosjekt ikke ble tatt med på Kunstkritikks side……. Svakt.
1 Kjell Bjørgeengen, True Blanking, videoinstallasjon på Museet for Samtidskunst, 2001. (Det ble også vist i 1997 på Kunstnernes Hus, men undertegnede så True Blanking i 2001 og den huskes som en av det årets høydare, så velger å ta den med på 00-lista.) Fantastisk videoinstallasjon med billedmateriale fra både en jødisk gravplass i Warszawa, til mer private rom og til New Yorks bygg. Suggererende behandling av lys, rom og digitale signaler. Bjørgeengen samarbeidet med musiker Marc Ribot.
2. Unn Fahlstrøm og Øyvind Torvund – I reread the Odyssey last night, UKS, 2005. Fahlstrøm er nok en kunstner som har samarbeidet med musikere i sine videoer og hun viderefører en Goddard-estetikk med svært fascinerende arbeider.
3 Ole Jørgen Ness “ Realms of Sentiment, Festspillutstiller i Bergen 2006.
Begrunnelse: Landets beste nålevende kunstner.
1. Kristoffer Schaus Forfall
2. Muskelpust: diverse roboter klistret opp i Bergen sentrum
3. Knausgårds kamp
[Invitert bidrag]
Tre toppnoteringer fra 00-tallet:
Mari Slaattelid: ”Protective” (2002) – fire bilder i en serie med jentunger innsmurt med hvit ansiktskrem. Jeg liker denne koblingen mellom sminke og kunst. Det minner meg om noe Barbara Kruger engang skrev om moten og utopien: Moten er en ertekrok. Den lover kontekstuell tilfredshet men skaper tomme rom.
Børre Sæthre: ”Pegasus” (2007). Kunstentreprenøren Børre Sæthres kraftfulle punchline fra Festspillutstillingen i 2007: ”From someone who nearly died but survived”. Som i alle gode eventyr spiller motivet på helt grunnleggende følelseskollisjoner, på kjærlighetens, håpets og fantasiens vilkår i en fryktens tidsalder.
Finn H. Stokke: ”Mor med dødfødt barn” (2008). Et amatørfoto som fikk henge i en dagligstue i over tre år før fotografen sendte det inn til juryering for Vestlandsutstillingen 08. Da ble det kunst. Motivet lyser med kraften fra et bysantinsk ikon: ”Vladimirskaja” – den evig trøstende mor.
Øystein Hauge
Jeg synes det er på sin plass å nominere Knut Henrik Henriksen/Eivind Furnesviks “Scale of proportions which makes the bad difficult and the good easy” på Standard i 2006. At 00-tallets beste arkitekturutstilling skulle bli laget innen kunstinstitusjonen bør være en tankevekker for arkitektene.
1. Statsministeren aviser en klem fra Kulturministeren. 2006
2. Merlin Carpenter. Look what you made me do. Bergen Kunsthall, 2005
3. Bjarne Melgaard. The myth of a young washing machine. Samtidsmuseet, Galleri Riis, 2000
1. Trey Parker og Matt Stones South Park-episode nr 71 (Cartmanland)
2. Karl Ove Kanusgårds første Min kamp-roman
3. Parker og Stones Sp-episode nr 105 (Chrisitan rock hard)
– Utstillingen Passenger ved Astrup Fearnley Museet (kuratert av Øystein Ustvedt) i 2002. Den presenterte tidlig mange kunstnere og prosjekter forbundet med den diskusjonen rundt begrepet Relasjonell Estetikk. Spesielt fikk mange av studentene ved Statens Kunstakademi møte og arbeide med Rirkrit Tiravanija som hadde et opphold og arbeid ved Oslo Kunsthall og SKA i 2001 som forberedelse til utstillingen.
– KinoKino i Sandnes. Åpnet mot slutten av 00’et og lover virkelig bra for fremtiden. Dette er et fantastisk sted, nydelig bygg, ambisiøst program og svært engasjerte ansatte. Det beste som kan gjøres for film, video og eksperimentelt medium.
– Kunstkritikk.no. For meg selv har det betydd at jeg har kunnet følge med på norsk kunstliv fra utlandet, da norsk presse ellers publiserer begrenset materiale på nett + at nettstedet har demokratisert diskusjon og debatt om kunst (på godt og vondt og verre). Nettstedet er muligens den “institusjonen” som må kunne kalles et ektefødt barn av 00-tallet og representerer vår tids hyperaktive informasjonsstrøm og fungerer i seg selv som et tilgjengelig arkiv/database, overlegent de fleste andre publikasjoner og informasjonskanaler.
[invitert bidrag]
00-tallets tre viktigste verk/utstillinger/prosjekter
Kasper Sonne – “Forever Until The End”, TempoSkien 2008
Språklige motsetninger er Kasper Sonnes måte å få oss til å stoppe opp og tenke oss om. På toppen av den nedlagte cellulosefabrikken midt i sentrum av Skien står ordene Forever Until the End. Selv om ordene er lette å forstå, så handler dette om noe så uforståelig som evigheten, og slutten på den. Jeg smiler hver gang jeg ser dette verket og tenker dette trenger denne byen.
Matthew Barney – “The Cremaster Cycle”, Astrup Fearnley Museet 2003
Det er kanskje noe 90-tallsk over Matthew Barney. Likevel var det en mektig opplevelse å se hans altomslukende The Cremaster Cycle på Astrup Fearnley Museet i 2003. Så sterk var opplevelsen at jeg ble fysisk uvel av å vandre rundt i hans seksualiserte kosmologi. En uforglemmelig utstilling.
Christopher Nielsen – “Slipp Jimmy fri”, kinopremiere 2006
Tegneseriekunstneren Nielsen hentet inn over 100 millioner kroner for å lage animasjonsfilm om to trøtte typer, samemafia og en dopa elefant. I prosessen lærte en hel generasjon animatører hvordan man produserer og ikke-produserer en helaftens animasjonsfilm med forbløffende høyt ambisjonsnivå. Resultatet ble godt og norsk filmmiljø høster fra erfaringene fremdeles. Måtte vi få mer fra den kanten.
Tom-Erik Lønnerød
[invitert bidrag]
1. Tidskriften NU: The Nordic Art Review (1999-2002). Utan den tror jag inte detta sekel hade upplevt något nordiskt mirakel.
2. Den relasjonella estetikkens uppgång och fall.
3. Residency-boomen, som i form av bland annat IASPIS och OCA lett till såväl konstens professionalisering som internationalisering. Jag tror även dessa institutioner varit med att ge de de frilansande kuratorna en plattform, så att dessa kunnat få en framträdande position i konstvärldens rangordning.
Stina Högkvist
[invitert bidrag]
Generelt synes jeg samtidskunst som tar situasjonen og subjektet/betrakteren opp i seg (fremfor ikoner/symboler/objekter) er best, derfor vil jeg gjerne nominere virkelig relasjonelle og/eller performativt orienterte prosjekter som:
1 – Sørfinnset Shool/ the nord land, Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen (Sørfinnset, 2004-)
2 – Julian Blaue, performancer om og i “Storkunstsolteddystaten”, (Youngstorget, Kunstnernes hus 2008)
3 – Leander Djønne, SKATV Art Awards 2004 og Salong100 (co-kuratert med Josefine Lyche og Steinar Kristensen) UKS og Grønland 2004
(Salong 100 fordi den tok tegningen tilbake i det samtidige kunstrommet på en personlig og subjektvennlig måte…)
Boel Christensen-Scheel
Med fokus på performance og interessert i live kunst generelt, nominerer jeg følgende:
1. Baktruppen – Stamsund Undersøkelsen 2004. Et originalt og uforutsigbart prosjekt som tok alle på senga, inklusive lokalbefolkning, arrangører (Kunstneriske Forstyrrelser / Kunst i Nordland) og kunstnere.
2. Verdensteatere – Konsert for Grønland 2004, en ekstraordinær forestilling av en ekstraordinær gruppe i norsk scene – og performance sammenheng. De har gjort svært viktige arbeider og fornyet seg gjennom over 20 år.
3. Elmgreen & Dragset “How are you Today?” 2000 (regnes dette som “norsk” kunst selv om det ble gjennomført i Milano av en norsk og en dansk kunstner?).
Et av duoens vakreste og uvanlig minimalistiske verk, med humor og varme, samt et fokus på deltagelse og møtet med “virkeligheten” (dog som en gullfisk i en bolle).
[mottatt via epost]
1.
Billige flybilletter, utferdstrang og OCA
2.
Det nye iniativet (With us against reality or against us, TAFKAG, Galleri Rekord, Standard Oslo, Jan Christensen)
3.
Bergen Kunsthall (Solveig Øvstebø,festspillutstillingene etc.)
Are Blytt
1. Sverre Malling – Peacock. Morbid, nostalgisk og melankolsk.
2. Kim Hiorthøy – What we must. Lengselsfullt og ensomt.
3. Jan Sæther – Justice and Revenge. Moralsk og malerisk.
1. Børre Sæthre.
2. Ole Jørgen Ness.
3. Bjarne Melgaard.
Alle sammen er nominert pga en forfriskende mangel på “god takt og tone” og fordi de “går litt utover grensene” for hva som sømmer seg i en diskusjon om norsk samtidskunst.
Kjære lesere/bidragsytere,
Takk for mange bra bidrag!
Vi har slettet et par innlegg som gikk litt ut over grensene for denne diskusjonstråden. Vi minner om reglene:
Kun lister på tre punkter.
Kun korte svar.
Kun ett svar per signatur.
Og siden noen har spurt: Det er ikke god takt og tone å nominere seg selv…
Sverre Mallings Peacock. Han lar heldigvis ikke det utrøttelige nyskapningsvrælet hindre ham i å fortelle dypt personlige historier hvor vi får innblikk i en morbid, melankolsk og nostalgisk tankeverden.
Kim Hiorthøys WHAT WE MUST (#9) i STANDARD. Jeg vet ikke helt hva som gjør at jeg liker Hiorthøy så godt, men han gjør litt av hvert, og jeg syns han sier mye om vennlighet, lengsler og ensomhet.
Også fant jeg ikke på noe mer, men Tegneklubben er en artig klubb.
Ok, reglene er 3 punkter, korte – som oppsummerer 00-tallet. Vanskelig, og kanskje spesielt vanskelig for de av oss som gradvis vokste opp på 00-tallet og slik sett er litt nærsynte i denne sammenhengen?
Jeg velger derfor av enkelhets skyld 3 kvinnelige personligheter innen kunstlivet i Norge som jeg synes har vært viktige på 00-tallet:
1. Eline Mugaas – klarer ikke skrive en kort begrunnelse, men hun har en helt egen poetisk stil samtidig som hun også har et tydelig bevisst forhold til den kunsthistorien hun går inn som en del av.
2. Josefine Lyche – fantastisk overskudd av idéer og uttrykk!
3. Ina Blom – har profesjonalisert den teoretiske utdanningen innen nyere kunsthistorie ved UiO.
Det er selvfølgelig mange andre som også burde ha vært nevnt her, av både kunstnere, kuratorer, skribenter, enkeltverk og prosjekter.
1. Utstillingen med Verdensteateret på Kunstnernes Hus, høsten 2007
http://www.verdensteatret.com/info.html
en magisk og minneverdig utstilling
2. Kuratorrollen, kuratorutdannelsen, kuratoren i Norge
3. Atopia
http://www.atopia.no/
1. Børre Sæthre – “My Private Sky” (2001) AF museet.
En utstilling med skjønnhet, presisjon og angst. Kickstarta 00-tallet.
2. Snorre Ytterstad – In the middle of the fucking room (2002) UKS
Ytterstad er vår skjulte internasjonale stjerne
3. Karl Ove Knausgård – Hele forfatterskapet (1998-2010) inklusiv de siste 4 bindene av Min Kamp som ikke er kommet ennå.
Ah, of course, I forget – Mattias Falskbakken og Gardar Gasoline Einarsson – så tilstede at de er lett å overse, som du tar det for gitt st sola står opp, men klart, det er den andre siden av den livsfientlige akselen; Galuzin/Skylstad på ene siden og Flaskbakken/Einarsson på den andre – forskjellen er ikke påfallende, men den er der. De sammenfallende punktene er flere, dog
Yoy, forget 3 and make it 30, this is the vote of the dutch jury, coming to you live from Urecht, ok? You ready?
1) With us against reality or against us – betydde omtrent alt for det norske 00-tallet. Ettereffektene er fortsatt med oss fem år senere.
2) TAFKAG – ja, forestill deg dette tiåret uten Galuzin/Skylstad – det ser veldig annerledes ut, gjør det ikke?
3) “Rykk tilbake til start” – denne serien utstillinger kuratert av Jan Christensen vet jeg nesten bare instinktivt satte fingren på pulsen, noen skulle ha skrevet en oversikt – jeg hadde ikke tid eller mulighet selv -men fuck hell, her hadde du det kokt ned i forholdsvis håndterbar størrelse. Tiåret var aldri tydeligere enn her. Dette er a job well done.
4) 0047 – verdens beste sted (se over) Har kontinuerlig vist riktige ting til riktig tid.
5) Torpedo – all respekt til disse søte jenter som gjør den jobben ingen annen gjør
6) Reality check – denne serien presentasjoner av havererte prosjekter tigger om å bli en permanent sak, dette er veldig viktig, og har en utrolig stor underholdningsverdi
7) Hausmania – this is where shit happens, ideelt sett ville vær eneste byggning i Osloi vært okkupert av noen pårøkte anarkistpønkere, men det er jo desverre ikke sånn verden fungerer
8) GUN ladies – the very last gasp of the 90´s – disse kvinnene holder på og gjør det bedre enn halvt dårlig
9) Ole Jørgen Ness – verdens beste kunstner
10) Carsten Regild – verdens beste kunstner som ikke er her, daua i 90 eller 91, utrolig groovy fyr, undervurdert til max
11) Skal sjekke om det går å bestille pizza til hotellet…jeg heter Tommy Olsson, jeg er 46 år og har skrevet dette i god tro. Jeg liker bare noen av dere som leser dette, men dere vet instinktivt hvilke der er.
Mange verk/kunstnere/institusjoner som man ikke kommer utenom som har blitt nevnt, men jeg har også noen veldig fine konkrete verk av folk som enda var studenter da de laget disse arbeidene, og som jeg alltid vil tenke på fra denne perioden:
1. Josefine Lyche
Uten tittel #9 (2004)
Sparkel og maling på vegg
Kunstakademiets avgangsutstilling på Stenersenmuseet, 2004
2. Kristofer Henriksson
A Lifetime to Live (2007-2008)
Installasjon og performance (jeg kuraterte selv en utstilling ved Galleri MGM hvor han gjennomførte denne performancen i 2008)
3. Stian Kluge
Uten tittel (2007)
Avisside på oppslagsstavle
Offsettrykk på avispapir, korkplater, kryssfinér, tegnestifter
57 cm. x 82 cm.
Eksamensarbeid, Master Kunstfag, Kunsthøgskolen i Oslo. Stilt ut på Avgangsutstillingen, 19. mai – 3. juni 2007, Vulkanhallen, Oslo. Verket er laget som et avisutklipp fra Aftenpostens morgennummer, datert lørdag 19.mai 2007, dagen for åpningen av avgangsutstillingen. Artikkelen er en helsides anmeldelse av den samme utstillingen, signert Aftenpostens kunstkritiker Lotte Sandberg, men forfattet og satt sammen av kunstneren selv.
1.Willy Wonka Inc.
2.OCA (Ute Meta Bauer / Marta Kuzma)
3.STANDARD (OSLO)
1) Office for Contemporary Art Norway. Det er umulig å forestille seg norsk kunstliv som det er i dag uten denne institusjonen. Den har bidratt til en enorm kvalitetsheving særlig på den diskursive siden av kunstproduksjonen, og har også sørget for en tilknytning til den internasjonale kunstscenen som vi kanskje har lett for å ta som en selvfølge etterhvert.
2) Ane Hjort Guttus video «How to Become a Non-Artist» fra 2007. Intelligent, vakker, morsom og imponerende godt formulert fra «innsiden av kunsten».
3) Jeg vet at dette verket egentlig er to år for gammelt i denne sammenhengen, men siden det er mitt absolutte yndlingsverk i norsk samtidskunst, nevner jeg det likevel: Victor Linds performance «I’ll bring you home “ Contemporary memory». Så utrolig fint tenkt. En klassiker spør du meg!
[invitert bidrag]
Tone Hansen melder:
Siden listen nå har blitt utvidet til å gjelde både bokhandel og kuratorer i tillegg til verk, ser jeg mitt snitt til å melde inn tre temaer her ahh alt for langt mht reglene overfor:
1. Liberalisering
For det første, 00 tallet står på skuldrene til nittitallet. På nittitallet skjedde flere ulike liberaliseringer av samfunnet, også kunstfeltet selv gjenomgikk en relativt radikal forandring: Kunstnerne ”frigjorde” seg i større grad fra sine kollektivt tilkjempede utstillingsrom og dannet egne, mer fleksible og temporære visningsrom, delvis fordi den gamle organiseringsformen virket inneffektivt, delvis fordi den etablerte kunsthistorikersiden ikke helt klarte å fange opp energien i den unge scenen. Kunstscenen ble mer sosialt organisert enn kollektivt juryert og museumshegemoniet ble brutt. Mange kunstnere etablerte seg som uavhengige kuratorer på grunn av dette, flere av disse er nå etablert i institusjonene (som jeg selv er et eksempel på).
På 00 tallet skjedde en annen ”frigjøring”, det vil si etableringen av en stor gruppe uavhengige kuratorer med utdanning fra ulike kuratorutdanninger i utlandet som ikke umiddelbart har søkt seg inn i de mer etablerte kunstinstitusjonene. Den nye kuratoren er ikke nødvendigvis utdannet kunsthistoriker men har erfaringer fra ulike utdanninger kombinert med denne relativt nye utdanningen. Disse har satt sitt preg på kunstfeltet på 00-tallet og fortjener sin egen liste:
Hanne Mugaas har valgt å operere stort sett utenfor den norske scenen men fungerer likevel som et viktig bindeledd mellom den amerikanske og den norske kunstscenen.
Elisabeth Byre har tatt plass som dyktig uavhengig kurator med flere utstillinger.
Rakett i Bergen har eksperimentert med institusjonsformen og arbeider med researchbaserte metoder fremfor mer ren ”exhibition making”.
2. Institusjonsforandringer
Kunstinstitusjonsnorge har tatt en dramatisk endring, her er tre nyvinninger:
00-tallet brakte museumsfusjonen på banen. Og mens nyfusjonerte museer i enkelte deler av landet har slitt med en tiltakende byråkratisering og medfølgende uklar faglig profil, fikk vi faktisk et ekspertorgan for formidling av kunst mellom Norge og den store verden. Office for Contemporary Art har tatt seminar og debattkulturen hakket videre. Interessen for programmet kommer til syne gjennom stort oppmøte på arrangementene, men også i kritikken av programmet fra ulike grupperinger.
Oslo Kunsthall kom og forsvant. Jeg husker spesielt utstillingen med Monica Bonvicini, men satte også pris på det senere omflakkende programmet og tilværelsen til Kunsthallen.
Og siden en rekke andre her er ubeskjedne nok til å melde seg selv på listen, så har Henie Onstad Kunstsenter jobbet hardt for å sette institusjonen på banen når det gjelder både modernismens avant-garde og den nye samtidskunsten. All ære til Karin Hellandsjø for dette.
1. Kunstopplevelser:
Så til det viktigste av alt: Her er min helt hemningsløst subjektive favorittliste blant norske kunstnere som har utfordret, påvirket og formet mitt kunstsyn i dag og som jeg fremdeles tygger på:
Snorre Ytterstads verk In the Middle of the Fucking Room på UKS i 2002 kuratert av Anders Eiebakke. Presis kapitalkritikk.
Lotte Konow Lunds retrospektive utstilling på Stenersen I 2008, og da spesielt tegningene fra kvinnefengslet Bretvedt. Langvarig sosialrealisme i form av tegning.
Marianne Heiers Construction Site fra 2005-06 (Nasjonalmuseets pauserom). Første gang jeg har sett design som kritikk utført så direkte.
ERIK PISANI, “EVERYONE ASCHAUM: PORTRAITS THROUGH DIFFICULT TIMES”, SUB COMANDANTE, 2001
SNORRE YTTERSTAD, “SCHLAFEN GEGEN RECHTS”, UKS, 2002
PER-OSKAR LEU, “AMERICKA (IF IT WASN´T FOR YOU, WE´D ALL SPEAK GERMAN”, TORPEDO BOKHANDEL, 2007
Til Henrik Marstrander: godt poeng!
Her er linker til mitt innlegg tidligere:
Ane Hjort Guttus arbeid
Årets Art in urban context-kurs
Galleri 3,14
obs obs uforskammet selvnominasjon:
“fitts for fight”:http://en.wikipedia.org/wiki/Fitts_for_Fight – uforskammet musikktyveri, mediaoppstyr, underskogshenging og millionsøksmål. pluss en uforskammet unnskyldning.
thats it.
Lene Berg, utstilling; Gentelmen&Arsholes, No.9 Exile, 2006
Marianne Heier,utstilling; Pioner, Galleri Rom ,2007
Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm, Sørfinnset skole, 2003
Runa Carlsen
Hva med noen bilder av verkene som foreslåes, så er det morsommere å følge for oss som ikke går gallerirunden hver uke. Eller er slik offentlig dokumentasjon lite utbredt/ tilgjengelig
Monica Winther SHE WHO WALKS ALONE – 2007 på Tafkag, der så jeg folk løpe mot galleriet når klokken nærmet seg 24.00
Kyss Frosken – 2005 på Nasjonalmuseet. Mye kan sies om denne, og mye ble sagt, det virket som om hele Oslo snakket om samtidskunst og det er jo en bragd.
Sverre Malling – vanskelig å velge én utstilling her!
Thale Fastvold
Rank Xerox – Einarsson/ Faldbakken – 2004 – Bergen Kunsthall
Kunstakademiet i Tromsø – 2007 –
Lights on – Astrup Fearnley – 2008 –
1)Bergen Kunsthall. Her har Solveig Øvstebø, i de første årene sammen med Bo Christer Wallström, ledet utviklingen av et visningssted med stor vitalitet, høy kvalitet og imponerende internasjonalt gjennomslag. Siste høydepunkt var biennalekonferansen.
2)”Plass til fler “ tid til mer!” av Elmgreen og Dragset. Denne skulpturen er en urban parkeringsanviser som alltid viser at det er ledig plass i et fiktivt parkeringshus i bygda Tranøy på Hamarøy i Nordland, oppsatt langs innfartsveien med tillatelse fra Statens Vegvesen. Det hører med til historien at ElmDrags første forslag til skulptur i Tranøy var at hvert hus på stedet skulle få hver sin hund.
Ane Hjort Guttu :” Skoleskulptur / School Sculpture”, 2009
I Bergen Kunsthall fra utstillingen “Looking is political”
(Halve utstillingen var super – men stort sett Ane Hjort Guttu-delen..)
“Art in Urban Context” Kurs på Kunsthøgskolen i Bergen av Richard Launder over flere år. Hver høst med mange studenter som åpner topplokket for alltid.
Deltagende kompanjonger år etter år er Jefford Horrigan og Peter McCaughey.
Jeg deltok i 2005.
Galleri 3,14 i BERGEN! mange utstillinger av internasjonalt særformat i lokalinnpakking.
Noe helt for seg selv.
utheving ikke med vilje, jeg satte bare tegnet * foran de tre nominerte… EDB assa.
Klar bobler forresten:
If You Destroy the Image, You’ll Destroy the Thing Itself – Kuratert av Solveig Øvstebø og Steinar Sekkingstad – Bergen Kunsthall 2008
Endre Aalrust, Ole Martin Lund Bø, Jan Freuchen, Sterling Ruby, Tatiana Trouvé
(in no spesific order)
*Dear Cockettes – Kuratert av Ida Ekblad & Anders Nordby – UKS 2007
Rumi Missabu – Jack Smith – Steven Arnold – Nils Norman – Stephan Dillemuth – Bill Bowers – David Weissman – Fayette Hauser – Joshua Freivald – Gregory Pickup – House of Egypt – Benjamin A. Huseby – Nils Beck – Tomata du Plenty – Michael Kalmen
Ravende New York transgenderbender akkurat passe syrete. Et godt eksempel på hvordan arkiv over en tidligere (men tydeligvis ikke glemt) scene kan reassembleres og rekontekstualiseres i samtiden og med nyere generasjoner kunstnere og sammen spre det gale ordet. Performancen/stykket av House of Egypt var hinsides frisk.
*Galleri Rekord
Galleri Rekord er etter min mening det aller friskeste tilskuddet på den såkalt kunstnerstyrte galleriscenen i Oslo, og nomineres som prosjekt i seg selv. All hail Ingvild Langgård, Eirin Støen og Thora Dolven Balke for et svært stødig program innenfor de fleste medier man kan tenke seg. Årvåkent, taktilt og på sitt beste ytterst transcenderende. Takk!
*Tell Tchaikovsky the News – Kuratert av Torbjørn Rødland – Galleri Standard 2008
Olaf Breuning – Roe Etherigde – Uwe Henneken – Monica Majoli – Lucy McKenzy & Ricky Swallow
Jeg husker det var mye vitsing om Standards fargeangst og hang til det strengt konseptuelle da galleriet var nytt. Den oppfatningen deles nok ikke av mange nå, med mindre folk har blitt blinde og døve etterhvert. Galleriet har fra dag én hatt en teft uten like i professionelt norsk galleriliv og har en stall det lukter svidd av. Og nå med sistemann inn Simon Denny viser galleriet for alvor at de liker å overraske. Som Thorbjørn Rødland gjorde da han viste at han kunne mer enn å være den kuleste fotografen i Norge med en utstilling som var alt og ingenting og alt var bra. Det ryktes forresten at gallerist Eivind Furnesvik planlegger et 32-binds krønike av pressemeldinger 2005-2010.
Stian Ådlandsvik – installasjon på galleri 21/24. 20. mai 2005.
I hjørnet, ein versjon av dette fotoet. I resten av rommet, såg vi skum-versjon av hytta som det amerikanske månelandingsteamet vart fotografert framfor. Etter å ha sett skum-versjonen, komplett med aluminiumsinnpakka støttebein på baksida, som indikerte at denne hytta berre var ein rekvisitt, forsto eg at NASA-teamet aldri var i Noreg, men fotograferte heile greia i eit studio i USA. Gjekk derifrå med ein nagande mistanke om at Noreg ikkje eksisterte.
Marianne Hurum (kurator) – The Forest Assembly 18. jan. 2007, på galleri GAD.
14 svenske, norske og amerikanske kunstnarar blei klemt ihop med skogs-tema. Kjendest friskt ut, ganske enkelt. Og god samanbinding av alt gjorde at det ikkje blei sprikande. Ikkje motstandsfull og provoserande, her var det visuelle lekkerbiskens i deilig samspel, frå Yokoland til Olaf Breuning. Jadda, kunst skal gi motstand også. Men det var så deilig å gå der atte.
Matias Faldbakken – ALL THAT FALL, 06.10.-06.11.2005
Faldbakken si første utstilling på Standard Oslo hadde alt: Ein vegg av bevisst ikkje-funksjonelle høgtalarar, som blir brukt på konsertar for å gi publikum illusjonen av høg lyd, eit fullstendig svart c-print som ved nærare studie viste seg å vere innsida av eit dvd-cover, og ei heilhet av svart, plast og sølv som hang visuelt fint ihop, og viktigst av alt, kunsten ga knapt eit fnugg meining om ein ikkje las Black Screen Book som fulgte med. Straks ein gjorde det, åpna alt seg opp – sånn passe mykje.
Bobler: Kate Pendry sin performance på Hove, Edle Dalland si separatutstilling i Kabelvåg – generelt har det sikkert skjedd meir tøft utanfor Oslo (og spesielt i Kabelvåg) enn denne lista kjem til å representere. Hadde kanskje tatt med Elmgreen og Dragset si utstilling i Trondheim, Home is the place you left, om eg hadde fått sett den.
Du kom meg i forkjøpet der Nicolaisen med My Private Sky … Det var en himmelsk opplevelse back in da day.. Med tanke på at den første utstillingen jeg så på Astrup Fearnley Museet var Bjørn Carlsens “Mor jeg vil ikke dø i Disnayland” som jeg mener var i 1996, var “My Private Sky” virkelig noe helt annet. På mange måter kan man vel si at Astrup Fearnley Museet har vært kanskje den viktigste institujonen for samtidskunst i Norge på 00-tallet, særlig siden Museet for Samtidskunst ikke akkurat har vært på offensiven de siste fem årene. Men siden du tok deg av Børre Sæthre og “My Private Sky” blir det jo en ekstra ting som jeg kan nevne. :-)
1) Marius Engh: All items must fit in basket på galleri Standard (Oslo) i 2006 – en humorstisk rekontektualisering av rutemønsteret, særlig var verket Untitled (Playground strcuture) fra 2005 en gledelig opplevelse.
2) Jan Christensen som institusjon – han har hatt en enorm utstillingshyppighet pluss kuratert en mengde utstillinger, blant annet Rykk tilbake til start som viste arbeider av 92 kunstnere i løpet av seks uker på 0047 ifjor. Vil forresten nevne verket The fact that this is meaningless doesn’t mean it can’t be art som en personlig favoritt.
3) Prosjektskolen – teller kanskje ikke utfra kriteriene, men et uvurdelig bidrag til kunstopplæring som allerede har fostret mange nye kunstnerskap og prosjekter.
Ellers er det jo hundre ting man skulle ha nevnt…
[mottatt via epost]
1. “With us against reality or against us”, utstilling satt sammen av Anders Nordby & Ida Ekblad i 2006 viste oss veien videre fra den hengemyra som relasjonell kunst, samfunnskritisk kunst og annen kunst basert på sosiologiske teorier var blitt.
2.Kunstbokhandelen på Samtidskunstmuseet, fantastisk prosjekt kuratert av Geir Haraldseth, nedlagt tidlig 2005. Butikken, som la grunnlaget for det som et par år senere ble Torpedo, var den viktigste formidlingsinstansen for samtidig utenlandsk kunst i Norge et par år, før interne krefter ved nasjonalmuseet så seg lei på at butikksjef Haraldseth var mer oppdater på internasjonale trender enn dem selv, og de fikk den sakte kneblet til døde.
Fra mitt minneord i Morgebladet om butikken” Er du fan av trashfilmer, så finnes det bøker om det der. Er du opptatt av feministisk kunstteori, eller vil se kunst i queer perspektiv, bøkene finnes i butikken. Om du så er konseptualist, postmodernist, masochist, sosialist eller taxidermist så finner du garantert et kunstsyn av interesse.
I tillegg til faglig tyngde har butikken vært en kilde til å oppdatere seg om hva som skjer i kunsten og kunstens randsoner verden over. Gjennom temakvelder med filmer og musikk, en magasinhylle som har fått Natt&Dag til å måpe og produkter i skjæringspunktet mellom vare og kunst, har den ført den unge kunsten inn i Norge. Butikken har i tillegg vært det eneste offentlige salgssted for norsk lydkunst og ny yngre eksperimentell musikk.”
Gudskjelov kom Torpedo etterpå, men kunstbokhandelen i samtidskunstmuseet kom først, og den var i så måte viktigst. Sommeren 2009 fikk Haraldseth sin grimme hevn, han ble leid inn til å kuratere sommerens utstilling i nasjonalmuseets hall på Tullinløkka, den med assume vivid astro focus.
3. Prosjektet Tommy Olsson. Han har vært en viktig informasjonsinfrastruktur for ny kunst, og samtidig nesten alene åpnet for nye måter å skrive om kunst på i Norge. Han er mer enn en gang blitt beskyldt for å være skoledannende. Samtidig har han klart å kontekstualisere kunst som kulturuttrykk gjennom å fokusere på kunstens skjæringspunkter mot populærkultur, og på denne måten økt forståelsen for verkene. 00-tallet uten Olsson er utenkelig, for 00-tallet var tiåret da kunstkritikken ble frigjort tilbake fra kunsthistorikeres akademiske bokhyller og grå pologensere. Og Olsson har mye av æren for nettopp dette.
Bjørn Hatterud
[mottatt via epost]
1. Kjersti Andvig – “No One Here is Innocent” – Torpedo bokhandel
2. Ida Ekblad og Anders Nordby – “With us Against Reality or Against us” – Willy Wonka (Sjokoladefabrikken)
3. Bjarne Melgaard – “Skam” Bergen Kunsthall
Kristian Skylstad
Jeg velger ‘Kunst i Vid Forstand’ for 200 kroner og velter meg i selvfølgeligheter fordi jeg har en sånn barnslig greie om å ikke juge, og er ganske enkelt mer oppdatert på helt andre nedturer enn norsk kunstliv på 00-tallet.
Bård Breien, Kunsten å tenke negativt, 2006. Spillefilm.
– fordi det er sjeldent man ser nordmenn understreke at prisen for å ikke ta virkeligheten for det den er, er angst og sinnsykdom, samt at lønnen for det motsatte til syvende og sist er respekt, integritet, æquitas, kjærlighet, forsoning, ad nauseam.
Matias Faldbakken1 (Abo Rasul), Skandinavisk Misantropi, 2001-2008. Trilogi, fiksjon.
– fordi du nå har sett scenarier i hodet ditt som du aldri ville vurdert å forestille deg for egen maskin. Håpet er (etter mitt syn (hvilket muligens avviker betydelig fra forfatterens)), at du nå har et bredere spekter av muligheter du våger tenke igjennom generelt sett. Om du ble etterlatt apatisk, kynisk, Finns dagbok, et bedre menneske eller lite imponert er ikke poenget: Dissonansen gjødsler forhåpentligvis de utryddningstruede grå-algene vår felles menneskelighet gresser på.
Funcom, Anarchy Online, 2001- . MMORPG.
– prisbelønnet helseskadelig virkelighetsflukt for den aktive hjemmesitter. Spillet er en underholdende karmisk brukeravstraffelse2 som skaper arbeidsplasser, øker lediggangen, senker forbruket samt motvirker pandemier, kjønsssykdommer, hudkreft og trafikkulykker. Spillets miljøkvote har m.a.o. en aksjekapital Funcoms kreditorer trolig ikke har level til å forestille seg, med mindre de selv er klansmenn da selvfølgelig.
Om det er flere der ute som vil lire av seg selvfølgeligheter, ville det jo vært redelig om noen nevnte Underskog innen 16.12.09.
1 Jeg er egentlig klar for å nominere forfatterskapet i sin foreløpige helhet, men ville ikke braute sånn innledningsvis.
2 Dette er selvfølgelig ikke kritikk av spillet, bare enda en kjedelig pekefinger om MMORPGs som livsstil: What doesn’t go around, never comes around, but please accept the ‘user error’-excuse…
PS. Håper Victor Lind allerede er nominert gjennom trådstarters innlegg.
Enig med mange over her, og ellers vil jeg framheve noen essensielle og eksistensielle prosjekter som ikke skal glemmes fra 00-tallet:
TAFKAG (Oslo)
Noen ganger er det bare en helt særegen energi som gjør seg gjeldende, med eller uten portefølje. Tror ingen andre galleriinitiativer det siste tiåret har vært helt i samme klasse, men vi var ihvertfall på samme fest så lenge den varte!
Vegard Vinge/Ida Müller (Div Ibsen-oppsetninger 2007 ->)
Alle andre former for overskridelser. Forestillingene deres har vært veldig brutale, det er en (sado/)masochistisk deilig følelse å se og føle dette ensemblets utgytelser i time etter time etter time og jeg har opplevd stor lykke ved å endelig forstå noe nytt av hva gamle H. egentlig skrev om.
Reality Check (Oslo 2004/05)
Seminarrekke om mislykket kunst, ble så vellykket at hele greia gikk skikkelig til helvete og måtte avblåses. (OK, det var jeg som sto bak, jeg innrømmer det glatt)
1. Marianne Heier;
Permanent Installation (5783 Euros)(2005)
Sparwasser HQ, Berlin
Architecture model, a speech and a cheque for 5 783 Euros donated to the gallery. The money was earned through odd jobs in Norwegian art institutions over a period of 8 months, and had to be spent on architectonical improvements to the exhibition space.
2. Ane Hjort Guttu;
Stone Types in Gamlebyen, Oslo (2007)
Stone Types in Gamlebyen, Oslo is a series of 6 posters. They categorize stones found in the area Gamlebyen in Oslo taxonomically on the basis of their appearance; square stones, flat stones etc. The posters show how equal looking stones have different meanings according to their context and history.
3. Børre Sæthre – My Private Sky (2001)
fantastisk separatutstilling på Astrup Fearnley, rett og slett.
Det er veldig mange prosjekter, kunstverk og utstillinger som fortjener å bli nevnt. Jeg velger å fokusere i retning av historieskrivning og formidling.
– 80 millioner bilder og Kunsten å falle, Preus Museum, 2008/09. Kurator Jonas Ekebergs gave til den norske foto- og kunsthistorien. Et viktig stykke arbeid. Dette er dog to utstillinger, men jeg minnes dem som et prosjekt: etter/forarbeid for norsk fotohistorie.
– Reposisjonering Fotogalleriet 25 år, Fotogalleriet, 2002. Endelig nytenking i forhold tli jubileumsutstillinger og historieskrivning. En av de beste gruppeutstillingene i norge på 2000-tallet, men også av de mest forbigåtte.
– kunstkritikk.no. Et prosjekt startet av kritikerlaget etter, om jeg ikke tar feil, initiativ av Jon-Ove Steihaug. barokkminimalist var før dem, og før der igjen kunstinnsikt – men kunstkritikk.no gjorde det som ingen av dets to forgjengere gjorde: å utforske norsk kunstkritikk, formidle samt eksperimentere. Et radikalt prosjekt som permanent forandret den norske kunst-offentligheten.
Arrgh “ jeg som tenkte jeg skulle være først… Vi holder det åpent i en måned. Dette blir nå rettet i «utlysningsteksten».
Som redaktør forsøker jeg å gå foran med et (godt?) eksempel her… Mine nominasjoner er preget av mitt arbeid med relasjonell kunst:
1. Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakken, Whomp! There it is!, 2002. Den engelske avisen The Telegraph åpner sin oversikt over de viktigste begivenhetene på 00-tallet med et fotografi av Olafur Eliassons «The Weather Project». Eliassons lysende, runde sol på Tate Modern fra 2003 har sin negative motpol i norsk kunstliv i Einarsson og Faldbakkens skitne, runde benk tilpasset rusmisbrukere. Verket setter framtidig satsning på kultur i den nye bydelen Bjørvika i et, eh, skittent lys.
2. Andreas Heuch, Hage i forandring (arbeidstittel), 2003“2004. Prosesskunst har lett for å bli glemt. Hvem husker for eksempel Andreas Heuchs hager utenfor Kunstnernes hus for fem år siden? Et sorgarbeide (som alt hagearbeide er?) over formalismens død “ og gjenfødelse!
3. Lene Berg, Stalin by Picasso or Portrait of Woman with Moustache, 2008. Lene Berg fortsetter sin reise inn i Europas politiske historie. Men Stalin tegnet av Picasso fotografert av Berg ble for mye for Arbeiderpartiet på Youngstorget i Oslo “ og for Cooper Union i New York City. Arbeidet omfatter også et videoverk og en bok.
Jonas Ekeberg
i ren nysgjerrighet lurer jeg på om det er en tidsfrist for å sende inn?