Ved fire anledninger i forrige uke ble Marianne Heiers performance T vist på visningsrommet Femidomen, tolv minutter med buss fra Nesoddtangen. Prosjektet er et samarbeid mellom kunstneren og Femidomen, som drives av Marie Askeland på hennes eiendom, samt visningsrommet Geiten. Begge åpnet under pandemien og tilrettelegger for prosjekter av sosial, feministisk og skeiv karakter.
T bestod av tre monologer, arbeidet fram og framført av Heier, kunstneren Ursula Hel Gjelstad og ballettdanseren Simon McNally. Med utgangspunkt i hver sin antikke skulptur, presenterte de publikum for tre komplekse identiteter: klimakteriet, ikke-binær kjønnsidentitet og pubertet. Alle markerer overganger, det å eksistere mellom tilstander: mellom fruktbar alder og døden, mellom samfunnets polariserte kjønnsinndeling, mellom barndom og voksenliv.
Heiers kunstnerskap er kjent for uredd å ytre seg om dagsaktuelle politiske saker, det være seg kunstnerøkonomi, arbeiderrettigheter, flyktningpolitikk eller kunstverdenens innfløkte koblinger til skitne penger. Hun har stilt spørsmål rundt hva som regnes som verdifullt, som da hun under sin festspillutstilling i 2012 – ikledd en oransje Nordsjøen-overall – fikk murt inn en diamant til hundre tusen kroner i Bergen Kunsthalls yttervegg. På Nesodden sist uke reflekterte hun over noen mer intime maktstrukturer: dem som omgir og begrenser kroppene våre.
De tre antikke skulpturene som lå til grunn for og ble spilt ut var Drunken, Old Woman (Heier), Sleeping Hermaphroditus (Hel Gjelstad), og Antinous (McNally). De var valgt ut av utøverne selv, som kunne identifisere seg med dem på ulike vis. I Heiers visjon skal ikke skulpturene betraktes på avstand fra bak sperringer på museum. De er størrelser som finnes inne i oss og kan si noe om hvordan vi er forankret i og knyttet til historien.
Publikum ble geleidet av utøverne, som underveis fremførte sine monologer, fra hagen til en stue i huset til Askeland, gjennom et kjøkken og ned i en kjeller. Avslutningsvis ble publikum presentert for en rekke skisser av tekst, tegninger og bilder i Femidomens anneks. Det hele var lagt opp som en kollektiv opplevelse, der hovedvekten av publikum ankom i samlet tropp med båten fra Aker brygge og bussen fra Nesoddtangen, med oppfordring om å bli igjen for å prate.
Monologene vekslet mellom historiske tolkninger og personlige betraktninger. De var morsomme, såre, alvorlige, kodede. «Det mest radikale en kvinne kan gjøre er å eldes i offentligheten», kunngjorde Heier, barbeint, avkledd og rødmalt på overkroppen. Skulpturen hun baserte talen sin på er en statue fra hellenistisk tid som viser en mager, krokbøyd, eldre navnløs kvinne som tviholder på en vinflaske, uskjønn og tilsynelatende uegnet for bevaring. I Heiers beretning framstår hun som inkarnasjonen av kvinnekroppens biologiske og sosiale skjebne. Publikum ble minnet på at det er den unge, fruktbare kvinnen som er høyest ansett. Den aldrende kvinnen har utspilt sin funksjon og det synes. Huden er slapp og kroppen trekkes ned mot jorda. Hun er en forvrengt versjon av sitt tidligere jeg, en påminnelse om at døden står for tur.
Hel Gjelstad, usedvanlig myk, framførte sin monolog samtidig som hen utførte et avansert yogaprogram. Kunstneren vekslet mellom sittende og stående positurer, noen utfordret tyngdekraften og lot opp være ned. Innledningsvis lå Hel Gjelstad på gulvet med ryggen mot publikum, i samme posisjon som skulpturen monologen tok utgangspunkt i. Den antikke skulpturen, som i dag er å finne på Louvre, ble avdekket da de skulle bygge barokkirken Santa Maria della Vittoria i Roma på begynnelsen av 1600-tallet. Skulpturen ligner en kvinne fra baksiden, men har et mannlig kjønnsorgan. Det eldgamle produksjonstidspunktet vitner om at det å ikke føle tilhørighet til storsamfunnets binære kjønnsinndeling på langt nær er noe nåtidsfenomen.
McNally fortalte om den romerske keiseren Hadrians elsker Antinous, som ble oppnevnt til gud av sin trettifem år eldre kjæreste etter å ha druknet på en reise da han var nitten og deretter fikk statuer oppført av seg i så godt som hver eneste by i riket. Det spekuleres i om Antinous’ død virkelig var en ulykke, eller om han ble dyttet overbord eller begikk selvmord, da det å fortsette forholdet til keiseren ville bli umulig. Det var for sin gutteaktighet han ble elsket. McNally var ikledd et par lange, svarte hansker som både refererte til en Antinous-skulptur uten armer funnet i Delfi og et toppløsbilde av Britney Spears med skinnhansker i Femidomens anneks. Spears attraktivitet og verdi, som Antinous’, var knyttet til ungdommelig uskyld. Som en nåtidens Antinous, mistet hun seg selv på vei inn i voksenlivet, og etter flere offentlige sammenbrudd ble faren hennes oppnevnt til verge og hun fratatt råderetten over eget liv. Både Antinous og Spears ble låst fast i det pubertale livsstadiet, berøvet muligheten til å vokse opp.
Sett opp mot Heiers tidligere verker, framstår T mindre spektakulært og spisset, mer undrende og sårbart. Verket fungerte som en påminnelse om å anerkjenne mangfoldet mellom dikotomiene. Visse overganger, som fødsel, bryllup og død markerer vi allerede. T viste at det er flere overgangsposisjoner det er verdt å tenke over.
