Kulturutredningen 2014 hadde som mandat å utrede og vurdere mål, virkemidler og resultater av den statlige kulturpolitikken etter 2005. Den skulle altså evaluere resultatene av den rødgrønne regjeringens arbeid med Kulturløftet 1 og 2, en politisk satsning som hittil har resultert i at bevilgningene til kultur har økt med 5 milliarder. Et bredt sammensatt utvalg ledet av fylkesmann Anne Enger la frem utredningen i mars 2013, med navnet NOU2013:4 Kulturutredningen 2014. Utvalget skulle også fremme forslag om endringer i mål, virkemidler og tiltak.
Et sentralt utsagn fra utvalget er at «begrepet kvalitet må stå sentralt i kulturpolitikken og at kvalitetsvurderinger av kunst og kultur bør få en viktigere plass i kulturpolitikken enn de har hatt til nå» (side 60). Så skulle man kanskje tro at begreper som kunstkritikk og kritiker også sto sentralt i utredningen. Her må vi lete forgjeves. Ikke et eneste sted i utredningen er begreper som kunstkritikk, litteraturkritikk, musikk-kritikk, filmkritikk eller teaterkritikk anvendt. Rollen som kritiker er ikke omtalt. Det er som om kunstkritikk og andre kritikerområder ikke har noen betydning for kunstneriske kvalitetsvurderinger, som noe uvedkommende. Allikevel skriver utvalget samme sted at «det er mulig og ønskelig at man i en kulturpolitisk sammenheng trekker skiller mellom god og dårlig kunst og kultur». Til det trenger utvalget tilsynelatende ikke kritikk og kritikere.
Hvordan vil Kulturutredningen 2014 da at det skal foretas kunstneriske kvalitetsvurderinger?
Utvalget finner at feilene i dagens system ligger i svakhetene i vårt «mål og resultatstyringssystem», det som inngår i det såkalte New Public Management, og som i stor grad har vektlagt kvantitative målinger. Utredningsutvalget vil i stedet «etablere velfungerende metoder og ordninger for eksterne kvalitetsvurderinger av den kunstneriske og faglige virksomheten ved kulturinstitusjonene», noe som det anser som «nybrottsarbeid i en norsk sammenheng» (side 303). Stikkordet her er «Kunnskapsbasert resultatvurdering». Hensikten er å gi bedre grunnlag for eierstyring. Utredningen ønsker seg kvalitetsvurderinger som er «basert på systematisk metodebruk og at vurderingskriteriene for kvalitet er offentlig tilgjengelige og kritiserbare». Det ideelle systemet skal «brukes til kvalitetsvurderinger av enkeltstående kunstverk så vel som av den samlede kunstneriske virksomhet ved en kulturinstitusjon. Den skal kunne brukes både i planlegging av kunstprosjekter, vurdering av søknader og i evalueringer av kunstprosjekter.» Vi leser også at slike systemer må fungere slik at de «ikke bare henvender seg til en snever fagekspertise, men til et allment kunst- og kulturpublikum».
Disse systemene for evaluering skal resultere i dokumenter, «men disse dokumentene kan ikke besluttes av kulturinstitusjonene alene. Dette må også skje gjennom dialog og forhandlinger med bevilgende myndigheter» (side 302). Det føyes til at de også må skje i dialog med andre samfunnsinteresser, og at det bør skapes en offentlig debatt rundt dem. En rekke typer aktører nevnes som bør inviteres til å delta, men kritikerne er ikke blant dem.
Kulturutredningen 2014 tar den kvalitetsutfordringen som kulturpolitikken har, alvorlig. Det er en styrke ved utredningen. Den skal også ha ros for at den vil imøtekomme kravet en om kunnskapsbasert kulturpolitikk, og for at utredningen selv er kunnskapsbasert. Den må imidlertid kritiseres for to forhold. Det ene er at den helt overser den funksjon den uavhengige kritikken har i kvalitetssikring på de ulike kunstområdene. Den andre er at den vil overlate kunstnerisk kvalitetsvurdering til forskningsbaserte prosjekter utført på oppdrag fra eierne av kulturinstitusjonene, i praksis departementene. Kan resultatet bli noe annet enn en forsterket byråkratisering av kulturpolitikken, nå legitimert med forskningsbaserte evalueringssystemer?
Kulturutredningen 2014 og dens forhold til kunstkritikk skal diskuteres på en kritikersalong på Kunstnernes Hus tirsdag 23. april kl 1900-2100. Samtidig skal Kunstkritikerprisen 2012 utdeles. Det er kunstseksjonen i Norsk kritikerlag som arrangerer salongen, med støtte fra Norsk kulturråd og Fritt Ord.
Dag Solhjell er leder for kunstseksjonen i Norsk kritikerlag og president for AICA (Association Internationale des Critiques d’Art) Norge.
Hei Dag
jeg tror ikke du helt har skjønt hva jeg mener med en “overordnet diskurs”, så jeg skal prøve å klargjøre begrepet. Enhver utstilling enten den er separat eller kollektiv, i et privat eller offentlig utstillingssted, er blit vurdert av en jury, eller lignende, med kunstfaglig kompetanse. Enkeltverkene og utstillingen som helhet er blitt kvalitetsvurdert med henblikk på den kunstneriske gehalten. Dette kaller jeg basisvurderingen, og den er både historisk og aktuelt i hovetrekk utført av kunstnere.
Er det da kritikkens funksjon bare å overprøve denne basisvurderingen, eller bør kunstkritiken ha andre oppgaver i forhold til kvalitetsvurderingen på basisnivå? For meg virker det meningsløst om kritikken bar skal gå kunstnernes basisvurderinge etter i sømmene og si at dette er kunstnerisk bra og dette er kunstnerisk dårlig.
Siden det er kunstkritikkens funksjon å skrive om utstillinger og enkeltverker, hva har da kritikken å tilføye om den vil si noe mer enn det basisvurderingen allerede har gitt uttrykk for. Det er her jeg har introdusert begrepet om en “overordnet kritisk diskurs”,
som prøver å se og tolke kunstverket og utstillingen i en større sammenheng. Det er en sammenheng som ikke er present på basisnivå, men er først tilgjengelig når utstillingen er åpen for publikum og kritikere. Det dreier seg altså ikke bare om å ha et overblikk på kunsten og kunstformidlingens betyrning og funksjon isolert sett, som kvaitetsvurdering, men betrakter den også som uttrykk for samtidens kulturpolitiske, ideologiske, økonomiske og idehistoriske interesser. Bare for å nevne de mest sentrale. Slike interesser blir ikke luftet i kvalitetsvurderingen på basisnivå, og det er ingen annen fuksjone enn kunstkritikken som kan belyse dem og drøfte dem kritisk. Enkelte kritikere gjør det stadig vekk, uten at det blir oppfattet som en overordnet diskurs. Når jeg ser på dette som et sentralt element i kunstkritikken, så er det ikke for å diktere kritikkerne hva de skal gjøre, men for å peke på at kunstkritikken idag ikke kan legitimere sin funksjon bare som kunstneriske smaksdommere. Den jobben har de profesjonelle kunstnerne allerede gjort, Derfor bør kunstkritikken, for å begrunne sin faglige funksjon, vise til sine overgripende perspektiver. Kort sagt at kritikkens funksjon er å belyse og drøfte kunsten på et overordnet nivå. Da vil kanskje kunstkritikken også finne gehør i Kulturdepartementet.
Håper dette var mer klargjørende
Paul
Takk til både Paul og Jørgen for ros for mitt initiativ.
Kunstkritikk er i min forståelse en litterær form for objektivering av den subjektive smak, der kritikeren opptrer som betrakter på vegne av publikum, utøvet overfor verk på en utstilling eller i andre kunstrelevante kontekster. Når verkformer og utstillingsformer endrer seg, særlig når relasjonen mellom verk og betrakter endrer seg, bør også formene for kritikerens forsøk på objektivering av sin smaksdom endre seg. Siden det er lenge siden kunsten hadde bare en bestemt verk- og utstilingsform, men utviser en mangfold av former, kan vi i dag ikke bare ha en type kritisk tilnærming, men kritikersjangre som er tilpasset både de aktuelle verk- og visningsformer, og kritikkens aktuelle lesere
En Nerdrum-elev bør møtes med en annen kritisk tilnærming enn en modernist som Inger Sitter, som igjen bør møtes med en annen kritisk tilnærming enn Ole Jørgen Ness, eller en konseptkunstner som Sophie Calles (aktuell på Lillehammer kunstmuseum med en imponerende utstilling). Det kunstneriske utgangspunkt bør aksepteres fordomsfritt av kritikeren, noe jeg synes ikke alltid er tilfelle i dagens kritikk. Slik sett er jeg vel enig med Paul – man skal ikke sette seg til doms over kunstnerens utgangspunkt – eller tar jeg feil av ditt syn her?
Når du. Paul, skriver om at “en overordnet kritisk diskurs ikke kan oppnå faglig gyldighet”, mener jeg at det ikke finnes og heller ikke kan finnes noen slik overordnet diskurs, særlig ikke i dag. Selv mener jeg at det vesentligste kritierium for at kritikken har “gyldighet” ligger i kritikernes habililtet, som for meg er det samme som uavhengighet av de interesser som ligger bak objektet for kritikken. Jo større uavhengighet, jo større gyldighet – alt annet like. En viss grad av økonomisk uavhengighet er ganske vesentlig her.
Til Jørgen: det er meget betimelig av deg å trekke frem faren for at kritikken og kritikerne får et styringsteknisk mind set. Det må vi tenke på når vi diskuterer aktuelle støtteordninger for kunstkritikk, på linje med støtteordninger for kunstnere. Vi bør også innse at det også er andre “mind set” som kan være like hemmende, for eksempel forestlillingen om at det til en hver tid bare finnes bestemte kunstneriske ytringsformer som er gyldige og derfor fortjener kritikk. Da blir kritikerne en del av et hegemoni, og det bør de vel ikke bli?
Det mener Dag Solhjell
Kommentar fra Paul Grøtvedt
Dag Solhjell har her gitt oss en utmerket orientering om Kulturmelding 2014 med henblikk på kunstkritikkens manglende tilstedeværelse. Av en eller annen grunn har meldingen utelatt kunstkritikkens som en vurderingsinstans av kvalitet på kunstens område, noe Solhjell mener er kritikkverdig. Det er jeg enig med ham i. På den annen side er jeg usikker på om kunstkritikkens funksjon er av vesentlig betydning for å bestemme kunstens kvaliteter i en i en kulturell og samfunnsmessig sammenheng.
Helt siden kunstkritikkens dukket opp i annen halvdel av 1600-tallet, da de første offentlige utstillinger startet og nye periodiske publikasjoner omtalte disse, har den vært et vedheng til en allerede instituert vurderingspraksis. Denne vurderingspraksisen ble utført av profesjonelle kunstnere som silte ut hvilke verker de mente var gode nok til å stilles ut. Dette var, og har i ettertid vært basisvurderingen av det kunstneriske. Det er også denne som er i full funksjon innen dagens norske kunstliv. Og det er profesjonelle kunstnere som forestår denne basis- vurderingen, slik det er profesjonelle forfattere, musikere, skuespillere etc. som evaluerer kvaliteten på sine respektive fagfelt.
I dag er denne basisvurderingen solid fundamentert og omfattende. Det er også den son er kulturpolitisk interessant. Mens kunstkritikken i den sammenheng er marginal, både i omfang og betydning. Kunstkritikken er en virksomhet i etterkant av basisvurderingene, og bør derfor gi en begrunnelse for hvorfor den er viktig. Hva er egentlig kunstkritikkens funksjon, når kvalitetsvurderingen allerede er gjort? Skal kunstkritikken overprøve den profesjonelle basis-vurderingen av kvalitet? I så all må den dokumentere en spisskompetanse som gir faglig legitimitet. Men den er det vanskelig å se at kritikerne har. Vanligvis rekrutteres det kritikere
bare med teoretisk kunnskap i porteføljen, en kunnskap som ikke er tilpasset og relevant for vurdering av kvalitet i kunsten.
Derimot kan kunstkritikerne ha et fortrinn med henblikk på evaluering, et fortrinn som ikke går på selve basisvurderingen, men på den historiske og aktuelle kontekst som kunsten presenteres i. Dette er unikt for kunstkritikken, ja for alle kritikere innenfor det kulturelle feltet. Kontekst i denne sammenheng betyr ikke bare kuratorvirksomhet og galleriprofil, men i høyere grad de kulturpolitiske, ideologiske og idehistoriske faktorer som er involvert i verk og formidling. Men som kritiker er det viktig også å ha klart for seg at basisvurderingen er utgangspunktet, uten hvilket en overordnet kritisk diskurs ikke kan oppnå faglig gyldighet.
Ut fra min oppfatning er kunstkritikken en viktig funksjon i dagens kulturliv. Men den må tydeliggjøre sin kompetanse og spesifikke betydning. Dens funksjon er ikke å overprøve de kvalitetsvurderinger som kunstnerne allerede har gjort, men å forstå og drøfte dem i en større sammenheng. Kritikken må derfor begrunne sin funksjon innenfor kunstfeltet med en overordnet innsikt i de faktorer som influerer kunstens produksjon og formidling. Jeg kan vanskelig se at dagens kunstkritikk kan legitimere seg på noen annen måte. Å pukke på at kunstkritikken primært driver kvalitetsvurdering er ikke vesentlig for profesjonens legitimitet.
Da konkurrerer man også med den kunstneriske basisvurderingen, og det er en uheldig og lite fruktbar strategi.
Takk, Dag Solhjell, for denne våkne kommentaren. Det later til at utvalget forsøker å signalisere tidsmessighet ved å sympatisere med den dagsaktuelle kritikken mot New Public Management, men i virkeligheten hoppe glatt over hele kritikken. Problemet blir ikke borte ved å kjøre på ordet kvalitet og distansere seg fromt fra “kvantifisering”. I virkeligheten er hele begrepsapparatet som Solhjell påviser i utredningen gjennomsyret av NPM. “Kunnskapsbasert resultatvurdering”? “Systematisk metodebruk”, “ekstern kvalitetsvurdering”, “offentlig tilgjengelige og kritiserbare kvalitetskriterier”? Å pukke på begrepet kvalitet i denne sammenhengen er ikke å tenke nytt, men snarere nettopp å forsøke å kolonialisere det kunstneriske og estetiske området under en cybernetisk rasjonalitet.
Som Solhjell er inne på: Nettopp mot det plott av tenkemåter som her fortsetter å regjere, er det all grunn til å minne om fenomenet og begrepet kritikk, uansett om det kulturbyråkratisk og administrativt nok er vanskeligere å håndtere (og kontrollere!) enn “evaluering” og “vurdering”. “Klare kvalitetskriterier” tilhører i kunstens verden selvfølgelig akademismen på 1600-tallet og ikke dagens situasjon. Bergepet kritikk derimot, har helt siden sin opprinnelse på 1700-tallet alltid i en eller annen grad vært knyttet til drøfting og en slags praktisk utprøvning av det bedømte objektet og det som dette objektet tilstreber – kritikk er med andre ord ikke bare noe som skjer med objektet, men også med subjektet. Slikt er selvfølgelig temmelig uspiselig for en adminstrativ rasjonalitet, som vil bestå av “tydelige” instanser i et system som opererer etter “alment synlige kriterier” og som opphøyer det “eksterne” til gud.
I det hele tatt tror jeg at en viktig oppgave i dag er å høste nye frukter av ideen om kritikk ved å spille den ut nettopp mot diskursen om “evaluering”, men det er en oppgave som trenger gjennomtenkning og tid. En av de største fiendene av kritisk tenkning i dag er såvidt jeg kan forstå nettopp det omseggripende styringstekniske mind set. Man kunne kanskje begynne med å ta pause fra raske forsøk på selvlegitimerende “synliggjøring” av kritikken i form av setninger som begynner med “kritikernes jobb er å…”.