Intet nytt fra vestfronten

Selvbevisstheten til Turner Prize-utstillingskonseptet har ofte blitt mottatt med hoderystning og økt antipatien mot samtidskunst i England, men også i verden generelt. Forståelig nok, i og med at prisen framstår som en slags «greatest hits» eller en materialisering av Art Now, samtidig som kunsten som vises i dette forumet nok for den gjengse betrakter er rimelig radikal, om ikke fremmedgjørende – i likhet med høstutstillingen i Norge, om enn på et helt annet nivå.

Selv om Turnerprisen vanligvis har vært en konseptuell utstilling, kjent primært for spektakulære verk som Damien Hirsts hai i formaldehyd, Tracy Emins puletelt og Simon Starlings flytende skur, slipper også tradisjonelle medier til med jevne mellomrom, og klarer ofte å skille seg såpass autonomt fra clevernessen at de gjerne tar all glansen. Så er ikke tilfelle denne gangen.

Det første vi ser er Dexter Dalwoods malerier av mytiske skikkelsers residenser. Dalwood har tidligere malt Che Guevaras siste gjemmested i Bolivia og den britiske dronningens soverom, aldri med subjektet tilstede, og som oftest etter egen fantasi. Det kunne vært et interessant prosjekt. Denne gangen ser vi William S. Burroughs’ interiør i hans leilighet i Paris, et maleri av månen og et tre i Oxfordshire forbundet med våpeninspektør David Kellys endelikt. Om innholdet er spekulativt og/eller har en narrativ nysgjerrighet og lek, bidrar forflatningen i maleriene til en grotesk kjedelig og rimelig tabloid og simplifisert lesning av historier og myter man ikke nødvendigvis trenger eksplisitte researchegenskaper for å komme fram til. Konseptet og de tekniske evnene ligger vel på samme nivå som en godt gjennomarbeidet, men slapp og konstruert avgangsutstilling på Kunstakademiet i Malmø. Modernistiske malerier blir forsøkt vekket til live ved hjelp av banale litterære virkemidler. Hvis dette vinner verdens mest prestisjetunge kunstpris burde de fleste født etter 1970 sette seg på gjerdet en stund, men kjenner jeg utviklingen i Londons utdanningsinstitusjoner rett er det nok det motsatte som i så fall kommer til å skje.

Kontrasten til neste rom er enorm. The Otolith Group har konstruert et pretensiøst, men også sjeldent stemningsfullt seminarrom der pamfletter ligger belyst på et stort bord, omringet av en dokumentar i 13 deler av Chris Marker på flere forskjellige skjermer, med headset, ute av sync slik at man kan fritt velge hvilket tidspunkt av dokumentaren man vil gå inn i basert på egen intuisjon. Strengt tatt kan man få med seg hele TV-serien i løpet av en dag i rommet. Dokumentaren handler om innflytelsen til det gamle Grekenland, deres påvirkning på oss (eller rettere sagt de intellektuelle i 1989). Her er også research sentralt, men research som estetikk og ikke som et billig utgangspunkt for middelmådig og pregløst malesøl. Men dette prosjektet har tilsynelatende lite politisk tyngde, selv om det fungerer på et rent audiovisuelt og poetisk plan. Det å «gi bort» utstillingen sin til Chris Marker, en fri kunstner (ikke sjanger- og institusjonsavhengig som de andre prosjektene i utstillingen) er en institusjonskritisk gest med tyngde. Samtidig er tanken om et prosjekt der man trenger en uke, men allikevel får en substansiell effekt av å tilbringe fem minutter, en besnærende ide.

The Otolith Group har retitulert Markers verk til Inner Time of Television, veldig pretensiøst det og, men deres uttalelse om at «verket» (en readymade per se) er et monument til TV-mediets død, åpner opp for en uendelig lesning av produksjonen deres. Og metanivåene står i kø. Deres film Otolith II, som er hovedverket i rommet, kommuniserer direkte med Markers film Sans Soleil, men har også et eget narrativ der en regissør leter etter en person som kan spille Arthur C. Clarke. Jeg skal ikke gå inn i innholdet i filmen, som krever en avhandling i seg selv, men det eneste jeg kan si er at i likhet med Dalwoods feilede selvbevissthet rundt kunsthistorien (der han også peker ut av det institusjonelle rommet) og maleriet, ender også denne filmen, på tross av avsindig besnærende foto og lydbilde, opp med å diskutere filmens premisser, og det avsløres i kunstnerdokumentarene i det siste rommet av utstillingen at det tankeapparatet deres in facto reflekterer rundt er filmens død. Noe som får meg til krympe sammen i skam over kunstneres innbilte viktighet. Filmens død har virkelig lite eller ingenting med denne kunstnergruppen å gjøre, og de har hverken intelligens, forståelse for mediet eller evne til å konsentrere seg nok om et vesentlig endepunkt til å kunne felle en slik dom, om de enn har aldri så mye ambisjoner. Deres konklusjon er sørgelig og lite leken, noe som får meg til å vende meg mot neste prosjekt, som igjen står i ekstrem kontrast til det foregående.

Angela De La Cruz går rimelig tradisjonelt til verks, men hennes dematerialiseringer er både erotisk kroppslige og groteske. De antyder både hat og kjærlighet. Skulpturene hennes er både voldelige og har en merkelig stillhet jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Hennes knuste stol plassert på en vaklevoren krakk er en effektiv pun, som like gjerne kunne vært en kritikk av formatet hun nå deltar i, som et selvportrett av kunstneren selv. Dette går kanskje ut på det samme. Mens Otolith fjerner subjektet i sin produksjon er De La Cruz sin nåværende situasjon tydelig til stede, i og med at hun ble rammet av et slag for noen år siden, og må ha hjelp av assistenter for å kunne fullføre sine arbeider. Noe som skaper en slags ufrivillig, men allikevel insisterende og empatisk grunn i hennes dekorative dekonstruksjon av det monokrome maleriet til slapstick readymades. Det ligger en implisitt kritikk av kunstens premiss i produksjonen, men prosjektet blir redusert av at gesten blir repetert ustanselig. Hennes rom er allikevel det eneste rommet der man ikke føler samtidskunstens tomhet, i og med at hun ikke sliter med den litt patetiske selvbevisstheten og ambisiøsiteten til resten av prosjektene. Hennes prosjekt bare er og hvis man skulle gitt en pris basert på integritet og autonomi, samt det å være i sync med egen tid, ville pengene definitivt gått til dette. De La Cruz’ prosjekt spores direkte tilbake til Eva Hesse, men med en sterkere koloritt og kontrast, mens likhetene til Steven Parrino er langt mer problematisk, og man kan ane en nominering som en biografisk gest. Noe som ikke svekker arbeidene hennes. Tvert imot. Kunsten er en konsekvens av livet.

Trist er det at verket til Da Cruz blir forstyrret av kaklingen til Susan Phillipsz i det siste rommet, der hun synger tre versjoner av den skotske sangen Lowlands. Stemmene beveger seg sammen og fra hverandre, variasjonene i tekstene og intonasjon skaper dissonanser, harmoniske beats, en håndgripelig friksjon. Men det er definitivt ikke vakkert. I det du beveger deg rundt i rommet forsøker stemmene å holde deg fast, forføre og stjele hjertet ditt. Opplevelsen forsøker hardt å framstå som skulpturell. Din egen tilstedeværelse i rommet blir irrelevant. En blogger på Tates hjemmeside sa noe sånt under pseudonym: «Typisk eksempel på kunstens evne til å ta til seg mislykkede aktører som skulle ønske de var i andre bransjer og la dem hyle ut sin middelmådighet i rommene som tar til seg alt så lenge det høres spesielt ut.» Dette verket er definitivt ikke spesielt. Det kommuniserer kun med seg selv, med et totalt uironisk, platt og uresonnerende premiss, som gjør at hele utstillingen til syvende og sist, etter et elendig tilslag, et vakkert svev, lander håpløst og talentløst på kulen. Det er faen meg en skam. Sorry. Under broen i Munster fungerte The Lost Reflection optimalt, som en sosial forstyrrelse, men her blir det både selvbevisst og pretensiøst.

The Otolith Group har lagd den eneste installasjonen som peker vei ut av kunsten og burde kanskje få honnør for det. Angela De La Cruz står egentlig rimelig alene som en relevant kunstner, i ordets tradisjonelle mening. Hennes prosjekt er det eneste som framstår som modent for en pris, med overnevnte forbehold. Jeg ser potensial i Otolith Group og prispenger i denne retningen ville garantert ført til mer meningsproduksjon enn resten, men hadde De La Cruz fjernet 90 prosent av arbeidene i rommet ville produksjonen hennes vært det nærmeste vi kommer en Fountain.

Samtidig: Helhetlig er utstillingen godt kuratert, med store kontraster, men presenterer dessverre ingen egentlig verdig vinner. Om noen skal De La Cruz ha den. Men jeg blir ikke forbannet om Otolith får den, selv om det skaper et litt kaotisk premiss for framtiden. Hvis en av de to andre, Dalwood eller Philipsz, stikker av med førstepremien, trekker jeg meg stille tilbake og nyter min pina colada i sydlige omgivelser med en notatblokk og Masons oversettelse av Illuminations, vel vitende om at man ikke trenger å være en komponent i en ekspanderende råtnende kropp som går under navnet Samtidskunst. (Kanskje en framtidig Dalwood kommer til å male bungalowen min? I så fall kommer jeg til å snu meg i graven.) Utvelgelsesapparatet er enten for feige, rigide eller begge deler samtidig. Tanken går til Sartre som sa nei til Nobels Litteraturpris og til Asger Jorns trusselbrev til Guggenheim, og jeg tenker også på Wolfang Tillmans Turnerpris-seier i årtusenskiftet, som både var betimelig og riktig, men som allikevel har lagt et lokk over virksomheten hans de ti siste årene. Når rammen blir viktigere enn verkene burde kanskje rammen knuses.

Leter man etter en som brøt rammene på samme måte som Tillmans gjorde det i 2000 er det bare å dra på Tate Modern, der de viser en retrospektiv av Paul Gauguin akkurat nå. En utstilling som fremdeles virker betraktelig mer vital enn noen av de nominerte i år. Eller hele kunstverdenen for den saks skyld. Kritikken av Turner og institusjonene er som oftest upresis og banal, men dog relevant, for savnet etter noe som lever er prekært.