Plutselig, etter noen tiår som kunstkritiker, oppnår man den innsikten at neste tekst alt oftere ser ut til å begynne der hvor den forrige sluttet. Hodepinen ruger i bakhodet, og venter på at man skal spørre seg selv: «Hva hvis det faktisk er den samme, etter hvert ganske lange, teksten jeg sitter her og lar skjegget vokse foran?» Når det skjer – fordi det vil utvilsomt skje – står fort alle eksistensielle falluker vidåpne og demonene brøler av blodtørst. «Alt er uutholdelig, og så mye mer uutholdelig siden alt er nøyaktig like uutholdelig!» Det går ikke lenger an å se nyhetene uten å begynne å grine, det å drikke opp kaffen føles som en hard jobb. «Herregud, hvorfor i alle dager ga jeg opp tung narkotika, når jeg må leve og virke i en verden hvor det åpenbart er det eneste som virkelig hjelper?» Hvorfor, indeed?
Vel, kjære små venner, fordi det å være i live byr på større muligheter enn ikke å være det – vi må tross alt ikke gi slipp på denne unike muligheten til å meditere, og meditasjon er inkompatibelt med tunge stoffer. Det vil bli leggetid lenge før vi er ferdig her uansett. Den virkelige revolusjonen vil begynne med at man legger til rette for å kunne ignorere den kommende undertrykkelsen ut av kontekst – det vil bli viktig å dyrke sine egne poteter fremover, og bosette seg langt unna folk, uansett hvor på kartet vi nå ender opp etter at Europa deles opp med linjal og skalpell om seks-syv måneder.
Det er i denne plagede tiden enda en privatfinansiert kunsthall åpner. Og jeg ble spurt om jeg kunne dekke åpningen – noe som fikk meg til å humre godt. Åpningen? Dekke åpningen? Skikkelig old school – taxibiler og kokain, blowjobs på bakrommet og uforutsigbare merkelige nachspiel som varer resten av uka mens jeg skriver autografer på pupper og bøker! Nei. Nei, nei, nei. Jeg har ikke nevnt det tidligere, men prisen for å oppføre seg som om man er i tjueåra når man er i førtiåra er at man ikke husker all verden av femtiåra, og strengt tatt oppfører seg som om man er i åttiåra når man har kommet i sekstiåra – jeg forlater faen ikke huset hvis jeg kan unngå det. Hvorfor i alle dager skulle jeg? For å gå på åpning? Særlig. Show me the money.
Så tikker det inn en melding: «Kan du ordne meg en invitasjon til festen dagen før?» Vrient å skulle få til, jeg vet ikke noe om det, og jeg er i hvert fall ikke invitert – og hadde jeg vært det, ville jeg sannsynligvis ikke gått. «Men skal du på pressevisningen i morgen?» Den vet jeg ikke heller noe om. Når er den? «Klokka 09.00.» Hva er det her for noe? Administrerer de disse tingene via helseplattformen? Folk som lever av å skrive er da ikke i skikk til den type ekstremsport klokka fucking ni? Det utgår bare noe så jævlig, og forresten er jobben min uttrykkelig å gå på åpningen – ikke pressevisning, og i hvert fall ikke på den preliminære lukkede festen for de aktører lokalavisen i ettertid kommer til å kalle «kultureliten».
Men, noen av mine kolleger var jo til stede ved denne ukristelige tiden tidlig tirsdag morgen. Nå hagler gratulasjoner og lovord fra alle retninger, og et velvillig kritikerkor holder mest mulig tilbake det de egentlig brenner inne med å si – at utstillingen dessverre er ganske meh. For det er lenge siden kritikkens oppgave var å være kritisk – allerede i 2017 slo daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland fast at «ingen skal få definere hva som er god og dårlig kultursmak». Sånne som meg kan fort bare bli borte i et slikt klima, kjørt ut i skogen nattetid og gitt en spade. Den hovedsakelige oppgaven vår er å formulere snertne hyperbolske oneliners som lar seg sitere i den videre markedsføringen.
Alt er touch and go her, null sikkerhetsnett – så skal man ta seg av den opprinnelige oppgaven er det bare å gå inn uten frykt, med rent hjerte og edle hensikter. Og jeg har dessverre ikke noe valg. For vet dere hva? Jeg vet hva kunst er. Bedre: jeg vet hva kunst gjør. Jeg har sett den faktiske oppdragsgiveren min i øynene og overlevd. Men den eneste grunnen til at jeg foreløpig har kommet unna med dette her, når alle innenfor et fag hvor kompetanse med vilje blir forsøkt luket ut både innenfra og utenfra av styresmaktene – og de megalomane markedsaktører som styrer styresmaktene – med god grunn går litt stille i dørene med mindre de har en substansiell sum på bok, er at jeg når det kommer til stykket er jævla vittig – selv om jeg strengt tatt slett ikke er like morsom som før. Det er umulig. Det ligger i kortene at en utagerende narkoman i taxi er langt mer interessant enn en vrang einstøing som vegrer seg for å overhodet stå opp av senga. Det er da i det siste også svært sjelden jeg møter opp de steder hvor jeg faktisk er invitert. Det er til det beste for alle.
*
«Du må ikke slutte å skrive» kom symptomatisk nok til å bli det siste Håkon Bleken sa til meg. Det var på Britannia Hotel i Trondheim, i september 2024, og han hadde nettopp åpnet en utstilling med tresnitt, laget i samarbeid med Kurt Edvin Blix Hansen og Are Andreassen. Symptomatisk, fordi det også var det nest siste han sa til meg, omtrent et år før, og jeg mener å huske at han sa det et par ganger før det og. Det er så klart noe folk kan si mer eller mindre lettvint, men Bleken – som på alle måter var et vandrende finjustert barometer for denne verdens tvil og smerte – hadde for lengst skjønt jeg aldri egentlig tullet de ganger jeg satte ord på min skepsis, og gned det inn i offentligheten at jeg i grunnen har viktigere ting å gjøre enn å sitte her og bekrefte det enorme selvbildet til folk som allerede er larger than life. The struggle is real. Kunstfeltet kryr av store personligheter, må vite, og jeg er ikke noe unntak – jeg er en langt bedre og viktigere kunstner enn hver eneste en jeg har skrevet om under alle disse år, på bekostning av det å gjøre den faktiske jobben min. Og her sitter jeg altså, på det tjuefemte året, og kan ikke annet enn å føle på det enda en gang. Det er djevelens arbeid jeg utfører, og verden ville saktens generelt vært et bedre sted hvis alle bare holdt kjeft. I begynnelsen var ordet, og derfra har det bare gått nedover.
Men før jeg går løs på den seneste noteringen av hvor vanskelig det kan være å komme seg opp til bunnen, la meg si noe kort om denne samlingen tresnitt. Britannia er, og det er sagt og gjentatt mange ganger, ikke akkurat et ideelt visningssted for kunst. De utstillinger som i årenes løp har passert i denne labyrinten av hotellkorridorer kunne med fordel også ha blitt vist i mer egnede lokaler. Og når vi kommer til den utstillingen her, føles akkurat det både mer akutt, og langt mer sannsynlig. Det er et samarbeid med mange muskler, sentrert rundt en tanke om å oppgradere Blekens tidligere arbeid med Hedda Gabler. Teknisk sett en prosess som involverer tre menn og den ene svære treplaten etter den andre, men som når jobben er gjort, på et overordnet nivå fremstår som tre menn i dyp konsentrasjon rundt et Ouija-brett for å ta imot uventede beskjeder fra det hinsidige. Eller universet. Eller en sint dame med skytevåpen som faen ikke orker mer av din bullshit.
For dem som søker seg til Gråmølna for å se det som ble Håkon Blekens siste markering, På vei (han hadde det med å sette åpenbart dødsbevisste titler på utstillingene de siste årene), vil det være en logisk forlengelse – og samtidig et forunderlig komplement – å gi en time til å kave rundt på Britannia etterpå. De har som kjent også en utmerket bar å henge i for å la ting synke inn og skylles ned. Uansett, dette slo meg under begravelsen hans: Han fornemmet tydelig at det ikke gikk et minutt foran skjermen uten at jeg angret og forbannet den dagen jeg begynte å anmelde utstillinger for å få råd til … alt det der som koster noe. Det har bare kostet så mye mer, og nå er det lenge siden det var for seint å snu. Slutte å skrive? I wish. Det er ikke sånn det er lagt opp.
*
For å ta med alle aspekter av denne saken: hvorfor ikke flytte denne, den nest siste utstillingen hans, til den andre siden av gaten, til det som var hovedpostkontoret i Trondheim den gang ting ble sendt fysisk? Der hvor gulvet hadde et kryptisk mønster og alle skranker var malt i en dempet pistasjgrønn farge som fikk rommet til å virke langt mindre enn hva den massive utsiden indikerte? Selv om det var høyt under taket, med mange søyler og buer? Der hvor det nå altså har åpnet en kunsthall / kunstmuseum (begge definisjoner forekommer), med et navn som ville vært litt datert og anstrengt som kunstteoretisk tørrvittig spøk allerede i 1986, men som nå utelukkende viser til bygningens faktiske fortid. Hvis jeg sier at det ville være korrekt å heller snakke om post posten, vil de aller fleste bare se rart på meg; alle assosiasjoner til postmodernismen fremstår som fullstendig utilsiktede og lite mer enn en pussig tilfeldighet.
Denne saken har flere sider enn som så, men det er uansett den samme eieren, så det er egentlig en nobrainer å i en tenkt fremtid bære tresnittene på Britannia over gaten – men! – det er ikke min business, og arbeidsgiveren min har sin egen agenda. Jeg bare jobber her. Jeg tar ikke en gang betalt for gode forslag, i hvert fall ikke når de er åpenbart gode. Der er også klare indikasjoner på at denne muligheten uansett ikke vil bli prioritert av Posten Moderne (eller PoMo som de, strategisk gjennomtenkt, har begynt å gni inn som en gangbar forkortelse. Det står på hjemmesiden, alle trykksaker, du kan få kjøpt en t-skjorte i butikken osv.)
*
Det var en lang vei frem til at PoMos dører åpnet og teppet ble rullet ut. Den første markeringen var et skilt på taket: Our Magic Hour (2003), et neonarbeid av Ugo Rondinone (født i Schweiz i 1964, selvsagt basert i New York), i regnbuebokstaver. Noe som sikkert var tenkt å skulle markere åpenhet og inkludering av marginaliserte grupperinger, der det ble avduket i det man kalte Skeivt kulturår (2022), men som på taket av postbygget i midten av Trondheim, i hvert fall under vinterhalvåret, mest har gitt assosiasjoner til at en lekebutikk snart kommer til å åpne. I finere vær kunne jeg reflektere over likheten med coveret til The Beatles’ Magical Mystery Tour, men mesteparten av de ganger jeg fikk øye på det, tenkte jeg mest på My Little Pony. Det er der fortsatt, to eller tre år senere. En tid hvor det eneste som har skjedd er at det ble holdt et malerkurs for barn i to dager. Noe som bare understreket følelsen av at dette i liten grad kom til å være for voksne.
Innimellom har det kommet rapporter om hippe kuratorteam, og en voksende hype og boost om alt det fantastiske som venter heldige, heldige Trondheim. Det er ikke bestandig lurt å skru opp forventningene på den måten i årevis, og det skal og noteres; jeg skjønte fort at det ville bli tilnærmet uoverstigelig å skulle leve opp til all støyen når den dagen kom. Og så kom den dagen, og jeg og min dårlige rygg dro av gårde for å være med på den faktiske åpningen. Den hvor kreti og pleti kan komme inn. Og de hadde saktens møtt opp – køen ringlet litt på den samme måten som da Yoko Ono stilte ut på Astrup Fearnley for ganske nøyaktig 20 år siden, og den slags fyrer jo opp under denne manøveren som en, i hvert fall foreløpig, suksesshistorie. Men det tar meg ikke mange minutter i minusgradene før jeg begynner å angre på at jeg ikke dro på pressevisning, eller tok en masse desperate telefoner for å kunne gå uforstyrret på fest dagen før. Det er tross alt jeg som er kultureliten når det kommer til stykket, hva er det jeg innbiller meg? At jeg er en mann av folket?
Det er noe udiagnostisert kjent med disse tankene, og de fører til intern kollaps lenge før jeg er framme ved vakten, som jeg instinktivt ikke møter blikket til, og den andre vakten, som jeg er helt sikker på at kommer til å sjekke hva jeg har i handleposen og sende meg rett hjem. En kjip déjà vu gjør seg gjeldende – jeg er overbevist om at dette kommer til å gå skikkelig galt på en eller annen måte, det er alt for mange vakter, og jeg er erfaren nok til å vite det skal lite til før de angriper i flokk. Og det er faen til pass for meg når jeg med vilje melder meg ut av både skjemalagte pressevisninger og mener det er helt koko å si at jeg er en del av kultureliten. Ja, særlig når det ikke er noen annen enn jeg selv som sier det! Så jeg beveger meg forsiktig, som om jeg er i en veldig tynn boble. Ikke bare ekskludert, men fullstendig alienert.
Skapte jeg denne situasjonen selv? Sannsynligvis, men alt annet ville vært umulig. Jeg vet for mye. Alle mine venner er enten døde, eller har fått beskjed om at de snart kan si natta, og en kritikers jobb er ikke mer komplisert enn å være ufiltrert entusiastisk over hva skit som helst. Det er bare å bite i hop og håpe at ingen legger merke til at jeg bærer på denne handleposen med tre importøl og en halvflaske billig vodka – som plutselig bare var der fordi det nærmet seg stengetid, og det ante meg at jeg kom til å trenge dem etterpå. En feiltakelse, men det er det nesten bestandig – det er lenge siden alkohol utgjorde noen større forskjell enn at jeg gråter litt mer hvis jeg drikker. Det roer ikke nervene, gjør meg ikke mer gira, får ikke tankene til å flyte lettere. Nada. Bare en masse klynking og grining helt til jeg sovner. Dyrt er det og.
*
Det er, i hvert fall på papiret, en omfangsrik, og enten schizoid eller fullstendig planløs, kombinasjon av kunstnerskap i Postkort fra framtida. At der bare er to norske, Sandra Mujinga og Edvard Munch (!), er blitt tatt som et tegn på at konsentrasjonen fremover vil ligge på internasjonal samtidskunst. Der røyk sannsynligvis de tresnittene jeg nevnte. Tilstedeværelsen av Franz West, Louise Bourgeois og Andy Warhol indikerer at samtiden slett ikke er gitt heller, og at man besitter et litt forenklet og muligens litt naivt forhold til den nære kunsthistorien. Hvis man ser over hvordan Posten Moderne, eller PoMo, presenterer seg selv, og utstillingen, blir det sagt ting som «Åpningsutstillingen Postkort fra framtida presenterer spektakulær internasjonal billedkunst fra egen samling, sammen med unike lån, som tar for seg de mest aktuelle temaer i samtida» og litt lenger ned i teksten mer spesifisert: «Kunstnerne i Postkort fra framtida tar for seg viktige temaer i samtida, som fellesskap, identitet, materiell kultur, natur og urbanitet», hvilket jo helt klart er forvirringstaktikk.
Jeg klarer ikke å finne noen sammenhenger mellom alle disse arbeidene, eller en gang noen særlige spor etter de nevnte temaene. Der er ikke en rød tråd, eller engang noen form for tilfeldig oppstått dynamikk, mellom to kunstneres arbeider å finne. Og hva er de faktiske aktuelle temaer i en samtid som krakelerer fullstendig? Muligens Andy Warhols portrett av ordfører Mao, hva vi nå skal med det når det blir tid for å lære seg russisk. Til tross for at det er en betydelig samling tildels nokså intrikate enkeltverk man får med seg underveis, er det nettopp bildet av Mao som ettertrykkelig har brent seg inn i bevisstheten i ettertid. Et spøkelse fra tidlig 1970-tall. Det eneste øyeblikket hvor jeg ble genuint overrasket og revet ut av min interne golgatavandring, og til og med fniste til (normalt et godt tegn) i et øyeblikk av fullstendig desorientering, og skjønte det hovedsakelige problemet: Hvert eneste arbeid står på stedet hvil. Det er virkelig ikke noe som foregår her.
Men, det er så klart lov å tvile på det jeg sier, var det kanskje for mye folk å forholde seg til? Det var det, for all del, men jeg er redd denne mangelen på tegn til å virkelig ville si noe med utstillingen ville vært direkte skremmende hvis ingen annen var til stede. Var ikke publikum fornøyde? Vanskelig å si, de var så jævla mange. Men, det sies også et annet sted, i fullt alvor: «PoMo er Trondheims nye museum for moderne kunst og samtidskunst. Opplev utstillinger av kunst i verdensklasse og nyt den gamle postgården i Trondheim i helt ny drakt». Og selv om jeg setter pris på at noen børster støvet av den litt glemte termen «moderne kunst», blir det begrepsforvirrende i en setning som fortsetter «… OG samtidskunst». Det kunne vært interessant å vite hvor man mener skillelinjen går, selv om det i det virkelige liv er en lang fase med mye overlapping – James Lee Byars kunne for eksempel stå som et eksempel, hvis ikke en markør, for hvor flytende disse begrepene fort kan bli. Men skal man navigere etter dette vil altså arbeidene til Giovanni Battista Piranesi (1720-1778) være moderne kunst – og jeg sier ikke det nødvendigvis er feil – det er det nærmeste man kommer noen grad av intensitet, og muligens det mest interessante avviket fra det som ellers mest likner en passe romtemperert ansamling med kunstsamlerkunst.
Det kan sikkert virke fullstendig irrelevant å pirke i ismer når man ikke har mer å melde enn at man bare vil gi verden noe fint å se på, og når det ellers er så vagt hva denne utstillingen skal være for noe, men i en verden der tyranniske lederstrukturer er på fremmarsj er det helt avgjørende, viktig og nødvendig at vi vet å bruke begreper riktig. Det vil ikke bli mindre desinformasjon fremover, og den nærmeste fremtid ligger latent i hvordan å forstå 1900-tallets ismer, enten man liker det eller ikke. Og kanskje det bare er meg, men hver gang noen, uavhengig av sammenheng, begynner å skryte over at noe er i «verdensklasse» tenker jeg at disse folka er faen bare opptatt av å selge pølser. Det høres ut som det er Nordens største kjøpesenter som skal innvies. «Her vil du finne noe for enhver, og opplevelser utenom det vanlige. Prøv våre ćevapčići for kun 199 kroner» osv, etc.
Begynner man å grave i dette blir det bare verre: man kan bli medlem, 700 kroner i året for en enslig person. For så vidt greit, men måten dette skal selges på forutsetter nesten at selvstendig kritisk tenking ikke er et av dine sterkeste kort: «Unn deg et år med store kunstopplevelser som lyser opp både hverdagen og de litt ekstra festlige dagene. Som medlem får du gratis inngang hele året, pluss invitasjoner til spesielle arrangementer. Du blir blant de første til å oppleve alt PoMo har å by på, og får tilgang til opplevelser andre bare kan drømme om!» Herregud! Hvor skal jeg begynne? Er dette et slags spa? De litt ekstra festlige dagene? Kan jeg få massasje? Tilbys det «happy ending»? Opplevelser andre – det vil si ikke-medlemmer – «bare kan drømme om»? Er denne teksten generert av ChatGPT? Jeg har sett mange utstillinger, og ikke minst har jeg hatt mange opplevelser som til dels sikkert kan være vanskelige for noen å helt forstå, men det er også derfor jeg skriver disse tingene. Å gjøre erfaringer de aller fleste ikke gjør har bestandig medført en viss grad av smerte, og fører fort til mer eller mindre permanente skader. Men gir Postkort fra framtida grunn til å tenke at man har vært med på noe svært unikt? Noe de som ikke har vært her faktisk bare kan drømme om? Hold my beer, det er usikkert om denne kompulsive latteren min er helt sunn, for den er drevet av dyp sorg, og jeg begynner sikkert å hylgråte når som helst.
«Få invitasjoner til skreddersydde medlemsarrangementer». Skreddersydde? Absolutt alt av dette støter meg vekk og får meg til å lure på om det første jeg tenkte om vår «magic hour» kanskje var riktig – kanskje den faktiske målgruppen er barn? Eller de fullstendig uerfarne? De som denne dagen for første gang var på kunstutstilling, lokket dit av ingen annen grunn enn at det var lang kø for å komme inn? Det er ikke noe galt med noe av det. Og det kan være jeg som er en dinosaur fra den tiden kunsten ikke lot seg institusjonaliseres i den grad som her – hvor den dessverre fremstår som tilnærmet kastrert og tappet for blod. Jeg mener, det er jo ikke som at noe jeg sier har noen egentlig betydning for noe. Men det er på bakgrunn av alle disse overtonene av heller feilformulert markedsføring i presentasjonen at jeg klarer å bli nysgjerrig på katalogen; for hva i alle dager står det i den? Hvem skriver i den? Er det grunn til å søke spor etter ChatGPT der og?
Den yngre generasjonen – eller i hvert fall mitt yngste barn – svinger seg med begreper som «brain rot» og «doom scrolling», og alle som har vært online mer enn et par timer skjønner instinktivt betydningen av disse hippe nymotens begrepene. Jeg har problemer med det, dels for at jeg kan erfare begge deler direkte fysisk etter 25 år foran denne skjermen, og dels for at jeg ikke klarer å riste av meg det ubehaget det medfører. Eller, det ubehaget alt utenfor min dør medfører, og særlig den allergiske reaksjonen jeg i det siste får av nær sagt all mellommenneskelig interaktivitet. Kort sagt, jeg vokste opp i skyggen av en dødsfabrikk, i et høl hvor det bestandig var mørkt av aske i luften og du aldri så en voksen mann holde et barn – jeg vet ikke hvordan man skal oppføre seg når man er invitert til ting og tang på alt fra den franske ambassaden til kulturattacheen i Londons nachspiel. Folk jeg kjenner bruker ChatGTP til å bore seg ned i eksistensielle kaninhull hvor de begynner med spørsmålet «Kan du erfare ting?» Selv var mitt første grep etter å ha lastet ned appen å spørre ChatGTP om den likte å ta den i toern. Derfra ble det bare mørkere.
Men jeg er nysgjerrig på katalogen, så jeg forklarer for jenta i skranken (det er bestandig en jente, og hun er bestandig yngre enn 25) hva jeg driver med og at jeg dessverre gikk glipp av pressevisningen, og før jeg har snakket ferdig får jeg til svar at den koster 399 kroner. Jeg angrer med en gang at jeg tok dette initiativet på veien ut, og jeg gjør det bare unntaksvis – det er saktens nok bøker i det her huset. Faren min var redd for bøker og pleide å si man bare får en masse forbannede ideer og forskrudd virkelighetsoppfatning av å lese dem, og han hadde ta meg faen helt rett. Jeg skjønner ikke hvorfor de lærte undermennesker som meg å lese og skrive til å begynne med. Sadisme, sannsynligvis. Men nå er jeg allerede i den her situasjonen, så jeg spør forsiktig om mine kolleger, de som var på pressevisningen, virkelig ikke fikk med seg katalogen uten å måtte betale for den? Og det kommer, nådeløst, som om det var mer førprogrammert enn instruert: «I dag koster den 399».
Det tar bare et par sekunder, men det skjer mye på de sekundene: Jeg hører stemmene til de vennene mine som pleide å mase om at jeg har et navn – før de døde. Alle disse folka som trodde jeg på en magisk måte kunne åpne diverse dører for dem, og noen tror det åpenbart fortsatt, selv om jeg ikke blir invitert til dette her en gang. Det er som om et sug oppstår hvor alle disse stemmene blander seg sammen med refleksjoner over hvor mange ganger jeg skal måtte oppleve å bli fornedret av en jente (det er virkelig bestandig en jente, og hun er aldri eldre enn 25) som ser på meg som om jeg av noen helt spinnvill grunn forsøker å lure til meg noe gratis, som hun står der og skal ha penger for. Flimmeret fra vinduene til alle nattog, beskyldningene om – nettopp – å være en del av en ekskluderende elite, en som er skikkelig innafor. Påstandene om at jeg virkelig har foretatt en klassereise, som om det var en udelt god ting, og selv om den i realiteten har plassert meg på hybel i en alder av 62 og avgjort har vært en progresjon nedover. Mamma, som var stolt over at jeg skrev ting i en avis, men ikke kunne fordra det jeg faktisk skrev. Alle disse paniske tilstandene som førte til gjentatte utilsiktede majestetsfornærmelser, voldsom svette og det å miste absolutt alt i en universell larmende stillhet midt i en åpningstale langt hjemmefra. Det tar jo for svarte aldri slutt. Alle disse begravelsene, alle disse flyplassene, og hele sulamitten, borte, visket vekk som Rutger Hauers tårer – jeg har helt av fri vilje atter en gang latt meg fornedres av noen som har fremtiden foran seg og ikke en susing om en alt mer irrelevant fortid.
Maks to sekunder tar det. Blikket hennes er virkelig helt tomt. «Ok, det går bra» sier jeg og går. Jeg orker faen ikke. Jeg vil for helvete bare være i fred. Hvem vet, kanskje PoMo over tid blir like stort som Mc Donalds? Et sted for diverse folkefester og lukkede vinsmakingskvelder for medlemmer? Politisk korrekt stand up comedy? Konserter med world music og tradjazz? Er man medlem får man 10 prosent avslag både i butikken og til performances og kunstnersamtaler.
*
Er jeg negativ, streng og pessimistisk? Kom jeg hit med forutinntatte meninger? Viktigere: har jeg enda en gang hengt ut en uskyldig medarbeider som bare gjorde jobben sin? Jeg hater tanken på det, virkelig, jeg er ikke ute etter å ta noen, men dette skjedde jo – og i noen grad bremser det muligheten for meg til å tenke videre rundt enkeltverk i større grad enn det jeg husker. Jeg må også bare gjøre jobben min, må vite, selv om konteksten rundt avgjort er mer interessant og problematisk enn selve utstillingen.
Det er litt av et påfunn å etablere dette prosjektet innenfor en radius av et par hundre meter hvor du har både kunstmuseum, kunstforening, kunstnersenter, kunsthall og kolossen K.U.K. i umiddelbar nærhet, for så å begynne å bable om «opplevelser andre bare kan drømme om» – enten har du baller som kirkeklokker, eller så er du utilgivelig ignorant om hva det faktisk handler om. Men selvsagt er alle tilskudd av det gode, støy og skryt er en helt naturlig del av det å åpne noe i en bransje basert på oppmerksomhet på linje med TikTok, og det skal egentlig mye til for å feile helt.
Hvis jeg sier at det beste er lokalene er det ikke for å være spydig, men fordi lokalene virkelig er de beste. Man skjønner jo at det er en grunn til at dette har tatt sin tid. Det er lite igjen av det gamle postkontoret innvendig. Selv om det i noen grad kan se ut til å være et spørsmål om å få solgt immateriell sensibilitet til et uinformert publikum, uten å kunne tilby mer enn luft – det kan som kjent være utfordrende å se forskjellen, selv for viderekomne. Alle disse fremtidige unike opplevelsene kommer til en pris må vite, men det kan også se ut til at prosjektet i all sin generiske bensinstasjonsterminologi handler om en folkeliggjøring og tilrettelegging for å gjøre den inntil det kjedsommelige påstått vanskelige kunsten mer tilgjengelig. For dem som har råd til det.
Men det kunne vært verre, i nye Hjorten teater ved siden av, lansert som «folkets teater» – tro det eller ei, men det er samme eier der og, gata vil skifte navn om ikke lenge hvis det skal fortsette sånn her – koster et årskort på kanten til 6000 kroner, og en enkeltbillett snaue tusenlappen. Jeg mener, i forhold er 399 kroner en helt normal pris for en katalog og tilsvarer omtrent to rekebaguetter på Gardermoen, og en enkel inngangsbillett vil ligge på omtrent det en tjuepakning røyk koster, men selv med dette vil et oppegående segment av publikum falle naturlig utenfor i en grad som lager riper i den folkelige lakken også her.
Orker jeg å stå der midt i uka med deadline hengende over meg med to poser tomgods jeg tenkte å finansiere en pakke røyk med, og forsøke forklare for noen jeg kunne vært bestefaren til hva jobben min går ut på, og få til svar at «I dag koster det 180 kroner å komme inn»? Ville jeg cashet inn tomgodset og sluttet å røyke? Ville jeg prioritere en annen utstilling? Vil Posten Moderne leve godt uten faktisk faglig kritikk? Disse spørsmålene bærer med seg svarene sine i selvlysende og selvfølgelige regnbuebokstaver. Skal vi være fullstendig irrelevante for hverandre? Det spørsmålet stikker mye dypere, og har ikke noe gitt svar. Vi får se. Fremtiden ser under alle omstendigheter veldig annerledes ut enn dette.
