Det vil bestandig være et vepsebol av spørsmål om diverse problemstillinger og fordeling av ansvar i sammenhenger hvor prispenger er involvert. Kriterier for kunstnerisk kvalitet, underliggende agendaer og institusjonell berøringsangst. Det er også et spørsmål om makt, og hvor stort støynivå den største kunstprisen skal få lov til å ha, når den i sum utgjør halvparten av det som var den største kunstprisen for 20 år siden (Carnegie Art Award, 1 000 000 SEK i 2004). Fordi, det er støy. Mye støy. Da som nå. Selv om det er lommerusk det står om. Nok til et par bagetter på Gardermoen liksom.
Så har vi effekten av tidligere kritikk angående det tidstypiske spørsmålet om mangfold og representasjon, og for første gang inngår representanter for minst to minoriteter blant de nominerte til Lorck Schive kunstpris. Er det nok? Er de der som et anstrengt alibi, eller fordi de faktisk er jævla gode kunstnere? Jeg vil si det siste, fordi de jo faktisk er det – både Ahmed Umar og Joar Nango har i tiden mellom prisutdelingene i tillegg blitt noe i nærheten av household names. De gjør, som Ane Graff og Anna Daniell, et helt nødvendig arbeid. Men, er det å gjøre et nødvendig arbeid noe som vil påvirke utvalget i denne sammenhengen? Jeg skal ikke dvele veldig mye ved dette, siden det her egentlig skal passere som en anmeldelse og ikke en kommentar, men for noen av oss klør det noe jævlig når det kommer til priser vi ikke får selv, og det der utgjorde et problem for meg allerede ved spetakkelet rundt tidligere nevnte Carnegie Art Award i 2004. Noe som i forlengelsen ga meg en slags karriere. Det skjer neppe den her gangen. Fordi nå skal ikke jeg lage mer kvalm enn nødvendig, bare være flink kritiker og styre unna mulige kontroverser med den samme lettheten som alle andre – jeg blir uansett ikke fornøyd før vi når frem til et år da alle nominerte er svarte, sånn at vi faktisk kan komme oss noen steder med denne magiske tenkingen vi driver med i forhold til det å ha det felles beste som mål.
Så, la meg være tannløs, ufarlig og noenlunde faglig, sånn at jeg kan få betalt – den aktiviteten her lønner seg faktisk sykt mye mer enn å skulle vinne denne førsteprisen. I 2004 hadde jeg måttet skrive uoverkommelig mange tekster av denne typen for å matche den millionen Nina Roos til slutt vant. I 2023 har satsene for tekst økt med det doble, og den største prisen altså … ja, greit, jeg skal la det ligge. Not my problem. La oss heller forholde oss til selve utstillingen. Her har det bestandig hatt en viss impact å være den som stiller ut i det første og største rommet. Ikke fordi det per automatikk fører til at man vinner, men fordi det uten unntak vil være det som brenner seg sterkest inn i bevisstheten og blir liggende der i ettertid. En åpenbar og besnærende fordel, som i år er blitt direkte nullifisert – ingen stiller ut i det rommet. Alle er demokratisk forvist til siderommene. Fair enough, tatt i betraktning den konkurransen det er. Stusselig, når det kommer til det å skulle forholde seg til det som utstilling. Så hjelper det selvsagt at det, som nevnt, er kunstnere som uten unntak gjør en viktig jobb. Så innbyrdes forskjellige og motstridende at det i grunnen gir mer mening å forholde seg til det som fire separatutstillinger – hvis man nå klarer å riste av seg konteksten. Fordi det her er svært definerte saker. Der er ingen dødpunkter. Alle disse rommene utmerkes av en påfallende tetthet. Det er mye å ta inn, ganske enkelt, og alt fremstår som presserende. Krevende, rent av, uten at jeg legger noe vurderende i det.
Det er en ikke uinteressant combo: Daniells mytiske sporproblematikk, Graffs krysningspunkt mellom poesi og naturfag, Nangos ansamlinger av resirkulert materie, og ikke minst Umars forbudte dans, er, vil jeg si, åpenbare verktøy for å takle en uviss fremtid og nært foreliggende omkalfatring av forståelsen av oss selv og vår funksjon i en større sammenheng enn den virkeligheten som enda en gang krakelerer foran øynene våre. Hvis der finnes et fellestrekk å forholde seg til her er det et paradoks: en mørk, målbevisst optimisme. Den type konsentrert overbevisning hvor tennene er bitt sammen så det gjør vondt, og man går rundt med knyttede never i lommene. Hvis det var en boksekamp ville jeg ikke veddet på noen av dem uten en nervøs tvil, men, sant, det ville jeg ikke i den sammenhengen her heller. Jeg kan ikke huske å en eneste gang ha gjettet riktig angående hvem som vinner prisen, og jeg ville ligget våken og stirret tomt opp i taket hvis jeg satt i juryen med en utslagsgivende stemme. Men, det er selvsagt beside the point når der ikke egentlig er noen svake punkter å stirre seg blind på. Det ligger en nesten encyklopedisk historiebevissthet i bunnen her og brummer monotont, men det ville ikke vært tilstrekkelig, og muligens fremstått som musealt, var det ikke fordi det underveis hintes til strategier for en eventuell fremtid.
At det fremstår postapokalyptisk, kan man neppe laste kunstnerne for. Vi lever tross alt allerede i spasmene av en dystopi, hvor de nomadiske prinsippene til Joar Nango – bare for å ta et av mange mulige eksempler – er noe å ta til seg og huske på, heller enn å bare være en mer eller mindre hip oppdatering av scatter art og noe forbannet rot som irriterer de allerede irriterte. Så, jo, vet dere, drit i støyen denne ene gangen og se det som faktisk stilles ut. Det er sjeldent å se så mye relevans komprimert inn i den samme konteksten, og særlig når konteksten er så billig.
