Klassens pushover

To episoder denne vinteren antyder at jeg sogner til et kulturfelt som ikke aner hvordan det skal få sin stemme hørt i den bredere offentligheten. Begge hendelsene inkluderer store og sterke organisasjoner med sete i Oslo – Office for Contemporary Art Norway (OCA) og Kunst i offentlige rom (KORO) – og har gitt meg en klein følelse av at kunstfeltet er klassens absolutte pushover, hun som ikke evner å si fra når noen tråkker henne på tærne. Slår kunstfeltet tilbake når noen bøller med oss? Nei. Søker vi andre, dialogbaserte løsninger? Tuller du – vi vet ikke engang hvor kontoret til sosiallæreren er.

Det hersens demokratiet

Det begynte med OCA like før jul. En av landets mest profilerte institusjoner for visuell kunst har over tid ligget i konflikt med sine «eiere», Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet. Konflikten er behørig dekket både i herværende tidsskrift og en rekke dagsaviser, og sågar notert på Artforum.com og i siste nummer av Frieze. Enigheten har syntes langt unna selv om ingen betviler at OCA er viktige. Institusjonen har direkte og indirekte blitt et verktøy for internasjonalisering og forvalter midler til prosjektstøtte og utviklingsmuligheter for et stort antall kunstnere, skribenter og kuratorer hvert år (neimen om jeg ikke skriver dette fra en OCA-finansiert leilighet i Berlin, min til låns for et to måneders residency som kunstkritiker og kurator).

I november inviterte OCA kunstfeltet og sine eiere til et åpent møte for å drøfte konfliktens kjerne: Norges deltagelse på Veneziabiennalen, en utstilling OCA i følge Kulturdepartementet er pålagt å dekke innenfor rammen av sine faste bevilgninger.  Denne rammen er i følge OCA ikke romslig nok. KUD og UD valgte å la møteinvitasjonen ligge.

Morgenbladet var i sin grundige februarartikkel de første til å si høyt at det fullsatte møtet ikke skal ha falt i god jord hos departementene. En skulle tro et sjeldent glimt av folkelighet hos hyppig elitismeanklagede OCA var velkomment hos eierne, men det skal ifølge avisen ha vært upopulært at man tok debatten ut i offentligheten – det bygget ikke tillit.

Hvilke signaler sender man om viljen til å lytte til fagkompetansen når man ignorerer eller betakker seg for sammenhenger som denne? Kall meg primitiv, men én tolkning er at man ikke anser temaet som maktpåliggende, eller de øvrige deltagerne som interessante samtalepartnere. På møtet fortalte flere som tidligere har vært kritiske til OCA, som Norske Billedkunstnere, hvorfor de nå snudde og valgte å flagge støtte. Med det sto så godt som hele feltet bak samme standpunkt. Men verken fra politisk hold eller i den ikke-fagspesifikke pressen var det tegn til at anbefalingen fra et samlet kunstmiljø ble plukket opp.

Neste episode i føljetongen forsterket bildet. I desember var OCA innvilget det møtet med kulturminister Hadia Tajik de hadde bedt om så lenge. Ydmykt sa styret seg «spent på ministerens reaksjoner og innspill». Men den ydmyke skulle ydmykes da møtet viste seg å ikke involvere noen Hadia Tajik overhodet, men i stedet hadde styrelederens avskjedigelse på agendaen. Inntrykket en galgenhumorist kunne sitte igjen med på denne tiden var at ministeren dessverre var for travel med å besøke alle landets korps til å ha møte med kunstfeltets spydspiss.

Et spørsmål begynte å melde seg: Hva slags stemme har egentlig kunstfeltet i ordskifter med politiske og ideologiske motstandere i offentligheten? Bærer den i det hele tatt? Og, om det faktisk det faktisk er slik at vi ikke blir lyttet til, kan vi legge hele ansvaret på «motparten», det vil si politikerne og redaktørene i landets kulturredaksjoner? Problemet skulle bli ennå tydeligere artikulert i lys av konflikten mellom et knippe KORO-konsulenter og Stortingets presidentskap, som var i gang noen uker senere.

En stein av ubestemmelig karakter

Pushoverfenomenet gjentok seg nemlig etter årsskiftet. Denne gang hadde KORO utnevnt tre konsulenter til kunstutvalget for et nytt monument på Eidsvolls plass. Både budsjettet på fem millioner og plasseringen signaliserte storsatsning. I utvalget satt også to representanter oppnevnt av henholdsvis KUD og Stortinget: tidligere kunnskaps- og kulturminister Lars Roar Langslet og Per-Kristian Foss. Det kom raskt til en uløselig konflikt der Stortingets presidentskap til sist gikk ut og presiserte at monumentet skulle være «en figurativ statue i tradisjonell forstand». Konsulentene trakk seg fra oppdraget. Men dermed var også fagkunnskapen feid av banen – igjen.

Etter et kort offentlig munnhuggeri om konsulentenes avgang lot det til at det hele blåste over. KORO utlyste oppdraget på nytt, uten å kommentere at deres autoritet var svekket. Det trekket ligger farlig nært et totalt knefall. Det er neppe slik organisasjonen ønsker å «legge vekt på mangfold og nyskapning i kunstproduksjonen» (www.koro.no).

«Hvis en skal reise en statue av Christian Frederik, kan man jo ikke reise en stein av ubestemmelig karakter. Da skal monumentet minne om en konge som skal minnes». Slik ordla Per-Kristian Foss seg på NRK P2s Kulturnytt 20. februar. Dette mente Stortingets andre visepresident og leder av Stortingets kunstutvalg burde være «relativt innlysende». På Kulturnytt 3. april gjentok han at «utkastet må ligne litt» på kongen.

Etter noen stille uker fikk saken et pust av ny aktualitet  den 10. april, da Aftenposten og Bergens Tidende slo den opp over to sider hver. Her fortsatte Foss: «Hvis ikke statuen var figurativ, ville den være mer forvirrende enn interessevekkende». Men selv når det resonneres på et så lavt nivå med en slik fiendtlighet til gjeldende vurderingskriterier i faget, har ingen til nå lyktes med å gå i debatt, argumentere imot, få gjennomslag og endre sakens skjeve gang og udemokratiske kurs.

Jovisst har det vært tilløp til debatt, både her på Kunstkritikk og i andre medier. Og jovisst trådte stortingsrepresentant Henning Warloe til på kunstens vegne og var både treffsikker og overbevisende i sin krasse kritikk av Foss og Langslet til Aftenposten og BT. Men tiden vil vise om den motstanden som er kommet vil ha noen reell effekt.

Flerspråklighet

Slaget om Eidsvolls plass er altså nok et eksempel på at kunstfaglige vurderinger blir tilsidesatt. Det samme blir ethvert krav om at KORO må følge opp sitt prioriterte satsingsområde, «utvikling av en diskurs på feltet kunst i offentlige rom», sammen med prinsipielle spørsmål om demokrati og hvem som bestemmer over hovedstadens mest fremtredende felles byrom. Foss og Langslet har fått Kulturdepartementets uforbeholdne støtte og det ser ut til at vi igjen er vitne til at det hele blåser over. Man vänjer sig, som det tragikomisk heter i sangen. Og med et par hederlige unntak lar vi det som regel blåse over, både kunstnerne, kunstpressen, institusjonsledere og andre potensielle opinionsdannere. Og da er det naturligvis heller ingen utenfor kunstfeltet, som redaktører eller politikere i opposisjon, som forfølger saken. Ingen ser vel behovet for å forsvare et fagområde som ikke selv kan produsere relevante argumenter.

Dette kan åpenbart lære oss noe om hvordan den politiske offentligheten fungerer, men kan det også lære oss noe om den interne kulturen i kunstfeltet? Råder det et mindreverdighetskompleks, eller er det snarere snakk om tafatthet? Er det sannhet i ryktene om kunstneres manglende interesse for verden utenfor atelieret? Denne holdningen kom til syne i en kommentar av rikssynser Elin Ørjasæter i 2010: «Å gå på en fest med jevnaldrende kunstnere (50 +/-) er å oppdage at man er den eneste i forsamlingen som har bil, og den eneste som kan navnet på regjeringsmedlemmene. Så isolert holder deler av kunstnerbefolkningen på å bli fra den virkeligheten de skal gjenspeile, utfordre og kommentere».

Ørjasæter overser glatt de mange kunstnerne, kuratorene og kritikerne som lykkes med å formidle politisk og samfunnsmessig engasjement. Men for meg er slike karakteristikker likevel en vekker. Det er ikke rart feltet ikke blir hørt i sammenhenger der våre anliggender fletter seg inn i de store spørsmålene i samfunnet der ute, om vi ikke snakker et språk majoriteten er villig til å lytte til, og ikke gjør noe for å lære oss dette språket. Det har ikke alltid vært slik, men 70-tallets stemme klinger utdatert i dag. Fant vi aldri en ny som bærer? Det er i så fall en sikker oppskrift på å tape store diskusjoner, både ideologisk, økonomisk og politisk.

Kunstfeltet selv må tre ut av taper-rollen. Vi må bli bedre på å formidle hva vi står for, hva vi holder på med, samt hvorfor det er viktig og relevant. Ulikt i mange andre bransjer er kommunikasjonsrådgivning et fremmedord for mange kunstinstitusjoner. De fleste av presseskrivene som sendes ut kan lett forbigås i stillhet, og få er de kunstfaglige størrelsene som også finner det naturlig å møte i et tv-studio eller skrive en kronikk. Men stikk i strid med vår utbredte og kontraproduktive frykt er det fullt mulig å drive en formidling som både er faglig holdbar og når fram til andre. Men det krever at feltets aktører innser hvor viktig dette er og er villige til å delta i offentligheten, både på eget initiativ og når redaktørene og journalistene ringer.