Etter eksperimentet med et lukket kollektivt residency istedenfor en normal utstilling i fjor vendte osloakademiets masterutstilling i år tilbake til sin vante form. De 15 kunstnerne i Folk tror foxtrot stilte igjen ut sine individuelle prosjekter i en gruppeutstilling på Kunstnernes Hus. Den kollektivistiske tankegangen som preget fjorårets prosjekt, har imidlertid ikke helt sluppet taket: det er ingen skilting av kunsten i rommene, og en rekke kuratoriske grep gjør at grensen mellom enkelte verk viskes ut og lar oss fornemme en følelse av fellesskap og nærhet – som også utstillingsteksten lover.
Det første publikum møter når de kommer opp trappen er Makda Emaies installasjon Nu, när vi varit med varandra, bestående av stoler, puter og tepper. Fra høyttalere inne i de gule putene leses det opp tekster som reflekterer over språklig tilhørighet og identitet. Verket var et av flere gjentakende elementer i utstillingen, med de gule interiørene fordelt på flere plasser, der de fungerer både som lydverk og rett og slett et sted å hvile.
Hanne Nilsen Nygård presenterer en alternativ audioguide i fem deler til utstillingen med verket Around Me is a Room, I Take it Along with Me. For å få tilgang på denne guiden måtte man scanne QR-koder inngravert på omslaget til ellers tomme bøker som sto på små hyller spredd i den ene salen. I et av lydklippene skildres følelsen av å være i et rom, omringet av ting, og det grunnleggende behovet for å forstå både seg selv og omgivelsene. Ikke alle lydklippene kan knyttes så direkte til utstillingsopplevelsen, men de undersøkte alle møter mellom indre og ytre verdener. Ved å veksle mellom personlige erindringer og beskrivelser av relasjoner mellom både mennesker og objekter, bidrar Nilsens guide til å gi utstillingen en sentimental klangbunn.
Jonatan Nilsson presenterer den pågående performancen Inget i nunattning. Kunstneren var selv tilstede i utstillingens åpningstid, stående på en skulptur laget av en vaklende mdf-plate, et teppe, to rosa zalo-flasker, papirbiter og andre hverdagsobjekter. Nilssons fysiske tilstedeværelse ga en ambivalent opplevelse; jeg kjente et ubehag over å bli observert mens jeg navigerte meg gjennom rommet, men også en lettelse over å kunne snakke med noen. For å få en dialog måtte jeg selv ta initiativ. Gjennom en delvis forvirrende bruk av språk og objekter holder Nilsson også under samtalen fast på verkets ambivalente kvalitet.
Den absurde tonen som Nilssons performance slår an, går igjen flere steder i utstillingen, for eksempel i Chloe Elgies Windmills. Forstørrede vindmøller – ikke av den industrielle typen, men som barneleken på pinne med vinger som snurrer – står lent mot veggen eller er montert rundt omkring på veggene fordelt mellom i begge overlyssalene. Forgjeves venter de på en vind som skal sette dem i bevegelse. Tansiyu Chens Donna Vitruviana, en kvinneskikkelse i gips bøyd på midten som en bok, med to hunder i bånd som tisser på hver sin side av henne, ligner et forsøk på å slippe en surrealistisk figurasjon løs på menneskets anatomi.
Den absurde tendensen når et senit med Mattias Hellbergs energiske videoinstallasjoner. Et provisorisk rom av papp omgir RAF-forestillingen fra kælder teatret på Nørrebro, hvor Hellberg gjenskaper et teaterstykke fra 1985 av den venstreekstreme gruppen Røde Armé Fraksjon (RAF). RAF gjennomførte en rekke bombeangrep i Tyskland fra 1970- til 1990-tallet, og drepte til sammen 34 personer i antikapitalismens navn. I videoverket møter vi Merle, Mads, Rosa og Viggo engasjert i heftig debatt, når de ikke sprenger ting med dynamitt eller spiser bæsj.
På andre siden av lerretet ligger en avføringsskulptur i pappmasjé. Fra den projiseres Hellbergs film Narkomanerna i Munchs gamla lägenhet på en vegg av banankasser. Protagonisten i filmen er en opp-ned hake med påtegnede øynene. Haken forteller febrilsk om hvordan roping og skriking fra narkomane naboer påvirker drømmene hans. Til slutt er det ikke lenger sikkert hva som er drøm og virkelighet. Hellbergs historier er drevet fram av det han kaller «ukroniske minner». Begrepet stammer fra den franske filosofen Charles Renouvier (1815–1903), og beskriver en alternativ, konstruert virkelighet. Hos Hellberg blir disse semifiktive minnene utgangspunkt for en gransking av samfunnets mørkere hjørner.
To metallbarrierer på størrelse med et voksent menneske utgjør rammen for Lesia Vasylchenkos dystre påtale av krig og industrialiseringens ødeleggende effekt på omgivelsene. På en liten skjerm montert på den ene konstruksjonen spilles en 32 sekunder lang video – et funnet CCTV-opptak, hentet fra appen Telegram i en tråd som samler bevis på krigen i Ukraina. Videoen, som har fått tittelen Simulated Sunrise:March 3rd, viser en enorm eksplosjon i horisonten bak et urbant landskap med skyskrapere. Tankene går til andre byer der bombeangrep er en realitet som tvinger mennesker til å søke underjordisk ly; ikke alle kriger er like synlige i media som den i Ukraina. Videoverket About Ruins fyller hele veggen bak med klipp av ødelagte bygninger, blant annet fabrikker og eksempler på sosialistisk modernistisk arkitektur.
Annalise Wimmers mat-sentrerte installasjon Popped Lipids er plassert i den mørkelagte overlyssalen der også Hellberg og Vasylchenkos arbeider står. UV-belysning lyser opp det kunstneren kaller «Podlipeeds», fluoriserende «bær» som skyter ut av rotisserie-lignende stativer. I verkslisten får man innholdsbetegnelsen til Podlipeedsene, blant annet en blanding av McDonalds-mat som er kvernet sammen og fritert på nytt. En kokt sjøkreps ligger på en strand av strøkavring og bidrar til den kvalmende matlukten.
Lukt inngår også som dominerende element i Benedicte Beldams vimsete installasjon Sirens. Beldam har bygget en badstu i det lille rommet mellom overlyssalene, hvor en skjerm viser et slideshow av kunstneren som leker seg på en av badstuene langs Oslofjorden. I rommet er det en koffert fylt med badetøy og tang. Tangen flyter videre ut overlyssalen som huser Wimmers verk, og kombinasjonen av de to luktkildene maner frem fornemmelsen av et forsøplet Aker brygge ved lavvann, i en alternativ virkelighet der hurtigmatkjeder har tatt over byen.
Felleskapsfølelsen som forkynnes i utstillingsteksten manifesterer seg i utstillingen i form av en vegring mot å ytre seg på en måte som forstyrrer helheten. Enkelte verk briljerer likevel, men majoriteten liksom danser med hverandre, tar etter hverandres gester og bevegelser på en måte som gjør at den individuelle kunstneren viskes ut; det er den samme provisoriske og upretensiøse materialbruken og interessen for det underfundige, småkomiske og melankolske som går igjen. Dette gir utvilsomt utstillingen en sympatisk og samstemt form. Men nærheten og den empatiske relasjonen mellom verkene oppleves iblant også som ufrivillig, som utslaget av et implisitt forbud mot å hevde seg.
