Da jeg kom ut av det mørklagte lokalet etter å ha sett utstillingsversjonen av Thomas A. Østbyes The Play of Everyman / Enhver har rett til på Noplace, spurte gallerivakten, Armelle Breuil fra Extinction Rebellion, om det gikk bra med meg. Hun la til at hun pleide å spørre, ettersom hun hadde erfart at enkelte reagerer ganske sterkt på den. Jeg stilte imidlertid emosjonelt forberedt og stålsatt, siden jeg som anmelder hadde kunnet ta en sniktitt på filmen allerede, på laptopen hjemme i min egen stue. Det gikk ikke like bra med meg da, der jeg satt og hulket blant sofaputene.
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Disse to setningene innleder miljøparagrafen 112, som ble innlemmet i den norske grunnloven i 1992, og som er selve kjernen i Østbyes halvtimelange dokumentar. Filmen, hvis engelske tittel lett kan leses som en referanse til det klassiske moralstykket Everyman fra sent 1400-tall, skildrer rettssaken som fant sted i Høyesterett frem mot domsavsigelse i desember i fjor, da Greenpeace og Natur og Ungdom forsøkte å aktivere den hittil sovende paragrafen for å stanse den norske statens planer om å åpne nye oljefelt i sårbare naturområder i Arktis.
Som de som har fulgt med vet, vant de ikke frem med forsøket på å få 23. konsesjonsrunde kjent ugyldig i retten, og etter at klimasøksmålet først ble fremmet i 2016 har norske myndigheter godkjent både 24. og 25. konsesjonsrunde. Organisasjonene bak Norges første klimasøksmål har imidlertid ikke gitt opp, men anket i sommer søksmålet inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg, da med utgangspunkt i artikkel 2 og 8 i Menneskerettighetskonvensjonen. Nå venter de på å få vite om EMD vil behandle saken, noe som slett ikke er sikkert, da domstolen vissnok avviser over 95 prosent av alle klager de mottar.
Det er lett å bli grepet av motløshet etter å ha sett Østbyes film, et veritabelt skjebnedrama som med sin dveling på nærbilder av ansikter kan minne om Carl Th. Dreyers klassiker Jeanne d’Arcs lidelse og død fra 1928. Om ikke akkurat med samme intensitet som hos Renée Falconetti i rollen som Jeanne d’Arc, står fortvilelsen og resignasjonen å lese i ansiktene til klimaaktivistene og deres advokater både før og etter avsagt dom. Regjeringsadvokatene derimot, virker relativt uberørt av det hele, mens ekspedisjonssjefen i Olje- og energidepartementet, Ole Anders Lindseth, ser dypt forarget og utilnærmelig ut der han sitter med armene i kors og morsk mine. Flere av de elleve høyesterettsdommerne som (mot et mindretall på fire) var med på å avvise klimasøksmålets anke, etterlater et inntrykk av å være ubekvemme og ufrie. Som om de agerer mot bedre vitende? Eller kanskje er det bare fordi de på det tidspunktet hvor dommen faller sitter isolert på hver sin dataskjerm på grunn av pandemitiltak, at de ser litt fortapte ut der de en etter en gir sin tilslutning med et enkelt «Likeså».
Sammen med den nærgående kameraføringen er det særlig klippingen som gjør Enhver har rett til til en fengslende film. Kameraet fokuserer vel så mye på de som lytter, som på de som har ordet til enhver tid. Et bilde som har brent seg fast, er rettsbetjenten som sitter og sover under redegjørelsen til ekspertvitnet Bjørn Samset fra Cicero senter for klimaforskning. Sistnevnte er i disse dager aktuell som en av de ansvarlige for den nye rapporten til FNs klimapanel IPCC, som ettertrykkelig slår fast at klimakrisen – for den som måtte være i tvil etter nok en sommer med varmerekorder, hurtig smeltende isbreer, flom og skogbranner ute av kontroll – er her allerede, og at det haster å endre kursen om det ikke skal gå lukt til helvete. Det er også Samsets tydelige budskap i rettssalen, at utslippene må ned til null, og at det må skje fort.
Det er også vanskelig å glemme bildene av Ketil Lund, pensjonert høyesterettsdommer og i denne sammenhengen representant for Besteforeldrenes Klimaaksjon, som i tillegg til å selv levere et engasjert innlegg om at vi ikke lenger kan søke profitt på bekostning av klimaet, er blant aktivistene som er filmet mens de sitter og følger med på de avsluttende rettsrundene som avholdes som videokonferanse. Mens Lund lytter, lar han på et tidspunkt brillene falle fra pannen ned på nesen med et lite nikk med hodet, for å studere noe på dataskjermen foran seg. Slike detaljer gir filmen et melankolsk preg, samtidig som Østbye gjør aktørene i rettsaken uhyre tydelige – kamerablikket er granskende og ansvarliggjørende.
For øvrig er det Gaute Eiterjord, leder for Natur og Ungdom, som gjør sterkest inntrykk. I sitt innlegg i rettsalen kjemper han til tider med gråten, men snakker innbitt og rolig om at folk over hele verden vil miste eksistensgrunnlaget sitt, og om urettferdigheten som rammer den unge generasjonen han tilhører. Han forklarer at de opplever å ha prøvd alt annet, og nå ikke ser noen annen mulighet enn å ty til rettsapparatet for å få stanset oljeutvinningen. Med Høyesteretts avvisning av anken, som de blant annet begrunner med at det gjelder strenge vilkår for rettslig overprøving av et stortingsvedtak, er ansvaret for klimakrisen imidlertid sendt tilbake i politikken – og i praksis til aktivistene.
Enhver har rett til er hyperaktuell, ikke bare i lys av FNs nylig lanserte rapport, men også fordi det er mye som står på spill i den norske klimakampen den nærmeste måneden, både med tanke på det kommende stortingsvalget 13. september, og det varslede nordiske opprøret i regi av Extinction Rebellion, som skal finne sted i Oslo senere i denne måneden. Hvordan et eventuelt gjensyn med Østbyes dokumentar om ti eller tjue, for ikke å si tretti år vil fortone seg, vil formodentlig avhenge sterkt av hvorvidt vi klarer å få til et snarlig vendepunkt i klimapolitikken.
