Komponerte relasjoner

Utstillingen av Leonard Rickhards nyeste arbeider kan betraktes som en fargerik festspillkolleksjon, som en rapport fra et personlig forskningsprosjekt, eller som en leken iscenesettelse av publikum.

Å bli utvalgt som festspillkunstner må være et av de mest prestisjefylte oppdragene en norsk kunstner kan få. Derfor oppstår også årlig spørsmål og diskusjoner om hvorfor valget har falt på den aktuelle utstilleren, og hvorvidt det er rettferdig at nettopp denne utøveren får utsmykke kunsthallen under de godt besøkte festspillene. Det har versert flere begrunnelser for at den ærefulle oppgaven denne våren er tildelt maleren Leonard Rickhard. Spesielt vektlegges hans mangeårige karriere, de gjennomgående eller enhetlige aspektene ved hans omfattende produksjon, og hans stadige utforskning og videreføring av spesifikke problemstillinger for malekunsten, knyttet til komposisjon, flate og struktur.

Leonard Rickhard, Ryggvendt figur i nattlig interiør I, 2007-2009, olje på lerret, 220×220 cm. Foto: Thor Brødreskift

Den siste av disse begrunnelsene gir visse assosiasjoner til Clement Greenbergs teori om nittenhundretallets kunst. Den amerikanske modernismeforkjemperen mente som kjent at kunstens oppgave besto i å forkaste det enkelte mediets overflødige konvensjoner. For maleriet ville dette si en tiltagende erkjennelse av lerretets flate, og de beste verkene ble dem som til enhver tid fremviste størst konsentrasjon om nettopp komposisjon, flate og struktur. Den utviklingen Greenberg beskrev regnes imidlertid som ført til sitt ytterpunkt med den abstrakte ekspresjonismen, før Rickhard engang hadde begynt å male. Når kunstnerens status som festspillutstiller blir forklart med henvisning til hans utforskning av maleriets formale muligheter, menes derfor ikke at han er en progressiv kunstner som står i spissen for en videre utvikling av kunsten som sådan. Tvert om hylles Rickhard fordi han i sine undersøkelser av form, farge og flate er én av relativt få anerkjente kunstnere som fortsatt kjemper standhaftig for å ivareta maleritradisjonen, en tradisjon som grunnet den progressive modernismens gjennomslagskraft ofte blir stemplet som utdatert eller defensiv.

Rickhard berømmes dessuten ofte for konsistensen og helheten i sin produksjon. Helt siden starten av sin karriere har kunstneren nemlig utprøvd, repetert og utviklet de samme motivene og billedelementene igjen og igjen. Maleriene og tegningene i festspillutstillingen viser også velkjente figurer fra Rickhards ikonografiske leksikon, blant annet kan maskiner, militæreffekter, gjenkjennelige interiører og anonyme figurer som «modellbyggeren» nevnes. Utstillingen i Kunsthallen kan dermed betraktes som en rapport fra et pågående, kunstnerisk forskningsarbeid, og som et punkt i en personlig utvikling mer enn et avgjørende bidrag til en progressiv kunsthistorie. Hvilken retning Rickhards egen utvikling går i og hvilke resultater hans forskning gir er imidlertid ikke avlesbart. Til tross for kunstnerskapets tilbakeskuende karakter er utstillingen ikke retrospektiv, men presenterer kun verk fra de siste tre årene. Den ber derfor om å bli sett isolert, løsrevet fra kunstnerens overordnede prosjekt. Verkene bør også tåle en vurdering uavhengig av sin rolle i Rickhards private eksperimenter, og det finnes flere ulike måter å avgjøre deres selvstendige og mer allmenne verdi på.

Leonard Rickhard, Tenksom figur i lampelys, 2007-2009, olje på lerret, 212×233,5 cm. Foto: Thor Brødreskift

Enkelte av teoretikerne som godtar Greenbergs forklaring av det tidlige nittenhundretallets kunst har omtalt sekstiårenes brudd med utviklingen mot total abstraksjon som en frigjøring av kunsten. Når de klare føringene for kunsten forlates, kan denne nemlig gå tilbake til å gjøre det den gjør best; å behage eller dekorere. Det er enkelt å se Leonard Rickhards malerier i et slikt lys, som dekorative, ettermodernistiske kreasjoner. Verkenes grunnflater er jevnt oppdelt av hjelpelinjer i perspektiv eller rutenett, hvilket gir assosiasjoner til kart eller draft, og gjør lerretene til utflatede oversiktsbilder. De ornamenterte billedflatene møbleres møysommelig av ulike formelementer; konturer av geometriske former illuderer maskiner, stiliserte silhuetter blir til hus, og de avbildede menneskene er kun statister eller sjablonger. Også fargene er nøye avpasset til hverandre, grundig komponert etter klang, valør og intensitet.

At det gjennomførte, nærmest designede preget gjør det fristende å forestille seg verkene som en del av ens eget stueinteriør indikeres gjennom utstillingens salgstall, som angivelig er svært gode. Men spredt omkring på landets stuevegger og museer vil Rickhards bilder antakeligvis bli stadig mer verdsatt av andre grunner enn sin dekorative effekt. Arbeidenes golde og upersonlige design bærer nemlig ikke over i det anonyme, malerier og tegninger er utvilsomt undertegnet av en ung og nysgjerrig gutt som løp rundt i kortbukser på femtitallet. Denne tidsspesifikke signaturen, som så tydelig formidler fascinasjonen for det mekaniske hos en unggutt av forrige generasjon, vil mest sannsynlig fremstå som mer og mer uttrykksfull og meningsladet etter hvert som tiden forlater den gjengitte perioden.

Leonard Rickhards festspillutstilling i Bergen Kunsthall, installasjonbilde fra sal 2. Foto: Thor Brødreskift

Til tross for slike kvaliteter kan verkene også hevdes å miste noe vesentlig når de betraktes uavhengig av Rickhards «work in progress»-aktige produksjon. Kunstneren sier selv at han alltid jobber med utstillingen som mål, og det er forståelig, for i utstillingsformen ivaretas en spennende relasjon mellom alle enkeltarbeidene. De klart avgrensede maleriene er nemlig også rektangulære flater av ulik størrelse, som inngår i en dynamikk med hverandre og med de rene linjene i selve utstillingsrommet. Opplevelsen blir slik en forstørret versjon av spillet mellom billedelementene innenfor hvert lerret, og som besøkende blir man selv plassert som statist midt i et stramt formalt verk. Rollen som utenforstående betrakter blir imidlertid også tematisert, ikke bare når kamera, måleutstyr og ledefigurer avbildes, eller når kikkert- og pistolsikte utgjør rammer rundt motivene, men også når utvalgte former repeteres i bilde etter bilde med små endringer som størrelsesvariasjoner og perspektivforskyvninger. Kunstneren har allerede i sitt atelier fokusert det samme motivet fra ulike avstander og vinkler, og dermed foreløpt den typiske tilskueren som stopper opp og betrakter et verk, for så å trekke seg tilbake eller bøye seg mysende fremover og deretter vurdere på nytt. Gjennom denne leken med publikum viser Leonard Rickhard en inkluderende og engasjerende side av sin ellers innadvendte forskningspraksis, en side som kun kan oppleves ved en tur innom utstillingen.

Ingressbilde: Leonard Rickhards festspillutstilling i Bergen Kunsthall, installasjonbilde fra sal 1. Foto: Thor Brødreskift.