Kunstens nye slagkraft

Den 17. august ble Pussy Riot dømt til to års straffarbeid for sin aksjon i Vår Frelsers katedral i Moskva. Aksjonen har åpnet for en ny, uredd holdning i det russiske kunstfeltet.

Pussy Riot. Foto: Igor Mukhin/ Wikimedia Commons.

Det feministiske pønkebandet Pussy Riot har klart det utrolige kunststykket å få hele verdens øyne rettet mot seg etter en 40 sekunders kaotisk aksjon i en kirke. På youtube og utallige nettsider finnes klipp som dokumenterer de russiske jentenes pønkebønn «Hellige Maria, hiv ut Putin». Klippene viser fem kvinner i fargerike strømper og kjoler med finlandshetter som synger ut sitt sinne mot Putin før de jages bort. Hvordan våget de dette i et land som fortsatt ser kunstneriske ytringer som en trussel?

Protestsangen ble fremført 21. februar foran ikonostasen i Moskvas storslagne og gjenreiste Vår Frelsers katedral (revet under Stalin og rekonstruert på 1990-tallet som symbol på det nye kristne Russland etter Sovjetunionens oppløsning). Aksjonen var ment som et spark til den ortodokse kirkens oppfordring til å stemme på Putin under presidentvalget 4. mars 2012.

Pussy Riot. Foto: Denis Bochkarev/ Wikimedia Commons.

Den videre historien er kjent for de fleste. Tre av kvinnene – Nadezhda Tolokonnikova, Ekaterina Samutsevich og Maria Alyokhina – ble fredag 17. august dømt til to års arbeidsleir for det påtalemyndigheten mente var utøvelse av religiøst hat og fiendtlighet. I Vesten ses dommen som et tegn på hvordan Putins Russland beveger seg i en retning som går på tvers av europeiske normer for rett til ytringsfrihet og alternative ytringsformer i et demokratisk samfunn. En tilnærmet motsatt holdning fremkommer i meningsmålinger i Russland der halvparten av de spurte mener de tiltalte har forbrutt seg grovt mot normene for offentlig moral og at tvangsarbeid og fengsel er en passende straff.

Den russiske kirken kontra vestlige verdier

Man bør selvfølgelig ikke alltid stole på russiske meningsmålinger, men en rask kikk på russiske blogger og kommentarer viser at overraskende mange synes at Pussy Riots opptreden i Vår Frelsers katedral var forkastelig. Hvorfor i all verden vanhellige kirken når de likeså godt kunne sunget sin protestsang i en park eller distribuert den på weben? Effekten ville selvfølgelig ikke blitt den samme. For denne aksjonen har ikke bare skapt kraftige aksjoner fra maktapparatet men også blant folk flest i Russland. Tidligere gode venner er blitt bitre fiender på grunn av ulike holdninger til Pussy Riots bruk av virkemidler. Det er oppstått et tydeligere skille mellom vanlige folks tro på den russiske ortodokse kirkens patriarkalske, nasjonale og politiske betydning og den nye kreative klassens søken mot mer vestlige liberale og demokratiske verdier. Dermed vekker konflikten rundt Pussy Riot en stadig aktuell og klassisk debatt fra tidlig 1800-tall til live, mellom de vestligvendte og de slavofile – selve kampen om Russlands identitet og selvforståelse.  

Nadezhda Tolokonnikova (Pussy Riot) under rettssaken i Moskva. Foto: Denis Bochkarev/ Wikimedia Commons.

I forsvaret for aksjonen i katedralen (trykket i Morgenbladet 10.-16.8.) understreker Nadezhda Tolokonnikova at Pussy Riot ikke nærer noe hat til den russisk ortodokse kirke som i bunn og grunn dyrker det samme som dem: barmhjertighet, tilgivelse, kjærlighet og frihet. Bakgrunnen for aksjonen var å fordømme en bestemt politisk hendelse, nemlig patriarkens støtte til Putin. Det var kanskje et etisk feiltrinn innrømmer hun, men noen kriminell handling var det dog ikke. Ekaterina Samutsevich mener i sin forklaring at kirken bør være et rom for protest og ikke et sted for velsignelse av den eksisterende makten. Overraskende nok har også kirken den siste uken snudd i saken og bedt om nåde for jentene.

Pussy Riots aksjoner

Siden Pussy Riot ble stiftet i oktober 2011 er den uanmeldte aksjonen eller pønkekonserten gruppens fremste kunstneriske strategi og politiske våpen. Det er egentlig misvisende at de i mediene omtales som et pønkeband. De er heller en feministisk kunstgruppe som i en vestlig kontekst kan minne om amerikanske Guerillagirls. De har en lignende agenda og spiller på anomymitet, men risikoen er selvfølgelig en annen i Russland.

Pussy Riot på på Kremlmuren rundt Den røde plass. Foto: Denis Bochkarev/ Wikimedia Commons.

De seks kvinnene som utgjør gruppen har bakgrunn fra ulike sider av det kreative feltet som kunsthistorie, design, musikk og kunst. Det er dermed ikke tilfeldig hva de kler seg i, stedene de velger eller hva de utsier. I en artikkel mener endog filosofen og kunsthistorikeren Mikhail Yampolsky å ane en forbindelse mellom Pussy Riots bruk av masker og Kazimir Malevichs malerier av ansiktsløse figurer. I et intervju med avisen the Guardian forteller gruppen at de endelig føler seg frie og uredde når de ikler seg de fargerike maskene. Rett og slett som kvinnelige superhelter som kan klare alt. Noe de håper å overføre til alle mennesker, særlig jenter.

Det siste året har de aksjonert på Moskvametroen, på fengselstak og på Kremlmuren rundt Den røde plass. Årets politisk motiverte Berlin-biennale viste flere opptak fra gruppens aksjoner. På et av dem ble de brutalt slept og båret ned fra et klokketårn av den russiske militsen. De sparkende og ropende kvinnekroppenes ublide møter med det tause autoritære maskuline systemets svarte uniformer og køller var tankevekkende. Enten man ser det som god kunst, eller ikke, så har aksjonene en oppsiktsvekkende feministisk og politisk slagkraft.

Demonstrasjon til støtte for Pussy Riot i Moskva 12. juni 2012. Foto: Evgeniy Isaev/ Wikimedia Commons.

I et åpent brev til støtte for Pussy Riot fra Rodchenko School for Photography and Media Art, undertegnet blant annet av Sergey Bratkov, David Riff og Ekaterina Degot, hevdes det at: «The quality of an artwork is not contained in the work it itself, but is reflected, rather, in its power, its impact, in commentaries by the artists who made it, and to a great extent, in the public’s reaction to it. Pussy Riot’s action is an incredibly powerful work of protest art and activist art: it has revealed such profound ills in our society that its impact will continue to be felt for a long time to come».

Kunstens autonomi og estetiske kvalitet blir dermed mindre viktig i et vaklende samfunn. I stedet blir det kunstnerens moralske plikt til å avdekke det smertefulle. Pussy Riots aksjoner er rettet mot det russiske samfunnets mange betente temaer som kvinnenes svake stilling, seksuell diskriminering, kirkens makt, den økende sensuren og fengslingen av politiske opposisjonelle. Handlingene utføres på egen risiko, uten stipendier og støtteordninger, men med god støtte fra den radikale siden av det russiske kunstmiljøet.

Den politiske kunstens endring

I 2004 kuraterte jeg utstillingen Se Opp! Kunst fra Moskva og St. Petersburg i Museet for samtidskunst (Nasjonalmuseet). En hensikt var å belyse den politiske kunstens stilling i Russland. I utstillingens symposium Art, Media and Politics in Russia ble det avslørt en økende grad av selvsensur ikke bare hos journalister, men også hos samfunnsengasjerte kunstnere etter Putins maktovertakelse. Særlig var Tsjetsjeniakrigen et brennbart spørsmål, men også forholdet til en endret politisk virkelighet som ikke lenger var sovjetisk, men russisk.

Chto delat og FNO (Factory of Found Clothes) støtter Pussy Riots aksjoner gjennom distribusjon av tekster og nyheter på facebook, men også i kunstverk. Her Natalia Pershina, Freedom to Pussy Riot, 2012 MUMOK, Reflecting fashion, Courtesy Natalia Pershina.

Tidlig på 1990-tallet ble tidens nye forvirrende politiske, kulturelle og økonomiske landskap kommentert i en rekke performancer av Oleg Kulik,
Alexander Brener og Anatoly Osmolovsky, som etter hvert fikk tilnavnet Moskva-aksjonistene. Denne bølgen med politisk kunst forsvant. Ikke nødvendigvis på grunn av sensur, men til fordel for en mer kommersiell kunst forbundet med kunstmarkedets sterke vekst i Moskva tidlig på 2000-tallet. I stedet overtok St. Petersburg-kunstnerne Chto Delat (Hva må gjøres) / Dmitry Vilensky og FNO (Natalya Pershina, Olga Egorova). De har opprettholdt en politisk kunst og diskurs gjennom trykking av aviser og tekster, men også gjennom teatrale og performative forestillinger og installasjoner der bruken av klær og kostymer er vesentlig. De siste par årene har gruppen Voina (Krig) markert seg med mer anarkistiske og kompromissløse aksjoner, og ikke overraskende er det en tett og privat forbindelse mellom dem og Pussy Riot. Deres aksjoner trekker slik veksler på en tendens i den post-sovjetiske politiske kunsten, men i motsetning til 1990-tallets iscenesettelser og mer lekne åpenhet er en utålmodighet og et nytt alvor nå i ferd med å bre seg. Forventningene som en gang var har forvitret.

En tegning av Chto Delat som kommenterer den ortodokse kirkens tilstedeværelse i hverdagslivet i forbindelse med en kongress i mai. Courtesy Chto delat.

Russland ser selvfølgelig bedre ut fra utsiden nå enn for 20 år siden. Vareutvalget er bra. Det er kaféer overalt og maten er bedre. Dette hjelper likevel lite når de fleste begynner å erkjenne at Russland er i ferd med å bli en ettpartistat pakket inn i en glamorøs vareøkonomi forbeholdt de få, der opposisjonelle kastes i fengsel straks det protesteres.

Reaksjonens kynisme

Den populære bloggeren og opposisjonsaktivisten Alexey Navalny ser dommen som Putins personlige hevn mot jentene. I skrivende stund søker Putins politi etter de tre andre medlemmene. Pussy Riot vil likevel være vanskelige å kneble. Som Slavoj Žižek har påpekt er det umulig å fengsle en idé. I tillegg er jentene blitt episentrum i en politisk vekkelse av uante dimensjoner som har fått populærkulturelle ikoner som Madonna, Patti Smith, Bjørk, Peter Gabriel, Paul McCartney til å ytre sin solidaritet.

Under domsavsigelsen ble strategisk nok Pussy Riots siste låt «Putin tente gnisten» sluppet. Og det er gnisten til en ny fremtid, uten Putins totalitære regime, met et mer humant og polyfont samfunn fritt for korrupsjon og med reell ytringsfrihet mange nå drømmer om. Overalt popper det opp demonstranter og aksjonister som har iført seg de karakteristiske fargerike hodeplaggene for å gi sin støtte. Det hele antar et verdensomspennende karnevalistisk kunstprosjekt som gir håp om en oppfyllelse av avantgardens opprinnelige politiske ambisjon om å forandre verden gjennom kunsten.

De fengslede Pussy Riot-medlemmene. Fra venstre: Maria Alyokhina, Nadezhda Tolokonnikova og Ekaterina Samutsevich. Foto: Pussyriot.org.

Prisen for å føre an er imidlertid i dette tilfelle ekstremt høy. I dagevis har de tre unge kvinnene sittet i glassboksen som opprinnelig ble konstruert for rettsaken mot oligarken Mikhail Khodorkovsky, også fengslet først og fremst for sine politiske meninger. I intervjuer har han fortalt om de utmattende forholdene i boksen med dårlig luft, lydforhold og skarpt lys. For de tre jentene må luften ha vært enda verre. To av dem har små barn de så vidt har fått et glimt av det siste halvåret. Nå venter to år med straffearbeid under forhold vi knapt kan forestille oss. Alt dette for et harmløst 40 sekunders stunt i Vår Frelsers katedral i Moskva. Kanskje det likevel er verdt det. I en mail skriver kunstneren Natalya Pershina fra FNO (Factory of Found Clothes): «I am proud and happy that in Russia we have a young generation of people who can strongly resist the power, (after so many years of silent slavery), who are so beautiful and honest and brave and ready to sacrifice for the truth. Girls are the Huge Hope for all of us. Pussy Riot must be free!»

Comments